I disse olympiatider

«Det er typisk norsk å være god», sa landsmoder Gro for en generasjon siden. Vi har ikke glemt det. Tvert om blir vi påminnet denne klisjéen flere ganger i året.


Det være seg at vi er «verdens rikeste land», «vi har verdens beste helsestell», «vi er verdens tryggeste land» osv. Nå er vi også verdens beste vinteridrettsnasjon etter OL i Sør-Korea. Vi har lagt bak oss den beste prestasjonen «ever» og aldri har den internasjonale oppmerksomheten om Norge vært større, sies det selv om skisport er en liten idrett i verdensmålestokk. Ikke misforstå. Det er all grunn til å glede seg over norske idrettsutøvere, sommer som vinter, men Gros meningsløse påstand ga for alvor støtet til en nasjonalsjåvinistisk jubel over hvor flinke vi er i alt.


Det er også på andre områder i disse i disse jubeltider av det er «typisk norsk å være god». Norge er
blitt særdeles flink i å utforme en migrasjonspolitikk som er en av de strengeste i verden.
Til tross for sterke anmodninger om bistand fra FN er Norge fraværende i arbeidet for å avhjelpe flyktningsituasjonen. På tross av historisk lave asylankomster til Norge i år, opplever vi at skremselsretorikken vokser. Menneskeverdet settes til side og svake grupper settes opp mot hverandre. Istedenfor regjeringens inhumane og kyniske holdning trenger vi en solidarisk snuoperasjon i dagens asyl- og flyktningpolitikk som ikke har noe med en helt ukontrollert innvandring å gjøre.


Norge er inne en kald periode både når det gjelder årstid og i vår behandling av mennesker på flukt. Vi er vitne til en politikk som bidrar til å gjøre livet utroligvanskelig, både for de som er i en asylfase, og for de som er i ferd med å slå rot og skal etablere seg her. Det skapes et VI og DE.


Stønader til mennesker på mottak reduseres, det deles ut matkuponger i stedet for kontanter. Bruk av midlertidige oppholdstillatelser øker, flere stoppes på grensa, og vi avviser og sender ut rekordmange. I det offentlige rom føres en skremselsretorikk som bidrar til hat og fremmedfrykt. Det såes tvil om dette virkelig er mennesker som trenger hjelp. Vi manipuleres til å tro at flukt er resultat av et individuelt valg om lykke og ikke som resultat av en uholdbar, desperat og farlig livssituasjon.
Norges praksis med å avvise asylsøknader fra blant annet afghanere, er blitt omtalt og kraftig kritisert i New York Times. I følge oppslaget er Norge nå det strengeste landet i Europa når det gjelder å avvise asylsøkere. Denne tvilsomme førsteplassen burde bekymre den norske regjering. I stedet har vi hatt en integreringsminister som ikke bare er stolt over omtalen, men som også oppfordrer sine «venner» på Facebook til å like avisoppslaget.


I kommuner, i mottak og omsorgssenter gjør mange sosialarbeidere og andre en viktig jobb for å sikre et godt mottaks- og integreringsarbeid. Samtidig blir de samme ansatte daglig vitne til at mennesker på flukt behandles som annenrangs mennesker. Det oppleves nesten daglig at uniformert politi henter ut hele familie, med små barn, for å returnere dem til hjemland som er fullstendig ødelagte av krig og uten maktstrukturer som kan beskytte mennesker mot overgrep. Politiet kommer gjerne om natten, som under krigen da de hentet jødene, De bryter seg inn i asylmottak og i kirker med arroganse og hovmod med vissheten om at makt og myndighet er gitt fra både rødgrønne og borgerlige regjeringer. Overgrepene skjønnmales av ord som «streng men rettferdig» asylpolitikk. Hvordan kan denne rettsfølelsen begrunnes av de som sitter i stortingskorridorene når tusenvis av vanlige mennesker går i forbønn og i demonstrasjonstog mot denne politikken? I Trondheim sendes en mor med tre barn ut etter å ha vært i landet i seks år. Barna går på skole, snakker norsk og like geitost. Visstnok går de også på ski og har Mariusgensere. De oppfører seg som «oss» og setter pris på «norske verdier». I fjor gikk 2000 mennesker i tog i Trondheim og protesterte mot Utlendingsnemnda. Vel 18 000 underskrifter gjør heller ingen inntrykk på de som er typisk norske og gode. Datteren Taibeh (18) i familien Abbasi fronter nå Amnestys verdensomspennende kampanje mot å sende asylanter til Afghanistan. Norge brukes som eksempel på en inhuman returpolitikk og brudd på internasjonale lover om det samme.


Fra Afghanistan og Irak kjenner vi tilfeller der de returnerte er torturerte, ja endog halshogget. Men nei. UDI og UNE sier at landet er trygt stikk i strid med hva hjelpeorganisasjoner og FNs flyktningeorgan (UNHCR) sier. «Vi lytter til regjeringen når det gjelder sikkerhetssituasjonen,» sa Aps representanter i Stortinget i fjor da det ble midlertidig stopp i innvandringen til Norge. De lytter heller til en regjering de sier de er motstandere mot enn til kompetente internasjonale organer og hjelpeorganisasjoner som er i Afghanistan. Det er typisk norsk å vite bedre enn alle andre, er den rette versjonen av Gros klisjé. Det er en utålelig bedreviten som setter oss i skammekroken hos UNCHR, Amnesty, Flyktninghjelpen og UNICEF som sier at vi bryter våre menneskerettslige forpliktelser. Da en afghansk familiefar ble deportert fra Norge for ett år siden ble skutt og drept i Kabul, mente UNE at de hadde gjort en «forsvarlig» vurdering av beskyttelsesbehovet og sikkerhetssituasjonen ved retur. Tre barn mistet sin forsørger.
I disse olympiatider anstrenger vi oss til det ytterste for å bli olympiske mestere også i fremmedfrykt, fremmedhat og rasisme. Vi tar mange gullmedaljer i umenneskelighet og brudd på internasjonale avtaler, bl.a. flyktningkonvensjonen vi selv har undertegnet, enn andre land i Europa. Vi gratulerer ikke med seieren.



Flyktningespørsmålet

Illustrasjonsfoto: Rohingya-flyktninger i Bangladesh på flukt fra Myanmar															REUTERS/Mohammad Ponir Hossain

(24 - 2017) Uenighet om flyktningespørsmålet i det tyske venstrepartiet, Linke:
Bakgrunn: Fra og med valgdagen 24/9-17 er det igjen intern uenighet i...














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media