Gjennom ild og vann for frihet

Carl Ludvig Larsen har i sin bok fra år 2000 på Skywards Forlag skildret sin tid som hvalfanger før krigen til sitt ønske om å delta under den andre verdens krig som flyger.  Larsen har tilegnet sin bok til den neste generasjon slik at et lite frø kan gro til en overbevisning om at fred og mellomfolkelig forståelse og samarbeid er den eneste vei å gå. 


Jan H. Steen, Borre


C.L. Larsen ble født i Larvik 28. mai i 1918 og døde i sin hjemby 9. januar 2005.
Flykaptein Carl Ludvig Larsen ble en av norsk luftfarts største pionerer. Etter opplæring ved  basen Little Norway i Canada ble Larsen overført til Storbritannia i 1943 hvor han ble kaptein på et firemotors Halifax bombefly in The Royal Air Force (RAF) med britisk mannskap.
C.L. Larsen  har i sin bok skildret sitt liv som hvalfanger i de harde 30 årene og livet i hvalfangstdistriktet Vestfold. Ved siden av hvalfangst sto flyvningen øverst på ønskelisten for Larsen.  Han var med på å stifte Larvik flyklubb og fikk sin utdannelse på Allers Seilfly skole like sør for Gardermoen med instruktører fra Aeroklubb von Deutschland i tyskbygde småfly.
Larsen oppnådde sommeren 1937 både A og B diplom for seilfly. Høsten 1937 mønstret Larsen på hvalbåten ”Globe 8” og deltok i sesongen 37/38 til 15 mars.
Høsten 1939 kom med en ny sesong på hvalfangst ombord i ”Globe 9”  Det oppsto skade på propellen som ble utbedret med en ny propell på Grytvika.
Sesongen 37/38 var over, men en del arbeid gjensto om bord på kokeriet som Larsen deltok  i for 1 krone timen. Sommeren 1939  fikk Larsen en avtale med Widerøe  med flytimer ute på Ingerstrand. Den 23 august 1939 fikk C.L. Larsen sitt flysertifikat nr. 125 som fører av privatfly.
Høsten  1939 var det ut på hvalfangst igjen og 8 mars ble sesongen 39/40 avsluttet og Larsen forlot feltet med hvalbåter og kokeri for Rio. Larsen banket rust da båtsmann ropte  at det skulle være møte i salongen.  Kaptein Bjerkholdt  var meget alvorlig og sa at Norge var i krig, og vi er en del av det. Den tyske konsulen i Rio forlangte at hvalflåten skulle gå til nærmest tysk kontrollert havn. 
Det ble øyeblikkelig blankt avslått og konsulen forlot skuta med uforrettet sak.
Den 1.8.1940 kom seilingsordren for Halifax som ble kontrollpunkt for konvoi tjeneste og militær aktivitet. Vi ankom Halifax 11.8. og ankret opp i Bedford Basin. Der lå bortimot 100 fartøyer som avventet seilingsordre for England. Tyske ubåter lå rett på utsiden og flere skip ble torpedert. 
17 hvalbåter og 8 norske hvalkokerier med ca. 2000 menn sa seg villige til å slåss for vårt fedreland og frihet.
Vi ble beordret til New York 2.11.1940 og ankom 6.11 for reparasjoner og ombygging for kanon og maskingeværstillinger. Larsen ønsket å melde seg for flytjeneste i Toronto, Little Norway som Larsen hadde hørt skulle være en stasjon for opplæring av norske flyvere.
Larsen ble ikke trodd at han hadde flysertifikat for det lå jo hjemme i Norge.  Konsulen sa at hvalbåt matroser har da ikke flysertifikat?, så da ble jeg avvist på grunn av manglende papirer.
Larsen hadde lest boka om Thor Solberg og visste at han var i New York.  Larsen fant adressen og gikk opp på kontoret og ba om å få et møte med ham.  Solberg trodde på Larsen og tok han med til Rooseveld Field på Long Island hvor han hadde kjøpt opp mark og anlagt
Rullebaner og hangarer for å drive flyskole. Larsen fikk en prøvetur med Solberg  og avla teoriprøve og fikk tildelt sertifikat ”Solo Cross Country Permit” og kunne dermed leie flymaskiner for eget bruk. For å få tid til å fly sto Larsen nattevakt ved landgangen på kokeriet ”Lancing” for å få fri om dagen. Larsen leide fly på Solbergs flyplass for å få så mange flytimer som mulig.
Larsen fortsatte å søke om opptak til flyskolen i Little Norway, men det kom ikke noe svar.
Lørdag den 30.8.41.  ble ankeret på Lancing  hevet og kursen  ble lagt nordover mot Belle Island Sound øst for New Foundland for å være mest mulig beskyttet mot ubåtangrep.
Så kom det et lysglimt og drønnet av en torpedo. Det var ”Star Gard”  fra Stangs rederi i Bergen som var truffet og det skulle bli flere i løpet av natten. Livbåter kom på vannet og fyltes med overlevende mens flere omkom. Eksplosjonen sprengte bunkersluka og veltet skorsteinen så dampen strømmet ut og lagde et øredøvende hyl. Rop og dødsskrik kom fra de overlevende. Noen reddet seg opp på den høye dekkslasten med tømmer. De fikk en livbåt på vannet og reddet noen av de som hadde havnet i sjøen, bl.a. kapteinen , som hadde brukket ankelen. 
Det var rolig i et par timer, så smalt det igjen kl. 22.00. ytterligere to båter gikk ned. Plutselig blaffet det opp igjen og hele båten rystet som i dødskamp. Kaptein Bjerkholdt skrek ”Stakkars djevler” Jeg glemmer aldri  lyshavet rundt oss, båtdeler som falt ned mot havflaten. Det var en ammunisjonsbåt som var blitt truffet. Ikke mange overlevende, hvis noen i det hele tatt. Et trist og dystert syn som Larsen aldri kunne glemme. De hele virket så menigsløst og hatet vi følte for tyskerne bare økte og vår mentale tilstand ble påvirket, ja et bunnløst hat ble avlet.
Vi måtte seile for landet vårt var okkupert. Konvoien fortsatte østover, ytterligere skip gikk ned, en hver annen time.
Plutselig fikk en båt rett foran oss en fulltreffer. Livbåter og flåter kom på vannet, folkene kjempet for livet. Vi hadde ikke lov til å stoppe selv om en taustige hang ut på siden. Kapteinens ordre var streng. ”Ikke  stopp for å redde overlevende, eskortefartøyene vil forsøke å redde overlevende hvis mulig. Vanntemperaturen var lav, bare noen grader så mulighetene var små til å overleve dette helvetet som utspilte seg foran øynene våre. 
Vi var oppe hele natten, fullt påkledd.  Med livvester og våre papirer sydd inn i klærne så godt som mulig.  Vi ville jo gjerne ha de med oss om vi skulle overleve en torpedering. Stadig ble skip torpedert og vi så lys og mennesker som fulgte båten ned. Det tok bare noen minutter før ishavet lukket seg over dem for alltid.  Den 12.9. avtok torpederingen og det kom ro over skipet. I tre døgn hadde vi ikke sovet eller vært ute av klærne, livvester eller gummitøy- en slags overlevelsesdrakt om vi falt i sjøen. Det gikk på helse og sinn løs og jeg la meg for å sove med klærne på over maskinrommet, godt og varmt.
Vaktene måtte holdes for faren var ikke over for vårt vedkommende, og konvoien fortsatte østover syd for Island.
Stadig innløp rapporter om ubåtaktivitet. Samtidig fikk vi vite at også ”Kosmos II” og ”Svend Foyn” gikk ned 600 nautiske mil syd for oss omtrent på samme tid. Vi fortsatte mot Liverpool og angrepene hadde avtatt. Konvoien mistet en båt i Irskesjøen ”Jedmore” lastet med jernmalm. I alt 17 ubåter hadde angrepet konvoien underveis. En av disse ble senket av korvetten ”Moose Jaw”, det var U501.
 Vi ankom Liverpool med 38 båter av de 68 som forlot Halifax. Vi fikk landlov mens vi avventet konvoi til Amerika. Vi ble som kanonmannskap beordret på skytterkurs i påvente av seiling. Vi fikk beskjed om avgang og gikk nord om av Isle of Man mot Curacao etter ordre fra Nortraship. Det ble en lang reise med sjø og vind imot, men vi var heldige verken flyangrep eller ubåter. Den 29.10.41 seilte vi inn til Curacao for å laste olje. Vi forlot Curacao med tung fyringsolje for New York  og ankom Hoboken i New Jersey 13.11.41 losset og gikk tilbake til Curacao. Forlot igjen Curacao  24.11.41 med kurs tilbake til New York hvor vi ankom 5.12.41.
Jeg fikk valget  mellom å gå inn i den amerikanske marinen eller bli sendt til Little Norway i Canada.  Valget mitt var ikke vanskelig  og FBI fulgte meg om bord i ”Lancing” for å hente personlige eiendeler… Senere fikk jeg vite at ”Lancing” ble torpedert og senket av U552 i april 1942. De fleste kom seg i livbåtene og ble tatt opp av US Coast Guards båter. En mann i maskinen omkom.
Togreisen fra Peacebridge til Toronto gikk ganske greit og her møtte Larsen en bror av Thor Solberg som også skulle til Toronto. 
Mandag 15. desember  meldte jeg meg på kontoret som lå inne i Toronto. Mine papirer ble undertegnet av en annen Larviks mann kaptein Treschow fra Fritsøe gods som var adjutant i Little Norway.  Så ble jeg transportert ned til Little Norway som var målet for min reise.  Etter seks ukers rekruttskole ble jeg overført til Island Airport, flyplassen på øya, og der var jeg lenge. Personlig ble jeg satt til å lære om skoleflyet Fairchild  med demontering, skriving av tekniske rapporter osv. siden jeg kunne engelsk.
Jeg hadde penger etter avmønstring på ”Lancing” og da fikk jeg anledning til å fly en del på fritiden.

Les mer i Friheten.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

berlin


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering