Fra Youngstorget under 8.mars-markeringen 																																													Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Fra Youngstorget under 8.mars-markeringen Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Fortsatt er det slik at kvinner tjener mindre enn menn, og den uretten har Island bestemt seg for å gjøre noe med. De har løftet kvinnesak fra parolestadiet til en juridisk lov, der private og offentlige bedrifter over en viss størrelse forpliktes til å bevise likelønn for å unngå straffetiltak i form av bøteleggelse.

 


At en slik lov skulle være nødvendig i det nye årtusen viser bare at kravet om lik lønn for likt arbeid enda ikke har har nådd maktapparatet etter så mange tiårs rettferdig kamp. Nå må Norge følge etter.
Uten å hengi seg til spådommer, vil det være rart om ikke også denne verdensbegivenhet vil framprovosere til heftig debatt blant våre etablerte politikere, og noen tendenser ligger allerede i kortene. Slik det har blitt nevnt i avisreferater, vil en slik lov medføre mer byråkrati og merarbeid for bedriftsledere og myndigheter. Men om byråkrati noen gang skal forsvares, må det vel i sannhetens navn sies at mer nødvendig kan det neppe bli. At kvinner og menn fortsatt betales forskjellig for samme arbeid, er en skamplett som burde vært avskaffet allerede i 70-årene, dersom de store ord hadde hatt noe for seg. Men kapitalens makt er befestet, og deres tråddukker på tinget vil nok ikke redusere den makt deres sponsorer har over den arbeidende kvinne og mann, og hva de mener de er verd å lønnes med.


Partiene på venstresiden vil med dette få mer bensin på det bålet for de saker de har kjempet for hele tiden. Vi har hatt kamelonene AKPml som ble til RV og nå Rødt (uten ml) som til tider har kalt seg «kvinnepartiet» og ikke minst har vi SV, hvor jeg i min tid var med å kjempet for det som løftet kvinnene opp til det trinnet hvor de virkelig kunne utfordre menn på karrierestigen uten å bli hindret av ufrivillige barnefødsler. SV har siden tilført norsk politikk små drypp som har bedret kvinnenes stilling, men sosialismen, har de glemt. Blant annet den sosialistiske ide om at også barn hører med, og hvordan det ble lagt vekt på barnehager i bedriftenes nærhet, hvor kvinner kunne amme sine barn og gi de den omsorg som naturlig tilfaller mor i en tidlig fase, mens de samtidig kunne delta i utdanning og arbeidsliv.


Et annet sosialistisk prinsipp er retten til gratis utdannelse. Som en investering i et høyt kvalifisert folk til de oppgaver som trengtes i fellesskapet, i motsetning til kapitalismens kaotiske konkurransesamfunn hvor individets spisse albuer teller mest. Ikke bare var det en del av årsaken til østeuropeeres flukt til vest hvor deres ekspertise ble godt tatt imot, og hvor de også fikk gode lønnsbetingelser uten å måtte betale tilbake studielån. Noe som er en del av norske akademikeres lønnskrav for å dekke opp utgifter til studielånet. Dog ikke å fornekte det prinsipp at utdannelse skal lønne seg, og at lik utdannelse i kvalitet og antall år skal lønnes likt i utgangspunktet. Slik det forstås her til lands, er de kvinnelige omsorgsyrkene underbetalt i forhold til deres motpart i det private næringsliv, derfor vil nå SV foreslå at juridisk likelønn også skal innføres på tvers av arbeidsmarkedet, ikke bare innad i bedriftene slik som vedtatt på Island: Lik lønn for kompetanse, innsats og ansvar, men det finnes også et fjerde element i den islandske loven, nemlig arbeidsmiljø, noe som lett utelates i likelønnsdebatten her til lands.


«Kvinner med ansvar for skolebarn skal ikke ha lavere lønn enn menn med ansvar for maskiner og verktøy» sier Bjørnar Moxnes fra Rødt, noe som sikkert går hjem hos de fleste, som selv ikke kjenner til det å jobbe i produksjonen. Med mindre det er en som bedriver salg av verktøy, så har man ikke «ansvar for verktøyet» i seg selv, men bruker det som hjelpemidler i en arbeidssituasjon som kan bli ganske tøff i forhold til det å jobbe under tak og behagelig temperatur. Den daglige utfordringen er ikke bare å betjene utstyret, men også hele tiden passe på at man ikke skader seg selv eller andre, og ikke minst det at produktet skal holde mål for det det er bestemt for. En bro som faller sammen av en dårlig sveis eller en buss som kjører av veien med dårlige bremser, er også ansvar for liv, og det må heller ikke glemmes at det er i de mannsdominerte yrkene hvor det forekommer arbeidsulykker med dødelig utfall.


Kvinnekamp var i sin tid forbundet med klassekamp, nå i dag er det på mange måter blitt høyresidens kvinner som har overtatt roret og kjemper videre på kapitalens premisser. Har vi egentlig oppnådd så mye med et styrmannskap i skjørt, når de styrer skuta på grunn? Var det de kvinnelige pionerers tanke at verden ville bli bedre med flere kvinnelige eiendomsmeglere, grunneiere, omsorgsprofittører og styremedlemmer i kapitalistisk storbuisness? Hvor er kvinnene i de ubehagelige jobbene som bygnings- og anleggsarbeidere, stillasjbyggere, taktekkere, dykkere og sprengningsbaser? Mange yrker er i dag kun besatt av menn, og kanskje vil det fortsatt være slik, men deres interesser er lite representert i den pågående debatten. Kanskje fordi den siste «arbeider» har forlatt tinget for lenge siden.


Vi lever i et forskjellsamfunn, hvor en kvinnelig sykepleier ikke tjener nok til å kunne leie seg en bolig i Oslo, mens mannlige toppledere får millioner i etterlønn for å ha gjort en dårlig jobb. Dette må gjøres noe med, og det omgående. Men har vi oppnådd noe om også kvinnelige toppledere får gullkantede fallskjermer, eller om menns arbeid i skittent og helsefarlig miljø nedprioriteres for at de som jobber i omsorgssektoren skal få en anstendig lønn? De som har ordet i sin makt og kaller seg sosialister, må snart kaste populismen på dynga og bruke kreftene sine på reell klassekamp. Men om de taler for den islandske modellen, så er det et skritt i riktig retning, og det bør skrytelandet Norge innfri, hvis det finnes et snev av moral igjen.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media