Hva ville Donald Trump og Pentagon gjøre hvis dette krigsmonsteret i russisk utgave dukket opp i Mexicogolfen som en missilstøtte til en russisk Trident Juncture-øvelse noen cm fra grensa til USA?																																									U.S. Navy/Mass Communication Specialist 2nd Class Thomas Gooley/Handou
Hva ville Donald Trump og Pentagon gjøre hvis dette krigsmonsteret i russisk utgave dukket opp i Mexicogolfen som en missilstøtte til en russisk Trident Juncture-øvelse noen cm fra grensa til USA? U.S. Navy/Mass Communication Specialist 2nd Class Thomas Gooley/Handou

Trident Juncture går mot slutten av sitt vanvittige ressursforbruk, og det industri-militære kompleksets aktører og dets forhandlere, på veien fra våpensmier og militærutstyr til kamparenaens kanontorden og bombejagernes overlyd, kan glede seg over velfylte konti.


Og på veien til ‘Distinguished Visitors Day’ og lyden av sprudlende sjampagnegalopp, med entusiastisk gutteglede over krigsspillets vellykkede erstatning av den virkelige og ordentlige krigens ressursforbruk, marsjerer offiserskorpset i spenstig takt med den norske Nato-lederen i spissen, ytterligere oppmuntret ved tapet av en norsk fregatt som i blodrusen over en fantastisk nesten-krigsopplevelse ikke helt holdt orden på bestikket sitt og greide å kollidere i klart maksvær, for så å gå i fjæresteinene med dunder og brak på veien til sin hjemmebase i Bergen.


Fire milliarder kroner – rett ut av kuøyet
Nok en investering på rundt fire milliarder kroner av natofolks skattepenger kunne plusses på de enorme summene denne øvelsen har kostet. Der også hvert uhell som har ført til tap eller kostbare reparasjoner av krigsutstyr, har bidratt til å øke en slik øvelses berettigelse og kapasitet som inntektskilde for den kapitalistiske verdens våpenproduksjon. Det er vårt militærbudsjett og våre skattepenger som nå skal erstatte tapet av KNM ‘Helge Ingstad’ som på toppen av det hele ikke var forsikret. Og det er det internasjonale militær-industrielle komplekset som håver inn profitten av denne ‘tragedien’. Og hva med kapteinen og hans underoffiserer på KNM ‘Helge Ingstad’? Det blir vel deres framtid på en nokså vaklende og trinnløs karrierestige som blir denne sakens ivrigste samtaleemne.


Dog fred er ei det beste …
Ikke engang Jens Stoltenberg, USAs president eller NATO-landenes regjeringer mener lenger at NATOs og en ny kald krigs våpenraslinger har så veldig mye med fred og fredsbevaring å gjøre. Derimot vet enhver femteklassing i grunnskolen at mot en potensiell fiende av landet vårt, må vi ha et forsvar, og at dette forsvaret må ha våpen og at det må trene for å kunne forsvare oss. Blir man litt eldre, forstår man også at hele dette resonnementet hviler på ordet ‘potensiell’. Og at der hvor det ingen fiende finnes, vil kanskje freden senke seg over jorden. Og at fred slett ikke noen gunstig situasjon for verdens krigsprodusenter og våpenkremmere. Vanlig kriminalitet som politiet kan ta seg av, duger ikke – selv i land som USA der hver manns armering er en nasjonal æressak.


Og finnes ingen fiende – så skap den
Derfor er det første budet i det militær-industrielle kompleksets mantra, å oppsøke og konfrontere fienden overalt der den kan finnes. Slik vi så det etter Sovjetunionens sammenbrudd da Midtøsten ble operasjonsfeltet. Og finner man ingen verdig fiende, må man velge den mest potensielle og sette i gang en inkriminerings- og kriminaliseringsprosess som får verden til å forstå at her er førsteslagsevnen med angrep helt nødvendig.
Er det nødvendig å minne om Afghanistan, blant flere andre land som bin Laden hadde en base i? Og Irak, med utenriksminister Colin Powels løgnaktige opptreden i FN som skulle bevise dette landets enorme arsenal av masseutryddelsesvåpen? Eller Libya med like løgnaktige påstander om Gaddafis massedrap på egen befolkning? Alle er de idag avslørt som former for desinformering, kriminalisering og direkte løgnaktige påstander med den ene hensikten å starte kriger. Og uten at det har fått spesielle følger for vårt forhold til løgneren. Etter blodige kriger der vårt eget land ikke nøyde seg med akklamasjon fra tribuneplass, men deltok selv med morderisk flybombing som like gjerne rammet sivile som militære mål.

Alt det kan gjøres penger på
De som imidlertid da – som alltid, satt huiende av glede på tribunenes VIP-seter, var nettopp det militærindustrielle kompleksets entusiastiske våpenprodusenter og forhandlere. For de visste at hver granat som ble avfyrt, hver bombe som ble sluppet, hvert menneske som ble drept, hver by og landsby som ble lagt i ruiner, hvert eget fly som ble skutt ned, hvert gram av vårt eget krigsmateriell som fienden ødela, hver egen soldat som ble sendt hjem i stålkiste, hver invalidisert soldat som her hjemme kostet samfunnet millioner å rehabiliter og gi en anstendig pensjon, hver eneste dødsmark full av miner som resten av verden måtte renske opp i, hvert lekende, enbente barn som hinket om i sine fattige landsbyer etter å ha trått på en landmine, eller åpnet en av millioner eksplosive ‘leketøy’ eller ‘godteripakker’ droppet av US- og Nato-fly, hver dødsmark og forgiftet skog og rismark, hvert napalmbrent barn – alt er gode inntektsområder for dette dødens kompleks som alle land, unioner og frihandelsavtaler, alle internasjonale eller laterale organisasjoner, sivile og militære, idag er underlagt.


Kapitalismens prügelknabe
Vår betimelige, men høyst begrensende kritiske holdning til USA som kapitalistisk land og dets president, vårt eget sosialdemokratisk-borgerlige land som en forlengelse av USAs utenriks- og forsvarsdepartement, unioner som EU og EØS, frihandelsavtaler som TTIP med sin overnasjonale domstol ISDS, og økonomiske forvaltningssystemer som New Public Management (NPM), Offentlig-Privat-Samarbeid (OPS), virker i lengden bare som en tilsløring av de egentlig kreftene bak dette narrespillet – kapitalismens økonomiske og politiske globale maktsystem og dets viktigste manipuleringskonstruksjon – det militær-industrielle komplekset. Dagens fremste og mest brukte prügelknabe er faktisk Donald Trump. Hans framferd som kapitalens målbærende hurragutt er da også fremragende.


Det er ved betraktningen av konstruksjoner som dette militær-industrielle komplekset alle konflikter, kriger, krigsøvelser må vurderes. Men også politiske og økonomiske interessesfærer, opprettelser og frigjøring av militærdiktaturer, humanitære hjelpeorganisasjoner, internasjonal og nasjonal bistandspolitikk, Verdensbanken og Valutafondet, nedbryting og forebygging av klodens klima og miljø, verdenshavenes plastforurensing, desimering og beskyttelse av jordas artsmangfold, utbygging og begrensing av fornybare energikilder – ja, selv FN.


Trident Juncture som kriseøkonomiens ventil
Overalt og på begge sider av bordet finner vi denne kapitalismens aller mest effektive konstruksjon. Med unike evner både til oppbygging og nedbryting av liv og livsforhold – alt etter hva som tjener den globale kapitalen og dens forvaltere best. Det er først når den kapitalistiske ideologien tar tak i den globale klimakrisen, at det kommer til å bli en løsning – ikke for å redde noe som helst, men fordi kapitalen finner ut av hvordan en slik redningsaksjon kan brukes til kapitalens beste. En annen og bedre løsning for jorda og dens klima, miljø og befolkning, er kapitalismens endelige opphør. Men det snakker vi aldri om.


En øvelse som Trident Juncture er derfor ikke bare et krigsspill med påstått nytteeffekt i påvente av en virkelig krig, men en helt nødvendig ventil for utlufting av den internasjonale industriens krisemaksimerende overproduksjon. Kan man ikke etablere det helt optimale – selve krigen, er en øvelse som TJ en brukbar erstatning, der ethvert forbruk av absolutt alle typer materiell holder de sykliske krisene på avstand og derved tjener den internasjonale kapitalen. I dette groteske spillet blir også menneskeliv registrert som materiell. Det samme gjelder derfor også en norsk fregatt som i krigsbakrusens oppløftede sjampagnehumør kolliderer med en oljetanker.


Og det gjelder også denne oljetankeren og de mulige utslipp og skader langs en sårbar kyst kollisjonen måtte forårsaker. Og det gjelder den umiddelbare stansen i all oljeproduksjon plattformene i det umiddelbart nære havområde tvinges til å innføre. For slik er det, at så vel klimaødeleggende oljeproduksjon som stans i denne produksjonen tjener kapitalen på forunderlige vis. Olje som ikke leveres fra én kilde, hentes naturligvis med nye utgiftskostbare midler og drivstofforbruk fra andre oljekilder. Den norske fregattens forlis blir på denne måten en ekstra bonus i denne største profitable militærøvelsen siden den kalde krigens dager.


Norges rolle
Ved siden av noen ekstra-ekstra bonuser som også Stoltenberg og Trump han høste inn – et Russland som med denne evige tergingen av provoserende militære operasjoner, bringes stadig nærmere et krigsutbrudd, eller i hvert fall en kald krigs-situasjon med uanede muligheter for det militær-industrielle kompleksets umettelige profittbegjær. Og så var det lille Norge, da. Midt oppe i dette stormaktsspillet. Landet som ikke bare deltar i fremste frontlinje i dette groteske forbruket av verdier og krigshissing, men som i tillegg er blant verdens største våpenprodusenter og leverandører. Noen av vedens mest avanserte ‘intelligente’ missiler og bomber sitter det norske teknologer i Kongsberg og konstruerer og produserer for krigsnasjoner som USA og vanvittige NATO-øvelser som Trident Juncture. Norge er slett ikke bare et logrende vedheng til USA og NATO, men en særdeles aktiv medspiller i verdens krigsskuespill. Noe å være stolte av?
Akkurat som fregatten KNM ‘Helge Ingstads’ forlis ble et våpenkappløps ekstra lyspunkt i Trident Junctures avslutningsfase, var også russernes tilløp til rakettøvelse midt i TJs kjerneområde gjenstand for uhemmet jubel i mi-kompleksets innerste sirkler. Med dertil skuffelse da russerne tilsynelatende besinnet seg ovenfor mulighetene for en tredje verdenskrig. Gloriøse muligheter for en virkelig innbringende storkonflikt kokte bort i en kjedelig fornufts ettertenksomhet. Som de også gjorde det under Cuba-krisen i 1962 da Krustsjov kalte sine fartøy tilbake midt i Atlanteren. At USA og NATO den gangen omkranset Sovjet med tusenvis av rakettbaser var greit, men at Sovjet hjalp utsatte Cuba med én rakettbase, var ikke greit.
Russisk hangarskip i Mexicogolfen
Og idag? La oss tenke oss følgende scenario – Russland mobiliserer en lignende militærøvelse som Trident Juncture i samarbeid med Mexico, et land som slett ikke er Trumps beste venn om dagen. Tre cm fra grensa til USA. Og med sitt største atomdrevne hangarskip i Mexicogolfen. Med 6 000 mann og opp mot et hundretalls luftbårne fartøyer. Og sannsynligvis med atommissiler. Trenger jeg spørre om hva som ville skje? Kan noen stille dette spørsmålet til Jens Stoltenberg? Til Donald Trump er det unødvendig å stille det – han vet svaret.
Min latter ved KNM ‘Helge Ingstads’ forlis blander seg med det militær-industrielle kompleksets gledeslatter over nok en militær bestilling i milliardklasse, men min latter skyldes fortvilelse over politisk og militær dumskap og en sorg som burde være nasjonal over at landet vårt er så dypt involvert i en kald krigs-prosess som inneholder så mange kriminelle og umoralske forhold. Og så kan Stoltenberg, Trump og hele det militær-industrielle komplekset le seg skakke til militærøvelsens sjampagneboblende seiersseremonier og til fulle ordrebøker i våpenindustrien. Og KNM ‘Helge Ingstad’? – den har kanskje funnet sin stolte grav. Og er vel ellers bare en pølsesnabb i slaktetida. Men med et umåtelig erstatningspotensial. Så da, så.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media