friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

Permanent krig

Stortingsflertallet har gjort Norge til en lojal alliert i USAs krigspolitikk. Vi deltar i kriger som aldri tar slutt. Samtidig etablerer USA baser på norsk jord. Norske politikere benekter realitetene ved løgner og språklige eufemismer.


Terje Alnes
Nye avsløringer viser hvordan USA presser på for å øke den norske krigsdeltakelsen i Afghanistan. Desinformasjon og hemmelighold brukes for å sikre støtte for krigen i det norske folk. Etter 16 år med krig i Afghanistan klarer sentralregjeringen ikke engang å opprettholde sikkerheten i Kabul, der norske spesialsoldater nylig var under angrep.
Samtidig er det for lengst dokumentert at krigen i Libya, der norske fly slapp nesten 600 bomber i 2011, var basert på en serie løgner. Libya er i dag et ødelagt land der islamistiske militser driver slavehandel.

«Krigen mot terror» er permanent
Norge har vært en lydig alliert i «krigen mot terror» helt siden George W. Bush lanserte doktrinen etter angrepene 11. september 2001. Det er denne krigen som har antatt permanent karakter, det er ingen utsikt til at den noen gang tar slutt.
Etter angrepene vedtok Kongressen en resolusjon som skulle flytte krigen over på terroristenes hjemmebane. ”Authorization for Use of Military Force Against Terrorists” (AUMF) ga presidenten uinnskrenket adgang til å bruke ”all nødvendig makt og midler”. USA argumenterte med at landet var i krig, og hevdet sin rett til selvforsvar mot en fiende som opererte globalt. Den åpnet for å likvidere personer som ble definert som en alvorlig trussel, uansett hvor de måtte befinne seg i verden.
Med henvisning til AUMF ble det gitt autorisasjon til kidnapping, fengsling og tortur av hundrevis av mistenkte terrorister, skyldige og uskyldige. For Obama ble droner det foretrukne angrepsvåpenet. Under nobelprisvinnerens 8-årige presidentperiode økte de utenomrettslige likvideringene kraftig. Hvis fred er målet har «krigen mot terror» vært en fiasko. Dessverre er det slik at sterke krefter ser seg tjent med en permanent krigstilstand.


Norge stiller seg lojalt bak krigene
I en kronikk lister Marielle Leraand opp den norske krigsdeltakelsen:
«Norge har på ett eller annet nivå deltatt med militært personell i alle USAs kriger etter 1990, fra Gulfkrigen mot Irak i 1991, via invasjonen i Somalia i 1993, krigen i Bosnia fra 1993-95, Kosovokrigen i 1999, Afghanistankrigen fra 2001 fram til i dag, Irakkrigen fra 2003 til 2011 til krigen mot Libya i 2011, Mali i 2013 og nå sist Syria».
Det bemerkelsesverdige er at dette har skjedd uten særlig debatt. En årsak er at SV satt i regjering i 8 år, og sviktet sin historiske rolle som fredsparti ved å støtte krigene. Norsk deltakelse i Libya-krigen ble bestemt over natten. Partilederne i SV og Senterpartiet ble orientert av statsminister Stoltenberg på telefon, mens lederne i opposisjonspartiene ble varslet på sms.


Hvorfor er Norge i Afghanistan?
"En fredsbevarende operasjon med FN-mandat." Kristin Halvorsen (SV) om krigen i Afghanistan. Sitert i boken «Kristin Halvorsen. Gjennomslag» (2012).
Jens Stoltenberg forklarte oss hvorfor vi kriger i Afghanistan: 1. Vi er der for å stabilisere landet og bidra til sikkerhet. 2. Vi er der for å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. 3. Vi er der for å gi hele landet et bedre styresett og fungerende institusjoner.
Dette skrev Stoltenberg for ti år siden, da hadde «den fredsbevarende operasjonen» allerede vart i seks år. Etter 16 år er det kanskje på tide å slå fast at vår deltakelse ikke har bidratt til at noen av de tre målsettingene er oppfylt, og at krigen ikke har noen slutt?
Årsaken til at norske soldater kriger i Afghanistan er selvsagt en helt annen enn den offisielle: USA krevde solidaritet av sine allierte i «krigen mot terror». Når amerikanerne ba oss om å stille opp med styrker i Afghanistan var det vanskelig for Norge å si nei.
For det andre: NATO er en bærebjelke i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF, og erklærte at alliansens fortsatte relevans og framtid sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det umulig for Norge å ikke bidra. Norge er derfor ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folket. Norge er med fordi det defineres som norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA.
Benektelse av realitetene”Vi er ikke i krig med Libya. Vi er med i en internasjonal væpnet konflikt.” Forsvarsminister Grete Faremo, i Morgenbladet 25. mars 2011
Det er kjent at daværende statsminister Jens Stoltenberg var den viktigste pådriveren for norsk krigsdeltakelse i Libya i 2011. I møte med en svensk partikollega begrunnet Jens Stoltenberg Libya-bombingen med at krigen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet». Norske fly slapp 567 bomber i Libya i perioden 24. mars til 1. august 2011. Norge sto for 15 % av alle luftangrepene mot bakkemål i begynnelsen av krigen, og vi tok på oss oppdrag som mange andre land ikke ville ha.
En anonym departementsansatt hadde så store sjelekvaler at han skrev en kronikk der han gikk ut mot Stoltenberg. Han kalte Libya-krigen et demokratisk problem. «Kontrollmekanismer som skal sikre meningsmangfold i et parlamentarisk demokrati synes satt ut av spill», skrev han. «I den avgjørende fasen gikk det ut et slags uskrevet påbud om en humanitær unntakstilstand som effektivt sjaltet ut fornuft og kritisk tenkning. Vårt norske selvbilde førte til selvbedrag.»Beslutningen om å sende norske F-16 fly ble trumfet gjennom på grunnlag av desinformasjon om en nær forestående massakre av innbyggere i Benghazi. Norsk bombing ble dermed en slags «humanitær innsats». Få i pressen, og ingen på Stortinget, våget å stille kritiske spørsmål mens dette pågikk. FN-mandatet ga ikke NATO hjemmel til å fjerne Muammar Gaddafi fra makten.
Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har senere avvist et forslag om å granske Norges rolle i Libya-krigen.


Det lydige NATO-landet Norge
Den USA-initierte «krigen mot terror» har omdefinert NATOs oppgave, noe Norge har akseptert uten forbehold. Implikasjonene av norsk NATO-medlemskap er derfor helt annerledes i dag enn under den kalde krigen.
NATO ble opprettet i 1949, og Norge deltok fra starten som ett av tolv vestlige land. Det var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia som var begrunnelsen. Bakteppet var frykten som Sovjetunionen representerte, og NATO var et konkret uttrykk for den kalde krigens logikk. NATO-paktens artikkel V slo fast at et angrep på ett NATO-land var et angrep på hele alliansen. Slik skulle Norge sikres.
Likevel var det enighet om en grunnleggende reservasjon. Den såkalte «baseerklæringen» fra 1949 slo fast at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium, så lenge Norge ikke er angrepet eller er utsatt for trusler om angrep.Dette har vært norsk politikk siden, og er fremdeles offisiell norsk politikk. Men fordi virkeligheten ikke lenger samsvarer med «baseerklæringen» må Regjeringen nå definere ordet «base» på sin helt særegne måte.


Redefinering og utvidelse av NATO
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, og alle de kommunistiske østblokklandene var historie, skulle man tro at NATO ikke hadde noen eksistensberettigelse. Men nå ble NATOs grunnlag endret. NATO åpnet for å intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep. NATO intervenerte i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak fra FN. Samtidig startet NATO-utvidelsen østover. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer i 1999. I 2004 kom Estland, Latvia, Litauen, Bulgaria, Romania, Slovakia og Slovenia med i alliansen. I 2009 Albania og Kroatia, og i år Montenegro.
Alle landene tilhørte Sovjetunionens interessesfære. Gorbatsjov aksepterte en fredelig gjenforening av Tyskland, men krevde samtidig at de tidligere Warszawapaktlandene skulle forbli nøytrale. Denne avtalen var ingenting verdt. Det er bare å se på kartet for å skjønne at Russland føler seg truet når NATO driver øvelser kloss opp til landets grenser.


Norge som fremskutt base
I oktober 2016 ble det kjent at USA ville stasjonere 330 marinesoldater på Værnes. Den gang sa regjeringen at disse skulle være her midlertidig. For regjeringen var det viktig å presisere at dette ikke var en «base». Nå vet vi at amerikanerne selv ikke har noen planer om å reise hjem, men omtaler stasjoneringen på Værnes som «vedvarende». NRK meldte i mai at Værnes kan bli hovedbase for amerikanske soldater i Europa, og at USA vurderer å utplassere 650 soldater der.Vi har dermed fått en amerikansk base på norsk jord, ut ifra alle normale definisjoner av ordet.
I høst fikk vi vite at US Marines i løpet av 2018 ønsker å utplassere marinesoldater i indre Troms. USA er altså i ferd med å etablere enda en base i Norge.
3. november landet de første F-35 kampflyene på Ørland flystasjon. Frem til 2025 skal Norge anskaffe inntil 52 kampfly med våpen og utstyr. Prisen er astronomisk. Forsvaret selv oppgir totalkostnadene til 268,1 milliarder 2017-kroner. Økonomer i forsvarsdepartementet er muligens glade for nyheten om at USA vil bruke 90 millioner på å ruste opp Rygge flyplass, som et ledd i oppgradering av flybaser i Europa.
I følge et budsjettdokument fra den amerikanske Kongressen er Rygge definert som en såkalt «QRA»-flybase. Dette er NATOs forkortelse for «Quick Reaction Alert», og brukes om flybaser der bevæpnede kampfly til enhver tid står beredt til å gå på vingene.Dermed får vi enda en amerikansk base i Norge, selv om Stortinget med eufemistiske omskrivninger benekter eksistensen av utenlandske baser på norsk jord.

Kilder: «Hemmelig møte: USA presset Norge til krigsdeltakelse», Ny Tid 01.02.17, «Norske spesialsoldater var involvert under angrep i Kabul», nrk.no 18.12.17, “U.K. Parliament report details how NATO’s 2011 war in Libya was based on lies”, salon.com 16.09.16, «The Assassination Complex”, The Intercept 15.10.15, Marielle Leraand «Den lille krigsnasjonen Norge i det store geopolitiske spillet», Radikal Portal 09.05.17, Jens Stoltenberg ”Derfor er Norge i Afghanistan”, Aftenposten 21.11.07, Jacob Børresen “Krigen i Afghanistan og Norge», i Gnist nr. 2 2010, ”Ville bombe for å trene”, Klassekampen 15.10.14, «Bombet uten å bestemme», forskning.no 08.03.13, «Krigen som ble et demokratisk problem», Aftenposten 14.10.15, «330 amerikanske marinesoldater til Værnes», VG 24.10.16, «US Marines: Værnes kan bli hovedbase for amerikanske soldater i Europa», NRK 13.05.17, «Amerikanske marinekorpssoldater til Indre Troms i vinter», Folkebladet 18.10.17,«Hva koster egentlig nye kampfly?», regjeringen.no 07.11.17, «USAs flyvåpen vil bruke 90 millioner på Rygge flyplass», tv2.no 19.12.17

 

 

LIBYA -HVA NÅ?

(Harald Øystein Reppesgaard - nr 5 - 2011) Alle nyheter verden over sprer sine versjoner av opprøret i Libya. Også Friheten gir sitt bidrag men på et ...


Natos ... «suksess» ... i Libya

Natos suksess i Libya

(4)NETTSTEDET «VOLTAIRE NETWORK» (31.01.13) måler NATOs suksess i Libya med følgende offisielle tall:

I Libya under «regimet til Muammar...


PRIVATE SELSKAPER ER KRIGENSHUNDER

PRIVATE SELSKAPER ER KRIGENSHUNDER

I 2002 gikk den israelske okkupasjonen av Palestina over i en ny fase.

GEIR SKAVERN
DET SOM FREM til 1980-tallet hadde vært et overskuddsprosjekt, gikk...













RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør