friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

Foto: Harald Pettersen
Foto: Harald Pettersen

(18 - 2017) 

«Jeg ser en mann med svart kappe. Etter tre dager med ny medisin ser jeg han her. Jeg fikk beskjed av han at jeg snart skal dø. Han befaler meg å gå ut i denne fossen som ikke er så langt hjemmefra. Jeg husker han sier at jeg skal gå uti å drukne meg. Men jeg sa: Jeg vil ikke, jeg vil ikke. Jeg kjemper imot i vannet».
Med disse dramatiske ordene starter Silje Marie Strandberg i filmen «Lykkepillen» sin sterke historie. 16 år gammel blir hun innlagt på sykehus for første gang, med diagnosen moderat depresjon. Dette skulle bli starten på mange års behandling. Hun fikk 29 forskjellige medisiner, gjennomgikk elektrosjokk 18 ganger og lå i belteseng hele 195 ganger. Det skulle gå hele tolv år, helt til Silje Marie var 28 år gammel, før hun ble symptomfri. Etter at hun sluttet med medisiner har hun ikke opplevd indre stemmer, selvmordstanker, eller selvskading. Silje Marie er selv helt sikker på at det var medisinene som gjorde henne stadig verre. Og at det var en psykiatrisk sykepleier som hadde nøkkelen, slik at hun i dag er frisk.
Silje Marie var invitert til Oslo under Amaliedagene for å vise filmen «Lykkepillen». Denne ble vist onsdag 23. august. Etter filmen gikk Silje Marie i dybden på temaet. To dager senere møter hun Kari Kjønaas Kjos, leder for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. I anledning Silje Maries opphold i Oslo, har Friheten snakket med henne.

Silje Marie, du var bare 16 år første gang du ble innlagt på sykehuset. Du følte deg mobbet, hadde dårlig selvbilde og klarte ikke å være åpen om det som plaget deg. Diagnosen som ble stilt var moderat depresjon. Ble det i behandlingsopplegget vurdert samtaleterapi, eller ble det raskt konkludert med medisinsk behandling? Hva tenker du om det nå i ettertid?
Jeg mener å huske at min hovedbehandler og jeg snakket sammen noen ganger i løpet av de åtte dagene jeg første gang var innlagt. Problemet var at jeg ikke fikk snakket ut om det vonde jeg hadde opplevd, og hva det hadde gjort med hele min selvfølelse. Vi jobbet ikke med selve problemet mitt som var et knust selvbilde. Jeg hadde mistet tilliten til alle og hadde derfor trengt en behandler som brukte tid for å skape trygghet, og som gjorde at jeg hadde følt meg trygg nok til å tørre og åpne meg. Jeg hadde jo behov for å få bygget opp selvtilliten igjen etter mobbingen. Jeg var veldig lei meg da jeg ble innlagt, men strammet meg fort opp da jeg kom på sykehuset og sa at alt var fint. Jeg ønsket ikke å være til bry. Og jeg følte jo heller ikke at jeg hadde noe på et sykehus å gjøre. Jeg var jo ikke syk! Jeg bodde hjemme hele sommeren etter innleggelsen. Vi var på en tre ukers familietur til USA, og jeg deltok på klassetur for 10. klasse. På høsten begynte jeg på privat videregående internatskole.  Alle disse tre hendelsene var store ting, og preget meg mye følelsesmessig både på godt og vondt. Det at jeg hadde vært innlagt gjorde at jeg følte meg annerledes, noe som skapte en avstand siden de andre ikke hadde denne erfaringen. I denne situasjonen tok jeg en liten overdose med 11 paracet og 7 reisesyketabletter. Jeg angret umiddelbart og gav beskjed til en venninne. Dette var for meg et skrik om hjelp. Jeg hadde så mye vonde følelser og opplevelser jeg ikke hadde fått bearbeidet. Men behandleren min overtalte meg til å begynne på «lykkepillen» Fontex umiddelbart etter min "reaksjon". Vi jobbet aldri videre med samtaler rundt det jeg faktisk slet med. Det virket som det viktigste var å dempe måten jeg reagerte på. I ettertid er jeg sikker på at dette var feil behandlingsmåte.

Den første hovedbehandleren foreskrev en medisin som han var lite fortrolig med på den tiden. I hovedkatalogen heter det at pasienter under 18 år kan få bivirkninger som selvmordstanker, noe nettopp du fikk.
Det at jeg ble satt på en «lykkepille» som min behandler hadde liten kunnskap om, er for meg helt uforståelig. Og det er sjokkerende at det ikke ble gjort mer research rundt dette da det ble avgjort.  Selv om det stod "milde og oftest forbigående" under bivirkninger i 1999, så er det veldig rart at det ikke ble stilt mer spørsmål ved min plutselige forverring etter at jeg begynte på medisinen.

Flere, både sjefslegen på SUS og andre, er klare på at medisiner i mange tilfeller er nødvendig. Han sier også at man ikke kan slå fast om symptomene du fikk hadde sin årsak i medisinene.  Gran, en psykolog som behandlet deg, sier at du ikke frisknet til av medisiner. Den første hovedbehandleren uttaler at behandlingen du fikk var dårlig strategi, og viser til 5-6 innleggelser på et og et halvt år, at behandlingen var hastverk, og at du hadde vært uheldig. Og at sannsynligheten er ganske stor for at du ble verre av medisinene.
Jeg er glad for at min første hovedbehandler tørr å være ærlig, og i ettertid si at dette faktisk var en behandling som ble gjort i hastverk. For det tror jeg vi enda har til gode å høre fra behandlere. Det er allikevel en litt bittersøt følelse da jeg ikke forstår at han ikke tenkte det i 1999. Det viser bare hvor lite kunnskap de hadde om medisin den gang, og etter min mening hvor lite de fremdeles har, da dette skjer med pasienter den dag i dag.
At tidligere sykehussjef uttaler at de ikke kan vite om det er symptomer eller bivirkning stiller jeg meg kritisk til. En kan ikke synse om noe så alvorlig! Medisiner er noe av det første mange pasienter tilbys den dag i dag. Da må eventuelle bivirkninger tas på alvor. I dag som før tror jeg det handler om en blanding av hastverk, enkleste løsning og mangel på ressurser til skikkelig oppfølging. Det er rett og slett for tid- og ressurskrevende å kunne hjelpe mennesker! 

Vendepunktet i behandlingen kom da Lone Fagerland, psykiatrisk sykepleier, kom inn i bildet. Kan du fortelle litt om hva som skjedde, og hvordan du opplevde dette?
Jeg hadde møtt mange gode mennesker over en syvårs periode som bare ikke klarte å nå inn til MEG, Silje Marie. Jeg gikk på MYE medisin og jeg var på det dårligste da jeg møtte Lone. Det var full krasj fra første møte. Jeg kunne ikke fordra dette flotte, selvsikre mennesket med høye heler som nå skulle være min primærkontakt. Jeg hatet henne fra dag en av! Alt var basert på utseendet hennes fordi jeg selv følte meg så stygg og lite verdt...Jeg skjelte henne ut og kalte henne de styggeste ting over en lengre periode. Jeg ønsket virkelig ikke å ha noe med dette irriterende flotte kvinnemennesket å gjøre.
Men det skulle vise seg at det var nettopp hun som skulle nå inn til meg. Til tross for at jeg skjelte henne ut og kalte henne alt det stygge jeg gjorde, så kom hun allikevel tilbake til meg. Hun sa "Dette skal vi klare sammen, dette skal gå bra". Hun viste at selv om jeg ikke likte meg selv så gjorde hun det. Hun ville ikke gi meg opp som jeg følte alle andre hadde gjort. Hun møtte og så MEG, Silje Marie, snakket til meg og ikke om meg. Hun viste meg kjærlighet igjennom håndtrykk og en klem. Hun satt på gulvet med meg rygg til rygg eller skulder til skulder. Hun viste i handling at jeg var noe verdt og at hun ikke ville gi meg opp selv om jeg hadde gjort det! 
På denne avdelingen fikk jeg også nok en ny lege. Jeg var vant med at de aldri tok på alvor det jeg sa om at medisinene ikke virket eller at de faktisk gjorde meg verre. Men her fikk jeg en lege som hørte på meg. Hun tok vekk alle medisiner, men beholdt en som jeg selv hadde sagt fungerte, men det var visst bare noe jeg hadde misoppfattet. Vi merket fort at den medisinen heller ikke var bra.  Samtidig som jeg trappet ned på alt av medisiner så begynner jeg å få en relasjon til Lone. Jeg mener det er nettopp derfor jeg klarer å være mer åpen og tilgjengelig for å få denne relasjonen med henne.  Følelsene mine var mer til stede og jeg klarte å fokusere på alt det hun gjorde med og for meg.

Silje Marie, du har brukt mye tid for å spre informasjon om din historie. Du har vært i New York og snakket for fagfolk for hele verden sammen med Lone. I filmen «Lykkepillen» forteller du din historie. Føler du at din historie har påvirket dagens behandling av mennesker som sliter med mye av det samme som du gjorde da du var tenåring?
Jeg håper virkelig det. Jeg har fått tilbakemeldinger fra noen som jobber med disse menneskene og de har fortalt at de prøver å ha et annet fokus og se pasienten på samme måte som Lone gjorde med meg. At de fokuserer på selve relasjonen med pasienten.

Du skal møte leder for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Du vil fremme krav om at antidepressiva merkes med advarsel. Hvilke forventninger har du til dette møtet?
Jeg har svært lite forventninger, men jeg har jo forhåpninger. Jeg kjenner ikke noe til Kari Kjønaas Kjos fra før av. Men jeg håper hun lytter godt og ikke bare jatter med meg. Og selvfølgelig håper jeg at hun tar dette videre opp i systemet.
PS. På epost til Friheten forteller Silje Marie at møtet med Kari Kjønaas Kjos var utrolig godt, varmt, medmenneskelig og jordnært.

Silje Marie, hva tenker du om din fremtid?
Jeg skal definitivt ikke la min 10 år lange erfaring med det jeg ser som tortur i psykiatrien være forgjeves! Jeg har mistet 10 år av mitt liv, men samtidig kommer det ingenting positivt ut av å være bitter. Min jobb er å formidle erfaringen min på både godt og vondt til pasienter, fagfolk, pårørende og mannen i gata. Mitt håp er at min historie kan være med å bidra til gode endringer i psykiatrien.
Jeg er så heldig å ha en fantastisk samboer som inspirerer og støtter meg i alt jeg gjør. Og jeg ser for meg at min erfaring kan gi meg jobb resten av livet. Dette er bare begynnelsen, og jeg skal stå på videre!
Friheten opplyser at filmen «Lykkepillen» er tilgjengelig på internett.


Lykkelig som liten?

Jeg leser at dansk fredsbevegelse opplever en blomstring som følge av sommerens brutale krigføring på Gazastripen. Kravet om boikott av en aggressiv...















RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør