Illustrasjonsfoto: Amerikanske styrker på tur inn i nye områder
Illustrasjonsfoto: Amerikanske styrker på tur inn i nye områder

Thierry Meyssan, Voltaire-nett, Damaskus, Syria, 27/11-18: Vil du undergrave andre stater, kaller du dem «terrorist»-stater. Nye og ensidige US-sanksjoner mot Iran, Russland og Syria kommer i tillegg til eksisterende sanksjoner som er i gang allerede. Samlet utgjør de historiens tøffeste handelshindringer. Ifølge FNs charta er de ulovlig: Hensikten er å ta livet av sivile.


På reise til Moskva 8/11-18 var US-ambassadør James Jeffrey opptatt av å få fram USAs bekymring for økende iransk innflytelse i den arabiske verden, i Saudi-Arabia, Bahrain, Irak, Libanon, Syria og Jemen. Washington insisterte på å se det geo-strategiske og ikke legge vekt på konflikt mellom sjia- og sunni-muslimer, selv om Teheran som del av sitt nasjonale forsvar bruker sine sjia-utposter i andre arabiske land.


Moskva hadde da en forestilling om at Teheran kunne forhandle fram lettelser i ensidige US-sanksjoner mot landet ved å trekke militære enheter ut av Syria. President Putin bekreftet ikke bare sitt forslag overfor sin US-president Trump, men også overfor Israels statsminister under markering av 100-årsdagen for avslutningen av 1. verdenskrig i Paris, 11/11-2018.


Han prøvde å overbevise Vesten om at ensidig russisk tilstedeværelse i Syria var å foretrekke framfor et iransk-russisk tospann. Men han kunne ikke garantere at Iran hadde nok innflytelse i Hizbollah, som Washington og Tel Aviv hevder, til å kunne beordre dem ut av Syria.


Washingtons eneste svar kom 11 dager senere i en melding om den 11. ensidige sanksjons-pakken mot Russland siden primo august 2018. Framgangsmåten ledsages av latterlig retorikk som påstår at Russland og Iran i fellesskap står bak en omfattende avtale for å holde president Assad ved makten og øke Irans innflytelse i den arabiske verden.


En retorikk vi trodde var forlatt nå, framstiller 3 stater; den russiske føderasjon, den syriske arabiske republikk og den islamske republikken Iran, som maskiner som kun tjener 3 menn, forhatt av sine respektive folk: Bashar al-Assad, Ali Khamenei og Vladimir Putin. Den ser bort fra den massive støtten de 3 har i sine hjemland, mens president Trumps stilling preges av trusler om å bli avsatt før president-perioden er over, via anklager om høyforræderi. .
Vi kan enkelt og greit se bort fra den tåpelige påstanden om at Russland vil hjelpe Iran med å erobre den arabiske verden.


Ifølge US-finansminister Steven Mnuchin, som introduserte ensidige sanksjoner, 20/11-18, er det ingen økonomiske aspekter i den pågående krigen. Det dreier seg bare om å straffe de tre «regimene» for sine «grusomheter». Rett før vinteren dreier det seg riktignok om å levere olje til det syriske folket til lys og oppvarming.


Det er egentlig ikke nødvendig å svare på innholdet i anklagene mot de 3 landene.


US-sanksjoner vedtas ikke av FNs sikkerhetsråd, kun av USA, ifølge folkeretten ulovlige i og med Washingtons forsøk på å tvinge tredjeland til å slutte seg til, noe som blir en ytterligere trussel mot landene USA vil straffe. Dermed krenkes FN-charteret. USA har en suveren rett til nekte å handle med andre land, men kan ikke presse tredjeland til å skade sine motstandere. Tidligere hevdet Pentagon de ved å behandle en viss nasjon dårlig, kunne tvinge folket i det samme landet til å styrte sin egen regjering. Slik var et teoretisk resonnement bak bombing av Dresden under 2. verdenskrig og evigvarende sanksjoner og handelshindringer mot Cuba i den kalde krigen. Men aldri på 75 år har teoriene bak US-sanksjonene fungert i praksis. Fra nå av vil Pentagon bruke nettopp disse frastøtende metodene mot andre land, som et våpen blant alle alle andre våpen mot en nasjon. Embargo brukes for å ta livet av sivile.
Tiltakspakken mot Iran, Russland og Syria utgjør det største beleiringssystemet i historien (1). Det er ikke rene økonomiske tiltak, men militære tiltak på det økonomiske området. Med tid og stunder skal det føre til en fornyet to-deling av verden, som under rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen.


US-finansminister Mnuchin har lenge satset på sanksjoner mot salg av hydrokarboner, det vil si å frata land, som i prinsippet er eksportland, sine viktigste finansielle ressurser.


Mekanismen som beskrives av Mnuchin er slik: Syria kan ikke lenger rafinnere egen olje, for «infrastrukturen er ødelagt, enten av IS eller den internasjonale koalisjonen mot IS (Nato) med bombeangrepene».   I strid med ensidige US-amerikanske sanksjoner har Iran levert olje til Syria i 4 år. Den oljen transporteres av vestlige selskap som arbeider for det russiske aksjeselskapet Promsyrioimport. Det selskapet betales av det private syriske selskapet Global Vision Group, som selv tilgodesees av Irans Tabir Kish Medical and Pharmaceutical. Til slutt overfører Global Vision Group en del av inntektene til Hizbollah och Hamas. Men det her er en eventyrfortelling.


Den internasjonale koalisjonen har som offisielt mål å slåss mot IS. Men flere øyenvitner de siste 4 år viser at den vekslet mellom å bombe IS, når IS gikk utover området den var blitt tildelt av Pentagon (Plan Wright). I stedet ga koalisjonen fly-drops for å sikre seg at IS holdt seg innenfor tildelte områder. Disse to metodene førte til ødeleggelsene av syriske raffineri.  Hvorfor medvirket Russlands regjering i transport fra iranske raffinaderi til syriske havner? Hvorfor skulle Syria plutselig gi Hamas penger fra Iran, når ledere i denne palestinske gruppen er med i det muslimske brorskapet som er i krig mot Syria.


Steven Mnuchin bruker ikke tid på lange forklaringer. For ham er Syria kriminell og Russland er medsammensvoren, mens Iran, Hizbolla og Hamas er «terrorister» alle sammen. Har han først etablert stemplet «terrorist», trenger han ingen flere refleksjoner.


Et fransk ordspråk går sånn: «Når vi vil drukne hunden, sier vi den har fått rabies». Vi kan derfor ikke regne med logikk i svaret fra finansminister Mnuchin til president Putin.


Litt etter litt trekker USA troppene sine ut av konfliktene rundt Syria. De erstatter dem med leiesoldater, jihadister, på bakken og gjennom økonomiske sanksjoner, en moderne versjon av beleiringstaktikken fra middelalderen.
1) Selv om kristendommen også i middelalderen tillot kriger mellom armeene til de katolske herskerne, fordømte de også militære aksjoner som bevisst rettet seg mot sivilbefolkningen. På 1200-tallet ble alle former for beleirng fordømt, om de ikke bare omfattet soldater, men også sivile. En slik etikk helligholdes fortsatt av pavekirken. Eksempelvis pave Johannes Paul II fordømte US-sanksjonene mot folket i Irak under Saddam Hussein. Pave Frans, etterfølger, pave Frans, er foreløpig taus om det samme temaet.

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering