Illustrasjonsfoto. Mange portugisere og spanjoler har funnet veien til bygge- og anleggsbransjen i Sveits etter at landet åpnet sitt arbeidsmarked for personer fra de 15 gamle EU-landene for tre år siden. Søndag er det folkeavstemning om avtalen skal utvides til de nye EU-landene i Øst-Europa. Her brolegges en av hovedgatene i den sveitsiske hovedstaden Bern. Foto: Kjetil Elsebutangen / Scanpix .
Illustrasjonsfoto. Mange portugisere og spanjoler har funnet veien til bygge- og anleggsbransjen i Sveits etter at landet åpnet sitt arbeidsmarked for personer fra de 15 gamle EU-landene for tre år siden. Søndag er det folkeavstemning om avtalen skal utvides til de nye EU-landene i Øst-Europa. Her brolegges en av hovedgatene i den sveitsiske hovedstaden Bern. Foto: Kjetil Elsebutangen / Scanpix .

(25 - 2017) Hvorfor tolererer vi et arbeidsmarked som ikke leverer og som stenger folk ute? Istedenfor å klandre markedet, er det arbeidssøkerne som holdes ansvarlige og som betaler prisen for markedssvikten.

Et hovedtrekk ved nyliberalismen er tanken om at markedet skal styre. Helst skal flest mulige områder innrettes etter markedsbaserte prinsipper, med begrunnelse i at dette fremmer de mest rasjonelle og kostnadseffektive løsningene. De fleste på venstresiden vil protestere på markedsstyring i helsevesenet eller av miljøpolitikken, men når det gjelder arbeidsmarkedspolitikken har det nyliberale hjernevasket fjernet det meste av sosialistisk tankegods.
I dag er arbeidsmarkedet, arenaen for kjøp og salg av arbeidskraft, hovedkilden til økte sosiale forskjeller og utenforskap. Internasjonalt er trenden lønnsstagnasjon, eller til og med lønnsnedgang for arbeidsfolk, og uhemmet lønnsvekst for ledelse og eiere i næringslivet. Samtidig straffes millioner av arbeidsledige med reduserte sosiale ytelser for sin ledighet, begrunnet i at dette skal motivere til større innsats for å skaffe seg jobb, en insinuasjon om at den ledige nyter sin tilværelse som arbeidsløs, og at trygdene undergraver jobbmotivasjonen.
Et dysfunksjonelt arbeidsmarked
Sannheten er at arbeidsmarkedet er dysfunksjonelt, det leverer ikke. Arbeidsmarkedet makter ikke å tilby jobber til alle som etterspør lønnsarbeid. Bare i Norge er anslagsvis 400.000 mennesker utestengt fra arbeidsplassene. Dette tallet inkluderer ledige registrert hos NAV, og alle de som holdes borte fra den offisielle ledighetsstatistikken. Dette er folk på arbeidsmarkedstiltak, de som mottar arbeidsavklaringspenger, og folk som er delvis uføre, men som gjerne vil jobbe om mulighetene fantes.
I tillegg til å være dysfunksjonelt er arbeidsmarkedet altså ekskluderende. Disse menneskene ville stilt på jobb hvis de hadde en jobb å gå til. Vi snakker om et gedigent sløseri med menneskelige ressurser. Istedenfor å produsere varer eller tjenester blir disse hundretusener holdt passivt på sidelinjen.
På hvilket annet marked hadde dette blitt tolerert? Denne markedssvikten på etterspørselssiden aksepteres selvsagt kun fordi den favoriserer den sterke parten – kjøperne av arbeidskraft, altså arbeidsgiverne.
Et marked på arbeidsgivernes premisser
Nyliberalismens hegemoniske overtak må ha påført venstresiden sansetap og nedsatt gangsyn. Rop om å ta kontroll over det dysfunksjonelle arbeidsmarkedet er knapt å høre. Isteden bidrar store deler av den selvtitulerte «venstresiden» til å individualisere problemene. Ansvaret skal i stadig større grad skyves over på den enkelte arbeidssøkeren, som skal få reduksjon i trygden og oppvise større fleksibilitet og personlig initiativ.
Arbeidsgiverne blir det derimot sydd puter under armene på, ved at de tilføres svært billig arbeidskraft uten noen som helst rettigheter. I Norge er det f.eks. dokumentert at bruken av såkalte praksisplasser i stor grad fungerer som gratis arbeidskraft for arbeidsgiverne, og at tiltaksplassene fortrenger ordinære ansettelser.
Sosialdemokratiets forvandling
Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, skriver i en kronikk at sosialpolitikken helt frem til 1980-tallet var bygd på at folk flest ønsket å være i arbeid, og at arbeidsledighet skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Det fantes altså en genuin tillit mellom arbeidssøker og myndigheter. Regjeringen Nordli (AP) mente det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet.
«Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» (Stortingsmelding 14 1977-78)
Sosialdemokratiet på 1970-tallet tok altså et stort ansvar, ikke bare for å skape jobber, men å tilpasse arbeidet ut ifra den enkelte arbeidssøkers evner, og i rimelig nærhet til bosted.
Men på 1980- og 90-tallet skjedde en ideologisk høyredreining. Myndighetene frasa seg mye av ansvaret og skjøv det over på den enkelte arbeidssøkeren. I følge professor Knut Halvorsen skjedde det «et paradigmeskifte i økonomisk teori med større vekt på tilbudssiden i arbeidsmarkedet og incitamentsproblemer.»
I politiske kretser ble det en utbredt oppfatning at arbeidsledige foretrakk å gå på trygd, heller enn å ta de jobbene som fantes. Dette argumentet har senere blitt brukt til å legitimere arbeidsinnvandring av ufaglærte, disse skulle angivelig ta jobbene som nordmenn ikke ville ha.
Disse trygdede trengte åpenbart et spark bak. Dermed ble «arbeidslinja» offisiell politikk, med slagordet «Det skal lønne seg å arbeide», et rent thatcheristisk grep. Nyliberalismens ikon Margaret Thatcher hadde sagt «Work shall pay more than benefits».
Arbeidsledighet er ditt problem
Slik kan vi forstå tankegangen bak forslag om å redusere ordningene til de arbeidsledige. I to tiår har Arbeiderpartiet kjørt hardt på arbeidslinja. På landsmøtet i april 2017 fremmet ledelsen forslag om å halvere tiden personer født etter 1990 kan motta arbeidsavklaringspenger. Til ledelsens overraskelse sa landsmøtet nei til dette. På samme måte fikk ikke arbeidsminister Anniken Hauglie (H) gjennomslag for sitt forslag på statsbudsjettet, om å stramme inn på dagpengene. I budsjettforhandlingene i forrige uke fikk KrF stoppet dette.
Men begge forslagene er uttrykk for en mistro til arbeidssøkernes motiver, og et eksempel på den nyliberale tankegangen. Stadig mer av ansvaret skyves over på den enkelte arbeidssøker. Implisitt sies det at det må være noe galt med disse menneskene som går ledige over lang tid.
«Markedsmekanismen» som styrer kjøp og salg av arbeidskraft er blitt en uangripelig overdommer som ingen lenger stiller spørsmålstegn ved. Det er den enkeltes ansvar å tilpasse seg markedets skiftende behov, alt mens det offentlige toer sine hender, og bruker tiden på å pønske ut nye «incentiver» for å «motivere» arbeidssøkerne.
Sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk
Det var den utopiske sosialisten Charles Fourier som på begynnelsen av 1800-tallet var først ute med å formulere et krav om at samfunnet måtte ta ansvar og å sikre alle rett til lønnet arbeid. I Norge ble denne rettigheten fastslått i partienes fellesprogram i 1945. I 1954 kom retten til arbeid inn i Grunnloven, i § 110:«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide».
At § 110 kom inn i Grunnloven på 1950-tallet sier mye om den ideologiske høyredreiningen som samfunnet har gjennomgått siden. Det er utenkelig at denne paragrafen hadde kommet inn i Grunnloven i dag.
Hva betyr det så å gå inn for en sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk?
Veldig enkelt: Det betyr å avvikle markedsstyringen for kjøp og salg av arbeidskraft! Å garantere lønnet arbeid for alle er sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk.
Kilder: »Praksisplasser: Offentlig finansiert utbytting», i Tidsskriftet Rødt! nr. 2 2017, «Arbeidslinja er for de andre», kronikk i Klassekampen 26. april 2017, «Holdninger til arbeidsledige dagpengemottakere i Skandinavia», i Søkelys på arbeidsmarkedet nr. 1 2005



Morgendagens arbeidsliv i EU og EØS

■	Catherine Margaret Ashton, baronesse Ashton av Upholland i Lancashire, er britisk politiker og medlem av Europakommisjonen siden 2008. I 2009 ble hun som den første utpekt som Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. I kraft av denne stillingen skrev hun forordet i studien ’Perspectives for European Defence 2020’, der visjonene for Europas arbeidsliv er utmeislet i detalj.

■    Vi begynner så smått å se konturene av det nye arbeidslivet som kommer fra det markedsliberalistiske tegnebordet. Først og fremst preges det av...














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media