friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

Svetlana Aleksijevitsj: De siste vitnene

(3 - 17) SOLO FOR BARNESTEMME


Anmeldt av Terje Bjørlo
«Under Den store fedrelandskrigen (1941-1945) døde millioner av sovjetiske barn: russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, latviere, sigøynere, kasakhstanere, usbekere, armenere, tadsjikere…» fra Tidsskriftet «Folkenes vennskap», 1985, Nr. 5. Dette sitatet innleder boka «De siste vitnene-solo for barnestemme» av forfatteren Svetlana Aleksijevitsj. Boka er gitt ut på Kagge Forlag, og er oversatt fra russisk av Alf B. Glad.


Forfatteren er født i Ukraina i mai 1948, men er oppvokst i Hviterussland. Det var i Minsk hun tok sin utdannelse som journalist. Etter endt utdannelse har hun arbeidet som journalist, lærer og etter hvert som redaktør for sakprosa i et litterært tidsskrift. Aleksijevitsj mottok i 2015 Nobelprisen i litteratur for boka «Slutten for det røde mennesket, Tiden second hand».
Hun har skrevet mange bøker, flere av dem er oversatt til norsk. Den første, «Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere» er en novellesamling hvor Aleksijevitsj er en av ti forfattere, ble utgitt på Falken forlag i 1988. Forfatteren debuterte i 1985 med boka «Krigen har intet kvinnelig ansikt», utgitt på norsk først i 2014. Samme året kom også boka «Bønn for Tsjernobyl» på norsk. I 2015 ga Kagge Forlag ut to av titlene på norsk, «Kister av sink», og «Slutten for det røde mennesket, Tiden second hand».


Forfatteren har høstet stor internasjonal anerkjennelse, noe mange internasjonale priser er en bekreftelse på. Bøkene hennes er oversatt til mange språk, og er solgt i millionopplag. Aleksijevitsj har gjestet flere norske litteraturfestivaler, blant annet på Lillehammer i 2014.


Drøye tretti år etter at andre verdenskrig ble avsluttet, startet forfatteren arbeidet med å intervjue voksne om hvordan de opplevde krigen som barn. De langt fleste historiene er fra Hviterussland. I boka lar hun 101 personer som var barn under krigen, fortelle om sine opplevelser. Selv om det er gått lang tid, og kanskje noe er glemt, så er det ofte groteske historier som fortelles. «Jeg har sett det man ikke bør se… Det et menneske ikke bør se… Og jeg var liten… Jeg har sett hvordan våre krigsfanger ble drevet gjennom landsbyen. Lange kolonner. Der de stod om natten, var barken gnagd av trærne. Jeg har sett hvordan de slo barna ut av hendene på mødrene med bajonetter. Og kastet dem i ilden. I en brønn… Men turen kom ikke til mamma og meg. Det har gått mange år… Nå vil jeg spørre: Men har Gud virkelig sett dette? Og hva tenkte han…»


I alt det groteske og veldig triste finner vi også gode historier. Mennesker som selv omtrent ikke hadde mat, delte med ukjente på flukt. Atter andre åpnet dørene og huset folk som var på flukt eller hadde mistet sine hjem. Mens andre igjen satte eget liv i fare ved å gi hjelp, det være seg til partisaner eller jøder. Flott er det også å kunne lese at tyske utsultede fanger ble møtt med medmenneskelighet, og fikk en matbit av sovjetere. Fra det beleirede Leningrad forteller Galina «Bestefaren vår var blitt så svak at han en dag falt om på gaten. Han var allerede i ferd med å ta farvel med livet. Men så gikk en arbeider forbi, arbeiderne hadde matkuponger som var litt bedre, ikke mye, men bedre… Likevel… Denne arbeideren stoppet og helte solsikkeolje – sin egen rasjon – i munnen på bestefar. Bestefar klarte å komme seg hjem, fortalte det til oss og gråt: Jeg vet ikke engang hva han heter!»
Når bøker om krig har blitt skrevet, og dem er det mange av, har barnas historie i liten grad blitt fortalt. Svetlana Aleksijevitsj har formidlet disse stemmene på en fabelaktig måte, ved selv å være kun en formidler. På denne måten blir det veldig troverdig. Fortellernes sinnsstemning videreformidles til leserne. En skal være rimelig hardbarket for ikke å bli grepet.
De som forteller sin historie i boka ser ut til i hovedsak å ha klart seg bra i livet, selv om flere kommer inn på traumer og savn. Det er grunn til å tro at mange barn som opplevde disse grusomhetene ikke klarte seg så godt som disse 101. Hva med de barna? Selv om hensikten med boka åpenbart er å la barnas stemme komme fram, hadde det også vært viktig å få vite mer om hvordan hendelsene hadde preget tida som ungdom og voksen.


Boka er mesterlig skrevet. Den formidler barnas opplevelser av krigen, og viser at opplevelsene har satt spor hos flere av dem. Vi er vitne til de verste sidene ved mennesker, ja som langt på vei overgår vår fatteevne. Men vi ser også medmenneskelighet som er helt enestående. Denne medmenneskeligheten reddet dyrebare liv. For å sitere Emily Dickinson (1830-1886) «Fordi det aldri kommer tilbake, er livet så dyrebart». Boka «De siste vitnene» er etter mitt syn også et viktig bidrag i arbeidet for nedrustning og fred. Kjøp boka!















RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør