Siamesiske tvillinger?
Siamesiske tvillinger?

Meglerhuset DNB Markets har sett på alle regjeringene i perioden 1970 til 2016, og konklusjonen er tydelig: Det ser ikke ut til å ha noe å si for økonomien om vi har en sosialistisk eller borgerlig regjering. De forklarer dette med at det stort sett er ganske stor grad av enighet mellom de norske partiene.


Det skrives om en «venstreside» og «høyreside» i politikken. Eller til og med om «sosialistiske» og «borgerlige partier». Når debatten derimot skal avsløre ulikhetene står vi tomhendte tilbake. Hva er forskjellen ideologisk, i politiske prinsipper og i politisk handling? Svarene gjør ingen kloke.


I utenrikspolitikken er begge «sider» samkjørte i saker som NATO og EU med visse unntak av Rødt og SV. Innenrikspolitisk skal det visst være skille mellom Ap/ borgerlige partier og SV/Rødt. Men hva er praksis?
I kommunestyrer og i fylkesting er det et virvar av samarbeidskonstellasjoner mellom Ap og høyresiden. Det er pragmatiske ordninger og avtaler om å få ordførere og verv i nemnder og utvalg. Det er fellesuttalelser og stemmeavgivninger som går på tvers av partigrensene. Selv SV og Rødt samarbeider med «motstandere» i politikken dersom det gir gevinst.


Adresseavisen har kalt samrøret som skjer mellom partiene etter valg for å sikre seg posisjoner for et «sunnhetstegn» for demokratiet. Tvert om er dette et demokratisk sykdomstegn. Med underhåndssamtaler, skjulte forhandlinger, vet ikke velgerne hvordan deres votum blir forvaltet. De som stemmer fram venstresiden jubler over et flertall for Ap SV og Rødt og de blå klapper i hendene for sitt ditto. Nå blir det et flertall for «vår» politikk, tror man inntil avisene melder om hvilke sjakktrekk partilederne setter for å oppnå posisjoner for seg selv og i neste omgang partiet. Da er ideologi og prinsipper på billigsalg. Et eksempel på valgets ironi er kommunevalget i Odda i 2011. Etter valget gikk Høyre, Senterpartiet, Venstre og Rødt inn i en avtale som sikret en Høyre-ordfører. «Ja, i Odda kan du aldri være sikker på noe», sa Ap-kandidaten.


I fylkespolitikken er det oftere enighet mellom Ap og H enn med andre. «Erkefiendene» snakker dessuten det markedsliberalistiske språket flytende sammen.


Kommune- og fylkestingsvalget i 2015 i Midt-Norge har eksempler på at du stemte «blindt» og at stemmen var «bortkastet», som det heter. I Verdal sikret H en Ap-ordfører. I Namsos ble venstresiden vraket av Ap i et samarbeid med Hø selv om de hadde flertall med SV. I Leksvik dannet H og SV front mot AP og leverte en H-ordfører. Her og ellers i landet må de som stemte MDG forvente seg flertallskonstellasjoner lik barn av regnbuen. I Oslo er de med de røde; i Moss og Hamar er det med det brune Frp.
Det er et sykdomstegn når partienes selvstendige politiske linjer, flyter over til utvannet og tynn suppe med ingredienser uten profil, skillelinjer og konsistens. Den markerte partipolitikken er død i vårt land. Hva skal vi med et dusin partier i riks- og lokalstyrer uten avgjørende meningsforskjeller om privatiseringen av helsevesenet, om velferdsprofitører i barnehage- og skolepolitikken m.m? Rødt og NKP er unntak. Partier som er trofaste til et samfunn som skaper større ulikheter og urettferdighet, der inntektsgapet mellom papir- og pengeflytterne og lønnsmottakere og pensjonister bare øker, hvor forsøpling av naturen går sin gang, og krig føres mot land som neppe har sagt et ondt ord om oss. Systemkritikken er på sotteseng.


Mot partier og politikere av alle avskygninger mener vi at motsetningene – dersom de finnes – må fram. Rødt og SV må stå aktivt fram som sosialistiske partier. De må ta fram begreper som arbeiderklasse, kapitalistklasse, klassemotsetninger, klassekamp og arbeidermakt. De må propagandere for det sosialistiske samfunnet. Dette er tyst i den offentlige debatten. Ap må kaste fra seg alt snakk om likhet, den nordiske modellen, bevaring av velferdsstaten og må stå fram som et rent sentrumsparti som streber etter samarbeid med KrF, til nød SV, med tar ikke med ildtang i Rødt. De borgerlige partier er ikke arbeiderklassens parti. De pengemaktas lakeier. Om man maler over stripene på en sebra, er den like fullt en sebra. Men store deler av arbeiderklassen vil bedras.
Ordet «polarisering» er fyord. Man er redd for å få en polarisering av debattklimaet. Det skulle gjøre det vanskelig og «snakke sammen med respekt og tillit på tvers av skillelinjene», skriver Bjørgulf Braanen i Klassekampen om den pågående kamp for å bevare abortloven. Han frykter at «det blir vanskeligere å finne fram til samlende løsninger.» Jo takk. «de samlende løsningene» etter liberalismens og det frie markedets inntreden i det sosialdemokratiske Norge i siden 1980-åra har ført til «reformer» rettet mot arbeiderklassens og fagbevegelsens interesser. Offentlige tjenester er på anbud og privatiseres. Det kollektive eierskapet oppløses og del- eller helprivatiseres. Infrastrukturer som veier, post og telefon, transportmidler settes ut til internasjonale monopolselskaper. Fjordfiskerne har mistet muligheten til å få fiskekvoter, fiskeindustrien på land mister råstoffer til bearbeiding i Kina, bonde- og småbrukere må nedlegge bruk til fordel for stordrift til de store gårdene, distriktene avfolkes. Tragedien i kjølvannet av «de samlende løsningene» er mye lenger. Den felles politikken i Stortinget om sykepenger, uføretrygd, barnetrygd og minstepensjonister har ført til en økende kløft mellom fattige og de enormt rike i denne tidligere Nordiske modellen.


Det som trengs er nettopp en polarisering som viser de reelle forskjellene i den norske befolkningen. Hva som er årsaken til dette økte tilbakeslaget for de fleste. I stedet for å skjønnmale et samarbeid mellom arbeid og kapital, også kalt «blandingsøkonomi» – klassesamarbeid – må virkeligheten og sannheten fram om kapitalismene hensynsløse maktbegjær på bekostning av flertallet. En polarisering betyr ikke skjellsord, personlig trakassering og demonisering av motstanderen. Det er ikke sosialisters og kommunisters metode. Det overlater vi til de høyre-ekstreme partier og fascistiske krefter. Polarisering i politikken er et sunnhetstegn for arbeider- og fagbevegelsens evne til å føre klassekamp.

 

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media