- Det går et spøkelse

“Det går et spøkelse over Europa”, skrev Karl Marx i 1848, kommunismens spøkelse. Siden den gang har denne gestalten vandret i ny og ne. Noen gang som en storm, andre ganger stille, og atter andre som en skygge i ytterkant av den politiske utviklingen. Men alltid en kilde til frykt for overklassen og maktmennesker.
Her til lands har spøkelset levd anonymt i et par generasjoner. Men så ble freden brutt. Takk til Rødts landsmøte som - sikkert ganske utilsiktet - har stått fadder for at marxismen og kommunismen er blitt politisk samtaleemne denne våren. Utilsiktet fordi partiledelsen egentlig hadde planlagt å gjemme begrepene på mørkeloftet - dytte dem bort og late som om de ikke eksisterte og aldri har eksistert som annet enn uheldige feilgrep i partiets famlende barndom.


Men det gikk ikke slik. I stedet ble det lurveleven. Flertallet på landsmøtet ville ha en smule kommunisme og Karl Marx skulle ikke knebles totalt. Det hjalp slett ikke at kommentariatet ble mobilisert under ledelse av eks-sosialdemokrat Hanne Skartveit i VG som sin vane tro alltid går bananas når vårvinden bærer med seg en aning av politiske tanker ut over det som  er vedtatt i Høyres Hus eller den reaksjonære tenketanken Civitas.
Det hjalp heller ikke at partiets nye yndling, ex-journalist Mimir Kristjansson i Klassekampen klatret opp på barrikadene, tok offerrollen, og oppnevnte seg som et naturlig førstevalg når Stalins dødsdommer skulle eksekveres på trettitallet. Hvis han hadde vært så uheldig å leve den gang.


Jeg skal være forsiktig med å opptre som dommer og komme med dyptpløyende analyser over sjelelivet til Rødts landsmøte. Jeg var ikke der. Jeg vet heller ikke om partiet, etter at ledelsen ble nedstemt i ideologi-striden, betrakter seg som et kommunistisk parti, eller om det er riktig som Kristjansson hevder, at kommunist-etiketten nærmest er å betrakte som skremselspropaganda fra illsinte konservative pressefolk.


Etter å ha beveget meg i miljøer knyttet til arbeiderbevegelsen i over en mannsalder aner jeg imidlertid at Rødt - midt i suksessen - beveger seg farlig nær en selvmord-sone som tidvis har hatt en tilbøyelighet til å ramme de fleste venstreorienterte partier: En giftig indre splittelse - ofte med utgangspunkt i ideologi.


Denne våren ble Rødts vår, også med et prinsipprogram som hyllet marxismen og kommunismen. Alt var idyll, men vips røk landsmøtedelegatene i tottene på hverandre etter et “kuppforsøk” av partiledelsen, og til begeistring for kommentariatet.


Dette var olje for høyresidens propagandaapparat. Før vi visste ordet av det ble de gravet fram fra mørkeloftet: Stalin, Mao, Enhver Hoxa, Pol Pot, og for sikkerhets skyld; Venezuelas  Chaves!! Også han har fått sitt portrett i skremme-galleriet. Nok en gang svirrer det i lufta; uhyggelige tall over sosialismens ofre, en smørje av skrekkens eksempler på mord, drap og vanstyre. Rødt-ledelsen bøyer av og kvitterer med at de nå er så ufarliggjort i ny drakt at de foretrekker det sosialdemokratiske Norden som sin nye fyrlykt!
Jeg har aldri vært begeistret for “fyrlykt-venstre”. Jeg følte meg ikke vel i selskap med dem som yndet  å definere meg som “revisjonist”. Og jeg mislikte sterkt å bli orientert i “all fortrolighet” om at også jeg var registrert som “klassefiende” på en hemmelig liste. Trangen til å dyrke politiske “fyrlykter”, det være seg i Albania, Kampuchea eller Kina har jeg aldri hatt.


Ettertiden har vist at det var et heldige valg. I sum tilhører jeg derfor dem som synes det er greit at Rødt rydder opp i fortida si, men det er trist at ledende “kadre” kjøper høyresidens historieskriving og driver offentlig selvpisking i et forsøk på å bli politisk spiselig.


Det er ingen framtid - hverken for Rødt - eller for venstresiden generelt å kappes med høyresiden om hvilket samfunnssystem som har vært mest brutalt opp gjennom tidene. Begge sider har ansvar for handlinger det er liten grunn til å skryte av. Men samtidig er det gjennom rollen som “Prügelknabe” vi er med på å frikjenne kapitalismen for uhyggelige historiske forbrytelser.


For her er det nok av mørke kapitler: Kong Leopold av Belgia myrdet ni millioner afrikanere i Belgisk Kongo. Siden slentret han bekvemt gjennom vestens historieskriving. USA-venner har maktet å lage eventyrfortellinger av dramaet i Nord-Amerika som kostet 10-15 millioner indianere livet. I Sør-Amerika snakker vi om 75 millioner!
USAs massemord i Vietnam - som ikke står tilbake for myrderiene i Kampuchea - er heller ikke blitt en belastning for kapitalismen. Og aldri har jeg registrert at England, Frankrike og USA er blitt tvunget til å stå til rette for sitt blodige felttog i Russland da 14 kapitalistiske land forsøkte å knuse bolsjevik-revolusjonen. Kolonitiden og slaveriets vanvidd skal jeg forøvrig forbigå i taushet.

 

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering