Hvem var Asbjørn Sunde ?

Jeg har lest boken ”Raud krigar, raud spion” fra 1989 av forfatter Egil Ulateig . Boken fattet meg med stor interesse for hans tilknytning til Horten allerede i 1930 årene. Asbjørn Sunde alias ” Osvald gruppen” lyder kjent  i disse dager med avduking 1. mai 2015 av et allerede omdiskutert monument for de glemte helter fra 2. verdenskrig, Osvald gruppa.

 

Utkastet viser en slegge som knuser hakekorset, selve nazisymbolet som er plassert på Jernbanetorget i Oslo.

 

I 2013, drøyt 68 år etter freds våren i 1945 fikk fem gjenlevende motstandskjempere fra Osvaldgruppen oppleve å bli hedret av norske myndigheter for kampen de førte for Norges frihet i årene landet var okkupert av tyskerne. Ti av gruppens medlemmer var invitert til seremonien i Oslo, men to av dem var forhindret til å møte på grunn av dårlig helse.

 

Forsvarsministeren i 2013 Anne-Grete Strøm-Erichsen sa i sin takketale.

”Dere var sabotørene og soldatene i mørke, som forble i mørke. I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent.”

Deretter overrakte hun sølv fat til samtlige åtte og Deltakermedaljen samt diplom signert Kong Harald til fem av dem.

Forsvarsministeren utelot ikke Asbjørn Sunde i sin takketale:

”Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille, derfor forble dere i mørke,” sa hun.

 

Asbjørn Sunde var født 27. desember 1909 i Rørvik i Vikna og døde i Oslo 23. april 1985.

Max Manus og ”Oslogjengen” har de fleste hørt om. Men visste du at den personen som gjennomførte og organiserte de fleste aksjoner under krigen var Asbjørn Sunde fra Kopervik?

 

Faren Anton Sunde var på leting etter et sted på kysten som var et lite sted for en revolusjonær  som kunne gjøre seg gjeldene og stor nok  hvor det fantes en gruppe av proletarer å bry seg om, da han valgte Kopervik på Karmøy.

Troen på den bolsjevikiske revolusjonen som brøt løs samme høsten som Anton Sunde med familie slo seg ned i sitt hvite koselige hus på toppen av Skole veien.

Det fløt ikke av melk og honning i Kopervik i 1917, men det var en mengde av lønnsslaver som var hatske mot verdenskapitalismen og borgerskapet i i Kopervik.  Her var det mange arbeidsløse som gikk på nødsarbeid eller ba fattigstyret om noen kroner som siste utvei.

Fattigbudsjettet for Kopervik på denne tiden lå på  10 000 kroner i året. Det var om lag en tjuvende del av kommunebudsjettet og under halvparten av lønna til distriktslegen.

 

Det var da proletar Anton Sunde begynte sin agitasjon mot disse. Han begynte sin politiske karriere og de arbeidsløse kalte han bolsjeviklederen. Hvis det fantes det minste spor til streik eller aksjon, var den magre mannen med de brennende øyne rett om hjørnet. Livet til familien Sunde hadde aldri vært mer skrøpelig økonomisk, og det sier ikke lite.

 

Det var ikke plass til flere skomakere i Kopervik som var yrke til Anton. Den dyrtiden som fulgte verdenskrigen skjønte ikke Emma Sunde hvordan hun skulle få mettet den alltid sultne ungeflokken. Bare Trygve den eldste var i stand til å tjene neon penger i perioder. Når

Nøden var størst måtte Anton be om plass på en fiske båt, og slik hanglet det videre. Dette ble et sjokk for moren i 1919.  Hun var allerede merket av fattigmanns sykdommen Tuberkulose.

Allerede i 1920 døde hun fra familien.

Ingenting av dette stoppet Anton Sunde i kampen mot kapitalismen i Kopervik. Anton Sunde sto i brodden og så det som sin oppgave å sørge for at de streikende skulle vite hva slags tid de levde i.

Han skrev flammende appell i Kopervik Tidene.

”Arbeidere i Kopervik! Kammerater! Leve solidariteten!”

Ledelsen av streiken måtte senere vedgå at det å streike hadde vært mislykket.

Anton Sunde mistet ikke motet.

Ved Stortingsvalget i 1923 sto han på lista til Arbeiderpartiet, trass i at Norges Kommunistiske parti for første gang stilte egne lister.

I 1924 ble Anton Sunde valgt til formann. Der satt han ikke lenge. Ved kommune valget  i 1925 gjorde Arbeiderpartiet det dårligste valget siden verdenskrigen.

 

Men om han led nederlag i det politiske livet, var det noe helt annet med familielivet hans. Det var turene på fiskefeltet og fattigkassa som holdt liv i familien

Det ble tvangsauksjon og de måtte flytte fra Skole vegen til et mindre bosted.

Da moren Emma var død  og Anton fremdeles brukte tiden til sosialismen, måtte barna klare seg alene. Det gikk dårlig og Sunde guttene fikk dårlig ord på seg som små kjeltringer.

Asbjørn vokste opp  i Kopervik hvor faren var en glødende syndikalist. Familien gikk i oppløsning, og flere av sønnene havnet på barnehjem.

 

En sønn som skilte seg ut fra de andre var Asbjørn.  Han elsket skolen og var den glupeste av alle elevene. Da han gikk ut av 7 A i 1923 fikk han ”Særdeles Tilfredstillende” i hovedkarakter.  I orden, forhold og flid fikk han meget godt.

Tross strålende karakterer fra folkeskolen og dårlig økonomi måtte han få seg noe arbeide.

Han fikk arbeide på reke båten til Oskar Finne som må ha likt den unge gutten og sett hva som bodde i han. Finne sørget for at Asbjørn lærte sitt grunnleggende sjømannskap. Han likte seg på sjøen og kalte seg sjømann resten av livet.

Det var muligheter for en fattiggutt å få seg utdannelse til sjø livet,  og det var Det Sjømilitære Korps i Horten. 

Det var bare en hake ved opptaksvilkårene for Asbjørn Sunde, og det var kravet om god  vandel. Oskar Finne skrev et brev til Marinen om hvilken strålende gutt Asbjørn var. En dag i 1926 fikk Asbjørn beskjed om at han skulle møte på Sjømilitære Korps i Horten til seks års tjeneste. Bak han lå et ødelagt hjem med et liv uten fremtid.

Marinen var som en streng far og ikke alltid rettvis, men i stand til gode gjerninger når elevene var snille. Marinen fulgte med i hva som foregikk rundt Karljohansvern, som marinebasen hette fra 1854. De fryktet ikke bare bolsjeviker og oppviglere av alle slag. De var også på vakt mot spionasje fra fremmende makter.

 

Sjøkrigsskolen med sine juleball med kremen av borgerskapet med sine hvite hansker var regnet som det fineste i familiene til døtrene og mødrene i Horten.

Sjømilitære Korps hadde ingen slik ære. Det var måten  Marinen skulle skaffe seg arbeidshester på. Det var mye splid og lønnen var lav, maten dårlig og moralen tilsvarende. Tiden var således ikke gunstig for Korpset.

Etter den korte aspiranttiden på Karljohansvern ble Asbjørn Sunde konstabel med månedslønn på 25 kroner. For den usle lønna måtte han stå opp klokka ti på fem hver morgen,  med unntak av søndag samt holde på til langt på kveld.

Asbjørn mestret undervisningen lett, men den militære holdningen var et problem både for han og sjefene hans, nesten fra første stund. Det hadde begynt forsiktig allerede under aspiranttiden i Horten. Det begynte med kanskje bare en bagatell, og kanskje den avgjørende dråpen i begeret.

Den 17. februar i 1928 kom Asbjørn og kammeraten hans, Peder Pedersen, fra byen ti minutter etter at porten til kaserne området var stengt. Det minte ikke om noe opprør, men straffen ble to dager uten lov til å forlate kasernen.

I det samme året dro han på tokt sørover langs kysten med torpedobåten Snøgg. Asbjørn var da blitt konstabel av 2. klasse. Den 12. juli lå båten i Fredriksvern i Stavern. Konstabel Asbjørn Sunde kom om bord tre timer for sent opp leideren. Sjefen dømte han til landlovsnekt i to uker.

 

Sunde kunne trøste seg med at han var ikke alene om det. Straffen virket ikke forebyggende eller skremmende. Han snek seg ut flere ganger og ble borte i flere timer.

 

Da han var mannskap på kommandoskipet Farm den 16. mai i 1929 fikk han lov til å gå en tur på land å være tilbake om en og en halv time senere. Først den 18. mai klokken 0700 om morgenen kom konstabel Sunde om bord etter 40 timers ulovelig fravær.

For første gang ble Asbjørn satt i celle i seks døgn.

Etter dette ga han blaffen i den militære disiplin. På samme tid tok han styrmannseksamen med en av de beste karakterene i kullet på 2,93. Han følte han hadde ingen ting igjen for å være snill. Han fortsatte å drive sin egen krig mot militærvesenet.

Det virket som sjefene så på Asbjørn Sunde med et forsonelig blikk, kanskje fordi han viste seg som en dugelig sjømann.

 

Høsten 1929 steg han til konstabel 1. og la ut på sitt lengste tokt med det nesten 40 år gamle fartøyet Heimdal. De skulle til Barentshavet og gjøre vakttjeneste samt drive inspeksjon på fiskefeltene. Den 27. oktober lå de i Vardø. De er ikke kjent om at kommanderende premierløytnant Thorkildsen var på vakt overfor aggressive bolsjeviker. De gjorde i så fall ikke Sunde sin innstilling til skipsledelsen og militærmakten bedre.

Sunde og en gjeng fra Heimdal dro i land og kom ombord igjen to og en halv time for sent.

Det ble fire ganger landlovs nekt.

Noen uker senere gikk Sunde og Pedersen på ny i land. Denne gangen kom de fire timer for sent og ble dømt til åtte ganger landlovsnekt.

 

Nå orket ikke skipssjefen mer da det nærmet seg anarki med Sunde som den lokale oppvigler.

Den 17. desember ble det sendt et telegram fra Heimdal til kommanderende admiral i ortenHH  Horten.

Refererende til sjømilitære tjeneste reglement ble det anmodet om at de sjømilitære konstabler Peder Pedersen og Asbjørn Sunde med øyeblikkelig virkning hjemsendes på grunn av slett oppførsel og tross mot all disiplin ombord.

Skipssjefen ba om at nevnte konstabler snarest mulig fikk avskjed fra Marinen.

Admiral von der Lippe ga med en gang grønt lys. Dagen etter ble disse oppviglere fulgt om bord på ”Kong Håkon”, som tok de sydover. Julen gikk med til å sone seks døgn vaktarrest.

Like over nyåret ble de utvist fra Det Sjømilitære Korps i Horten.

Asbjørn Sunde var nå 21. år gammel og vandret over kanal broen som skilte Karljohansvern fra Horten. Han hadde jo fått styrmannseksamen som han kunne bygge sin fremtid på.

Etter Sunde krysset kanalen en vinterdag i 1930 med utvisning fra Det Sjømilitære Korps og frem til sommeren 1934 var han arbeidsløs. an fikk hyre HH Han fikk omsider hyre og dro til sjøs som matros. Det var langt fra noen god tid å starte en karriere i den norske handelsflåten. Slik hadde det vært siden den ville spekulasjonstiden like etter 1. verdens krig. Gjennom hele 1920 årene hadde rederne og politikerne støttet av rettsapparatet stadig presset hyrene ned.

I 1930 og 1931 traff verdenskrisen også handelsflåten med store vanskeligheter.

I Oslo lå det tett med båter i opplag og hundrevis arbeidsløse sjøfolk hang lang kaiene.

Asbjørn Sunde var aldri lenge på samme båten. Det gikk en stund, men ganske snart var det bråk med kapteinen eller offiserene om bord. Et sivilt skip kunne ikke straffe med landlovs nekt. Han ble isteden satt på land, menver gand vendte Sunde tilbake til Horten H H vendte hver gang tilbake til Horten og ikke til Kopervik som han hadde bare vonde minner fra.

 

Det var også en annen grunn. Hun hette Astri Nilsen og var datter av en støperiarbeider ved Marinens Hovedverft. Familien bodde i et korselig hvitmalt hus ved Falkenstensveien.

Hun var en stillferdig jente på tjuve år. Det unge fattige paret giftet seg på prestekontoret i Horten den 10. oktober 1931. Bruden sto tilsluttet statskirken. Asbjørn hadde ikke noe kirkelig medlemskap å vise til. Det var ingen som stelte til noe festivitas. De var blitt mann og kone og flyttet inn til hennes foreldre i Falkenstens veien 2. Noe senere leide de seg en liten leilighet i Rustadgata.

I 1933 fikk de en sønn som ble kalt Rolf. En yngre søster av Astri var for ung til å ta seg av barnet og da ble det sønnen til Astri og Asbjørn.

 

Den gamle faren Anton i Kopervik kom på besøk hos Asbjørn etter å ha syklet rundt Sørlandet. Han innledet straks lidenskapelige diskusjoner med Asbjørn om borgerskapets tyranni og Arbeiderpartiets svik. Hjemme i Kopervik levde han på forsorg med tiggerbrev til sosialen.

Lenger ut på 30-tallet flyttet broren Oddvar etter Asbjørn til Horten. Siden fulgte både Håkon og Rolf etter og mot slutten av tiåret var de fleste av familien overført til Vestfold byen.

Oddvar ble kjent med søsteren til Astri og de hadde et kort og ulykkelig ekteskap. De to brødrene Håkon og Rolf  ble liggende som drivgods i det store havet av fattigfolk som fløt av løsarbeide og arbeidsløshet.

 

Asbjørn Sunde hadde hyre på flere småbåter på Nordsjøen. I begynnelsen av 1933 ble han svartelistet på grunn av sin framferd om bord. Han kunne ikke lenger få hyre på noen norsk båt, og gikk i land for alltid.

Myten om det som ble kalt Wollweber-ligaen så først lys høsten 1936 da Stalin engasjerte seg i Spania mot Tyskland og Italia.

 

Det store sjokket i 1933 da Hitler vant makten i Tyskland kan heller ikke regnes som startskuddet. Det ble derfor ingen sak å overtyde den unge arbeidsløse sjømannen Asbjørn Sunde i Horten om at revolusjonen måtte ta i bruk harde middel  for ikke å bli kvalt av kontrarevolusjonære , som bolsjevikene så overalt.

 

I Norge var Osvald-gruppen en direkte videreføring av det norske avsnittet av den kommunistiske Wollweber-organisasjonen, ledet av sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen.

Han ble allerede i 1940 arrestert i Sverige, utlevert og henrettet i Tyskland i 1944.

 

I Oslo overtok Asbjørn Sunde i 1940 en intakt organisasjon , men uten sentrale personer i ledelsen og uten kontakt med Moskva eller økonomiske midler. Det var ikke aktuelt  å samarbeide med NKP, som ønsket et aktivt samarbeide med okkupasjonsmakten  som Sovjetunionen hadde en ikke angrepspakt med.

 

Like etter Tysklands angrep på Sovjet 22. juni 1941 dro kurerer fra den sovjetiske legasjonen i Stockholm til Oslo med ordre om å starte motstandskampen. Her traff de representanter for kommunistpartiet som mente at tiden ikke var inne for motstand. Kurerene dro tilbake med uforrettet sak.

Asbjørn Sunde hadde siden 1940 holdt organisasjonenjelmen, ved like og gjort klar lagre med sprengstoff rundt om i landet.

Vinteren 1942 startet NKP oppbygging av militære grupper, den såkalte ”Nasjonalgarden”.

Samtidig hadde Sunde møter med kommunistpartiets leder, Peder Furubotn. Arbeidet med nasjonalgarden mislykkes, og den ble innlemmet i Milorg-systemet. Kontakten mellom Furubotn og Sunde fortsatte imidlertid.

 

I slutten av oktober 1942 angrep Gestapo NKP-forlegningen i Hemsedal. Sunde hadde fått varsel fra Politigruppen og partiledelsen klarte å flykte, men etterlot seg en del papirer.

 

Partisekretær Peder Furubotn krevde etter hvert å overta den strategiske ledelse av Osvald-gruppen.  Dette nektet Asbjørn Sunde og tidlig i 1944 kom det til fullt brudd mellom de to.

Fram til Osvald-gruppen ble nedlagt i 1944, etter ordre fra Moskva, hadde den ifølge Erik Gjems-Ostad utført 200 sabotasjeaksjoner i Norge.

  1. juli 1941 foretok gruppen den første jernbanesabotasjen, og det var starten på en serie aksjoner

Asbjørn Sunde opprettet et opplæringssenter for sabotører i Rukkedalen i 1942, og rekrutterte et nettverk av sabotører i området Torpo-Gol og Rukke-Nesbyen, ned Hallingdal og derfra til Oslo og Bergen. Det ble utført aksjoner i hele området fra Porsgrunn i sør til Dombås i nord.

De fleste aksjonene ble utført i Oslo-området.

 

Asbjørn Sunde forteller fra sin bok ”Menn i mørket” følgende:  Jeg og kona mi samt sønnen Rolf lå i dekning på Sollia, hovedkvarteret i mai 1944 etter sprengningen av firmaet A/S Per Kure.  Det skulle bli monteringsstasjon for tyske flymotorer ble det sagt. Det skulle også leveres viktig elektrisk materiell til tyskerne, blant annet til tungtvannsanlegget på Rjukan som var ødelagt ved sabotasje. Fabrikasjon av en kraftig transformator var nylig avsluttet. Sunde måtte stole på rapportene og handle deretter.

 

 Vi besluttet å sette en del av fabrikken ut av funksjon. Ved hjelp av kontakter ved bedriften ble det laget skisser over lokalene. Vi tegnet inn alle maskinene og regnet ut hvilken sprengstyrke ledningene måtte ha. Denne aksjonen var så omfattende at vi fant det riktig å sette hele tjue mann på den. Natt til 2. pinsedag 1944 trengte sabotørene inn i vaktrommet. Åtte mann tok seg av vaktmesteren og kona samt sønnen hans De ble ført ned i bombesikkert rom.  Alle apparater ble satt ut av funksjon.

 

Ved 1-tiden var alt klart, og guttene kom seg ut. Rett etter kom den første eksplosjonen. Så braket det løs – et helvete av torden, ild og røyk.

 

Sunde skriver. ”Jeg sov urolig. Onde, vanvittige drømmer tumlet i meg. Av og til reiste jeg meg lys våken opp i senga og lyttet spent. Regnvannet sildret i takrenna. Astri og Rolf sov fast. Det var ingenting annet å høre. Jeg kunne ikke komme til ro. Tankene flakket omkring.

Det hadde hendt noe mens jeg sov. En eller annen lyd hadde nådd meg og trengt ned i underbevisstheten.

 

Noe hendte. Her i nærheten av oss. Kanskje var det bare tull. Jeg hadde hatt onde drømmer. Det dundret og spraket bak meg. Ilden grep etter meg, og jeg kunne ikke røre meg av flekken. Føttene sank dypt i slam og søle. Jeg ville skrike, men skriket satte seg fast i halsen og ville sprenge meg i filler…så kom søvnen og med den nye, underlige drømmer. Jeg sto opp klokka halv seks og begynte å kle på meg. Astri våknet og smilte søvndrukkent. – Jøss, skal du stå opp alt? Klokka er bare så vidt over midnatt. Jeg er dødstrett.

Jeg har mye å stå i i dag. Rapportene fra Per Kure kan være her når som helst.

Jeg er redd det er noe galt. – Hvorfor det? Det er da sikre karer. De greier det nok fint. Ikke ta sorgene på forskudd.- Nei . Jeg vet ikke. Jeg er forbannet urolig. – Vil du helst stå opp? – Ja helst. - -all right. Hun vekket Rolf, og begynte å kle på seg. Jeg trakk blendingsgardinen til side og åpnet vinduet. Regnet falt mykt og stille. Duften av skog og saftig gras hang tung og søt i lufta. En fjern dur nådde meg. Antagelig fra jernbanen nede i bygda. – Det lød et brak, som om noe styrtet sammen i peisestua i bygningen på Sollia som var hovedkvarteret.

 

Så kom skriket: --Tyskerne ! Tyskerne er her!

Det singlet i knust glass, og en kule freste gjennom rommet.

Jeg fant fram maskinpistolen og fylte magasinet. En mitraljøse knitret iltert, og kulene smalt i veggen. Overalt i bygningen lød rop og løpende skritt. Astri sto midt på gulvet med armen om Rolf, fortapt og oppgitt. – Asbjørn .Å. Asbjørn! Jeg rusket henne i skulderen. Det viste vi jo Astri. Vi visste at det måtte komme. Det er nå vi skal vise hva vi duger til.”

 

 

Asbjørn skriver videre at  han ba Astri og Rolf gå ned i kjelleren og bli der til han fikk hentet dem. Asbjørn sprang ut hvor kampen var i full gang. Alle karene var på plass. Mitraljøser og maskinpistoler spydde ild og fordervelse.  Huset dirret under det grove skytset. Sunde skjønte at tyskerne hadde funnet hjemmestedet på Sollia og stilte med mange styrker. Maskingeværreiret på altanen holdt stillingen. Alle sloss rolig og sindig. Uten stans feide de skogkanten. Et par av karene var såret. Blod, svette og sot sildret nedover ansikt og armer.

 

 Asbjørn og familien løp ut av huset under deknings ild fra de andre i huset og nådde gjerdet og løp innover i skogen.

Skuddene raste over hodene, men de ble ikke truffet. Igjen lå skogen tett omkring dem. Så kom de fram til en stor lysning. Langt nede i skoddehavet skimtet de Randsfjorden. Det var tyskere på leting etter Sunde over alt.

 

 De gikk og gikk i regnet og banket på døra til et småbruk hvor en gammel kone kom ut.  Hun ble overrasket over hvordan de så ut og mannen i huset så mistenksomt opp på dem. Kona kom  med rykende varm kaffe og et fat med smørbrød. De kastet seg over maten da en ga dem signalet. De var bare oppslukt av tanken på å ete og drikke.

 

 Mannen spurte plutselig om hvor de kom fra uten å se opp. Å det er en lang historie svarte Sunde med munnen full av mat. Han fortalte at de hadde syklet fra Oslo tidlig om morgenen.

Vi skal opp til Valdres, men så tok vi feil av veien her borte og kom helt ut på vidda.  Det var en skrøpelig historie, men den greide seg.

De fikk med seg en del mat fra husmannsplassen, både brød, en butt salt sild, poteter og en boks hermetiske kjøttkaker. Asbjørn fikk også en eske knusktørr heimeavla.

 

De gikk tilbake til de andre og delte ut passende kveldsrasjoner til de. De torde ikke bli her for tyskerne hadde omringet dem. De hadde store styrker ute.

 

 De bygde seg en barhytte og la seg tett sammen. Astri trykket seg tett inntil Asbjørn mens kroppen hennes skalv. Våte og elendige krøp de ut av hytta om morgenen. Astri orket ikke mye. Hosteriene kom hyppigere og hyppigere. Hun klemte våt mose for munnen for å lindre litt. Åskollen de sto på, var begrenset av jernbanelinjen mellom Fall, Skrukkelia og Trevatn. Det var tyskere over alt fortalte folkene på Husmannsplassen. Asbjørn måtte fortelle litt om kampene på Sollia.  De måtte stole på folk. Uten hjelp greide de seg ikke. De dro oppover igjen og hadde fått med seg et tykt godt ullteppe og mye fin mat. De krøp inn i hytta og tente  et lite bål. Snart sov de og Asbjørn hørte åndedraget av sovende mennesker. Kvelden etter kom Valentin og kunne fortelle at flere var skutt av tyskerne, de hadde panikk og flere ble tatt ved kontroll. Det var mindre kontroll på den andre siden av Randsfjorden. Vikstrøm ga pokker i alle instrukser.

 

Han dro over til Jahren-Lunner hvor det var kontroll. Han overga seg uten å løse et skudd og buste ut med alt han visste. Han var nokså ny og de skulle holdt bedre øye med han. Han kjente bare til navnet Knut. Ved hjelp av bilder fant tyskerne snart ut hvem som var Asbjørn Sunde.

 Valentin kunne fortelle at da ble det liv. Tusenvis av tyskere med fly og biler er ute etter Asbjørn. Tyskerne forbannet seg på at denne gangen skulle de ta han.

Meg kniper de ikke sa Asbjørn. Valentin flirte og kunne fortelle at en lastebil  med døde tyskere kjørte ned til Brandbu i går.

Valentin kunne fortelle at guttene som tok A/S Per Kure  var på veien oppover, men snudde da de fikk høre hva som hadde hendt.

De fleste tok veien til Oslo gjennom skauen. Flere gikk det galt med da de tok toget fra Hågård. Alle passasjerene ble kroppsvissitert. De fant våpnene og ble tatt. Tyskerne hadde herjet som ville dyr på  Sollia.

 

Eneste måte å komme over Randsfjorden var om natten og i skogen var tyskerne livene redde. De kryper i skjul til det blir lyst.

 

De bodde i barhytta en uke og fly feide over de hver dag i lav høyde, og biler hadde trålet alle veien i nærheten. Sunde mente de kunne ikke bli der lenger, det fikk gå som det ville. Hele området måtte snart være gjennomsøkt.

Sunde var godt kjent over alt. Selv nå i mørket hadde han ikke vanskeligheter å finne fram. De fulgte en lav åskam og kom omsider ned til vannet. Båtene ventet i en liten vik. Tåken lå tett og mørk. De krøp på  hender og knær over sletta.

 

 Da de kom ned  ble de fordelt i to båtene. Alt var ordnet på forhånd. Asbjørn plasserte seg i baugen med maskinpistolen over knærne. Paul rodde og i bakskottet satt Astri og Rolf. De gled lydløst gjennom skodda og Asbjørn fikk lyst til å le med tanke på at de hadde lurt 7000 tyskere med biler, fly og all djevelskap som var etter dem.

 

De kom fram på den andre siden og ga seg i vei gjennom småskau og kratt.  De kom opp til bygde veien og beveget seg langsomt oppover. De andre bak  pustet og stønet, men ingen sa et ord.

 Rolf kom opp siden til Asbjørn og tok tak i neven hans. Han stampet i vei på de korte bena sine og lurte på om det var langt igjen. Rolf var trett, men sa at han greier det fint.

 

Asbjørn sa at nå må vi ikke snakke mer for det tar bare på kreftene. De nærmet seg vidda  og Asbjørn ga tegn til rast, og de kastet seg ned i lyngen. Astri og Rolf satt på hver side av Asbjørn. Rolf krøp godt inn i armen til Asbjørn og sukket langt. Er du glad nå Astri spurte så Asbjørn. –Glad? Å jo, selvfølgelig. En venner seg liksom til alt etter hvert. Slik har det vært så mange ganger.

Ut på formiddagen fant di tømmerhytta, en primitiv koie med bare det aller nødvendigste utstyret, men for de et herlig luksuriøst palass. De kokte seg mat og satt tett sammen ved bordet.

 Fjellet var stort og fritt, noe var slutt, og noe begynte. Som så mange ganger før. Menn lå døde  igjen på veien, de dro videre på vei til Veståsen og fant hytta Valentin hadde skaffet dem. Et stort og flott hus som de kalte ”Majorstua” etter majoren de hadde leid det av.

 

Sommeren kom med lyse dager med herlig villmarksliv og med nye planer og nye aksjoner. Det ble ordnet med dekksteder, og gruppen var snart fullstendig reorganisert.

 

Tidlig på sommeren brøt de opp og kom ned til hovedveien hvor de ventet på bussen. Passasjerene glodde interessert ettersom de langte tunge sekker om bord på taket i bussen  hvor sjåføren tok imot.  Pokker så tunge saker, mumlet han. Ikke så underlig. De var stappfulle av ammunisjon. De presset seg in i bilen ved siden av de andre passasjerene. Maskinpistolene holdt de i fanget tullet inn i jakkene.

 

De kjørte til Jevnaker og sjåføren stanset ved stasjonen. En flokk tyske soldater glodde dovent på deman lurte på om det var langt igjen mens de lesset av. En av tyskerne hjalp Astri med sekken og snudde seg mens han dultet borti maskinpistolen til Asbjørn. –Ah! Forlatelse, smilte han trett. Det var ikke rart igjen av de hanemarsjerende tyskere. Nederlaget sto tydelig tegnet i ansiktet deres.

 

Kampen var slutt. De hadde kjempet for å rette de mest dødbringende slag mot en farlig fiende. De var soldater, og deres og vår kamp var endt. Asbjørn ville sende karene over til Sverige og be dem melde seg til polititroppene.

 

Astrid og gutten måtte også dra, men Asbjørn Sunde ble igjen. Det var mye å ordne,  Det var Asbjørns plikt. Kanskje tok de Asbjørn, tanken skremte han ikke lenger. Tyskerne hadde tatt så mange. Mange kors skulle en gang bli reist til minne om de menn som hadde kjempet i gruppe ”Osvald” og blitt liggende igjen på slagmarken. Ti dager senere nådde de Heggedal og Asbjørn Sunde gikk straks i gang med å forberede evakueringen.

 

 

 Det var blitt en tid med daglig vold over store deler av Europa. Her hjemme hadde streikene arbeidere opplevd hvor lett styresmaktene satte inn politi og  militære avdelinger mot dem.

 

Det var nå Wollweber-ligaen ble født.  For den svartelista sjømann Asbjørn Sunde i Horten var det den mest avgjørende hendelse i hans levetid, selv om han ikke visste det ennå.

 

 Mot slutten av første verdenskrig gjorde Ernst Wollweber fra Munchen tjeneste i den keiserlige marinen og nyttet enhver anledning til å drive sosialistisk agitasjon om bord. Wollweber sin linje var den samme som Stalin. I 1928 ble han organisasjonsleder i det tyske kommunistparti. Da Riksdagshuset brant den 27. februar sørget nazistene for at nesten 5000 kommunister ble arrestert for senere å drepe dem.

Enst Wollweber måtte rømme og kom i 1933 over grensen til Danmark

 

Asbjørn Sunde så ikke optimistisk på verden i 1934.  Han var blitt 25 år med kone og en liten unge. De hadde ingenting å leve av bortsett fra forsorgen på om lag kr. 25 i uken og perioder med såkalt nødsarbeide som ble betalt med en krone timen.

 

Vinteren 1934 var det over 520 arbeidsløse i den vesle byen Horten.

Rundt omkring ble det skapt foreninger for arbeidsløse.  Det var først under LO-kongressen i 1935 at de arbeidsløse ble godtatt som medlemmer.  Dette var en konsekvens av det intense arbeidet kommunistene drev mellom de arbeidsløse.

 

I Horten ble det stiftet en forening som opprinnelig var under sosialdemokratisk kontroll. Men snart  ble foreningen i hendene på to menn som skulle dominere politikken  i byen. Det var Viktor Mostad og Asbjørn Sunde som klarte å skape problemer for borgerskapet og den sosialdemokratiske eliten i marinebyen Horten. Begge var to intelligente menn, med Morstad som den mest politisk skolerte. De var rå og fryktløse i debatter og aksjoner. De ga blaffen i spilleregler som gjaldt i debatter.

Per Viktor Mostad var den ideologiske lederen. Han var ti år eldre enn Sunde, født i 1897 ved Østersund. Han kom først til Trøndelag og siden til Gjøvik der han rundt midten av 1920 tallet  spilte en sentral rolle i det venstrekommunistiske Ungdomsforbund.

 

 Likevel ble han ansatt som redaksjonssekretær i Horten Arbeiderblad  i 1929 og redaktør i 1932. Han provoserte den lokale partiledelsen kraftig da striden med kommunistene skjerpet seg. I 1934 ble han kastet fra sin stilling som han aldri ville godta.

Som arbeidsløs kastet han seg inn i foreningsarbeidet, og sammen med Sunde var han den drivende kraft i det aktive arbeideridrettslaget i byen, populært kalt HAIL, Horten Arbeideridrettslag. Han bodde fremdeles i orten da krigen HH Horten da krigen brøt ut og gikk inn i illegalt pressearbeid. Den 25. september 1941 banket Gestapo på døren, og to år senere døde han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

 

Den handlene mann i ortenHorten var Asbjørn Sunde  Horten var Asbjørn Sunde, en mann med rykte som en villmann i småbyen helt siden han ble utvist fra Det Sjømilitære Korps.

Om sommeren brøt det ut en lønnskonflikt ved Horten Meieri. Det møtte opp flere karer i butikken som endte med at bestyreren styrtet på dør og forsvant.

 

Asbjørn Sunde fikk en bot på 25 kroner og valgte isteden å sone ni dager i byens fengsel.

I mangel av rådhus holdt bystyret sine møter i gymnastikksalen på skolen. De arbeidsløse hadde stilt med støtte av kommunister og misfornøyde sosialdemokrater.

Sommeren og høsten 1934 kunne en kalle ”den hete sommeren” i Horten.

Aldri  før hadde det politiske og sosiale klimaet  vært så ladet med sprengstoff  som da. Horten hadde til nå vært et samfunn der de konservative rådet med militæret i ryggen.

Arbeiderklassen var klar over sin plass i verden  slik at en stor del stemte høyre sosialistisk (Socialdemokratene)

 

Fra 28. juli hadde Horten fire lokalaviser: den ultra konservative høyres Gjengangeren,

Horten Arbeiderpartiorganet,   Horten Arbeiderblad, Det vesle Horten Blad som sognet til Venstre samt Angrep utgitt av Horten Arbeidsløses Forening, redigert av komiteen som besto av Mostad og Sunde.  Den kom ut hver lørdag og kostet ti øre og ble en suksess med større salg enn konkurrentene. Viktor Mostad var ført opp som ansvarlig redaktør i  den ulønnede stillingen.

 

I noen utgaver figurerte Asbjørn Sunde som stedfortreder. Salvene fra avisen Angrep endte helt opp på kontoret til ordfører Sollie. Innlegg i Gjengangeren fra sjokkerte borgere tydet på at de nærmest ventet en storm mot det lokale Vinterpalasset. Bolsjevismen hadde gjennomsøkt Horten.

 

Viktor Mostad nyttet avisen til å gjøre angrep mot Horten Arbeiderblad og hele Arbeiderparti eliten i byen.  Angrep var samtidig en alvorlig politisk avis som allerede i første nummer la fram et helt program med kravene fra de arbeidsløse og forsorgsstøtende.

 

Den første artikkelen Asbjørn Sunde hadde på trykk, handlet om ugilds låven. Den var den mest notoriske klasseloven som fantes i Norge i 1934. Den gikk i korthet ut på at ingen som hadde mottatt forsorg kunne ha offentlig verv. Den 1. september la Arbeidernes Samlingsliste fram et mangfoldig program for kommunevalget. Det var et skikkelig program som mange arbeiderpartifolk kunne slutte seg til, bare ikke i Horten der partiet hadde låst seg fast i redsel for bolsjevikene med Mostad og Sunde i  føringen.

 

De arbeidsløse var mange og farlige. Alle midler ble benyttet for å sabotere og motarbeide listen deres. Angrep fikk ikke kommunale annonser og private næringsdrivende ringte rundt for å skremme mulige annonsører. Mostad og Sunde visste godt at  de tross fattigdom og forsøk på knebling, var en politisk maktfaktor i byen.

 

En deputasjon av arbeidsløse med Asbjørn Sunde som leder troppet opp på et bystyremøte. De ble nektet ordet, men Sunde satte igjen allikevel. Ordføreren klubbet vilt og truet med å få salen ryddet. Sunde snakket videre om deres krav. Til slutt gikk de ut og ropte ”Vi kommer igjen, herr ordfører”. Det sterkt fargede referat i avisen Angrep sluttet med salven ”La derfor døds klokken ringe over de borgerlige hyener”.  Valget i Horten var en ny seier for Arbeiderpartiet i landsmålestokk.

I Horten mistet de et mandat, som gikk til samlingslisten. Mostad kom inn, men ikke Sunde.

De led et bittert nederlag ettersom bare 98 av om lag 500 arbeidsløse stemte på dem.

 

Bokhandler Sollie og høyre holdt seg ved makten. Sunde kommenterte valget  i ”Angrep” med sin motgang således ”Arbeiderne var svindlet av ledelsen i DNA. Massene tror ennå at dette partiet fører fram til socialismen”.

 

 Vi vil henstille til de arbeidsløse å gå i bystyret denne kveld. Sunde spådde at Mostad ville bli jaget ut hvis han møtte opp. Etter at Mostad  hadde fått sparken i Horten Arbeiderblad, måtte han bøye seg for å ta imot almisser fra staten.

 

Mostad grep ordet  og duret i vei med en lang tale om hvorfor han mente seg lovelig valt.

Sollie klarte ikke å klubbe han ned. Da sprakk det for høyre mannen som ga beskjed om å ringe etter politiet. Mostad holdt fram med å tale uten å la seg affisere. Men før alt var over stemte publikum i med ”Internasjonalen”, gjorde Rød Front hilsen og trampa ut av skolehuset.

 

Bystyret satt i sjokk. Det var som om selve revolusjonen hadde vært på besøk. 

Nok en gang måtte advokat Ragnar Solheim fra Oslo ta turen til Horten. Asbjørn Sunde sto tiltalt for brudd mot paragraf 350 0g 127, som handlet om vold mot offentlig tjenestemann for å hindre utførelse av en tjenestehandling.

 

Både Mostad og Sunde nektet å forklare seg for politiet. Mostad og Sunde fikk 24 dagers fengsel  hver. Bot var ikke aktuelt siden de ikke eide noen ting. Mostad fikk utsettelse med soningen. Sunde ble låst inn i en celle på Horten Hjelpefengsel den 21. mai.

 

Den 1. juni  kom det telefon fra Justisdepartementet at han skulle settes fri. Politimester Henrik Meyer orten Hjelpefengsel. den  HH   Raste. Han var kanskje den som de arbeidsløse i orten hatet mest. H Horten hatet mest av alle motstandere.

 

I september falt den endelige avgjørelsen.  Sunde slapp å sone resten og Mostad slapp hele fengselsstraffen.

 

Livet var ikke bare politikk for Asbjørn Sunde, men nesten. Han startet sin idrettskarriere med å svømme over sundet hjemme i Karmøy. Han drev også med litt boksing og bryting som hørte med til de store idrettsgrenene blant arbeiderklassen i 1920 og 30 åra. Asbjørn var en mann som likte kameratskap og ville påfunn.  Som faren la han vekt på å kle seg skikkelig og kameratene kalte han forfengelig.

Asbjørn Sunde var en real kamerat og de som kom in i hans krets ble aldri sviktet. Han kunne være hard hjemme og ting skulle gjøres slik han hadde sagt.

Astrid som kone var veik og underlegen men allikevel fantes det en varm tone mellom dem som holdt hele livet. Han var ikke ofte hjemme i boligen i Rustadgata. Senere flyttet de til et hus i Grønligata som tilhørte familien til en kamerat av ham, Nils Thorbjørn Olsen.

 

Han slapp ut av fengslet på grunn av Trygve Lie som kjente til han.

Den største overraskelsen kom da han vant 27 000 kroner i Pengelotteriet. Den vesle arbeidsløse familien var plutselig blitt velholden.

En skulle tro at familiens økonomi var sikret i fremtiden, men der kjente man ikke Asbjørn Sundes natur.

En revolusjonær investerer ikke og kjøper ikke hus. Han betalte gjeld og lånte ut til sine kamerater som ba om et lite lån. De pengene så han aldri noe til.

Den eneste kostbare tingen han skaffet seg var en skinnende ny gul amerikansk Packard Cabriolet, modell 1936. Prisen for vidunderet fra Detroit var nesten 18 000 kroner., like mye som en vanlig arbeider tjente på åtte til ti år. Astri mistet helt pusten av dette skinnende beviset på den nye velstanden.

Tur til Karmøy for å besøke faren ble det innen ting av. Bilen ble mest benyttet av Asbjørn og de arbeidsløse revolusjonære kameratene hans på halsbrekkene turer rundt i Horten og omegn.

 

Snart mistet de lysten og ingen vet riktig hvor det ble av bilen.

Bilder fra Karmøy sommeren 1936 viser lykkelige Sunde brødre med kvinner og venner rundt en mer folkelig Chevrolet. Pengene tok snarlig slutt og Asbjørn forsvant snart til Spania. Hjemme i Kopervik gikk gamle Anton på forsorgen.

 

Høsten 1937 lå Asbjørn Sunde ved Jarama elven som soldat i Dimitrov bataljonen for å demme opp mot Franco styrkene som presset på mot Valencia veien fra vest. Asbjørn tjenestegjorde nå i den nerveslitende jobben som ambulansesjåfør. Det som gjorde størst inntrykk på Asbjørn Sunde og de andre var et nytt fly på himmelen som i de neste årene skulle få soldater over hele Europa til å skjelve.  For første gang fikk nazitysklands Gøring testet sitt nye fly, Messerschmitt 109 i kamp, som viste seg å være en suksess. Andre fly hadde ingen sjanse mot det tyske flyet i nærkamp.

 Asbjørn Sunde klaget aldri over denne terroren bak linjene.

 

Ofte når det var som verst og det  ikke syntes å skulle ta slutt med elendigheten, tenkte Asbjørn tilbake til skogene utenfor Horten, og de var som et paradis. Han tenkte at ingenting var så godt som å gå gjennom de skogene. Det rasler og lever mellom buskene, og du syntes du selv er bare en av dem, en som hører til den store slekt av alt som rasler og lever. Asbjørn lot tankene fly tilbake til en sommerdag da han gikk innover skogstien, og følte seg lett og sterk. Ryggsekken kjentes ikke tung enda den var stappfull av alle godsakene.

 

Noen skritt foran gikk Astri og gutten. De gikk hånd i hånd og spøkte  Så snudde de ansiktet mot hverandre akkurat samtidig og lo høyt. Slik gikk de nesten hele veien, og de ble ikke trette av det. Det var en liten slette med mykt gras mellom trærne. Den gikk helt ned til vannet, og det var en fin strand nedenfor. Han pakket ut av sekken og stablet opp et ildsted av store steiner. Rolf  så interessert på og fulgte hver bevegelse han gjorde, med ivrige øyne.  Vi samlet tørre kvister og tente på. Astrid satte kaffekjelen over, mens Rolf og Asbjørn ruslet ned til stranda. Så tok tankene slutt og Asbjørn var tilbake til virkeligheten i skyttegraven.

 

 

Asbjørn Sunde kom omsider hjem og var forvandlet fra en misfornøyd ambulansesjåfør til en norsk Robert Jordan, helten fra den mest kjente boken om den spanske borgerkrigen, Ernest Hemingsways ”Klokkene ringer for deg”.

 

I Sjømilitære Korps hadde Sunde lært å skyte med kanoner og med gevær klarte han seg middels bra.  I Spania var han partisan, en mann som opererte bak Francos linjer. Her sprengte han i lufta både bruer og jernbaneveier som stoppet forsyninger til fronten, akkurat som Robert Jordan høyt oppe i Pyreneene.

 

Asbjørn Sunde var den mannen som de valgte til å utføre å drepe på egen hånd. Slike oppdrag var for bare spesielle menn med iskalde nerver. Av sovjetiske eksperter lærte Asbjørn hvorledes han skulle lage og plassere sprengladninger samt bomber. Teknikk å ta liv uten at det hørtes en lyd, skjedde mest effektivt med kniv. Asbjørn Sunde likte best stiletten, den sylliknende , smekre knivensom bare kjentes som et lite stikk som eksempel i nyrene noen sekunder før du sank inn i bevisløsheten.

 Dette skulle komme godt med for Sunde under den 2. verdenskrig i 1940-1945.

 

Osvald-gruppen var en norsk sabotasjeorganisasjon som saboterte tyske installasjoner, krigsindustri og tyske tropper i Norge under 2 verdenskrig, og ble regnet som den mest aktive og effektive motstandsgruppe. Osvald-gruppen  opererte fra 1944 i opposisjon til ledelsen i Norges Kommunistiske Parti. Asbjørn Sunde oppløste motvillig gruppen i 1944 etter ordre fra NKVD-ledelsen i Moskva.

 

 Ragnar Solllie hadde vært sabotør i Osvald-gruppen og flyktet til Sverige våren 1943. I april 1944 vendte Sollie tilbake til Norge sammen med en gruppe som ville være med i Osvald-gruppen.  Da denne var oppløst av NKVD startet Sollie sommeren 1944 en ny sabotasjeorganisasjon- ”Pelle-gruppen”. Kommunistpartiets leder Peder Furubotn utnevnte Sollie til sabotasjeleder i Oslo.

 

Osvald-gruppen utførte mange aksjoner fram til den ble demobilisert høsten 1944.

Her enevnes noen av de:

 

2 februar 1942: Sprenging av Øst – vest banestasjonen

19 mars 1942:   To tyske patruljebåter sprengt på Oslo havn, senket.

22 juli 1942:      Aksjon mot Oslo Kretsfengsel med løslatelse av de to fangene Jens Ropstad

                           og Rolf Henry Karlson, oppdrag fra Politigruppa (2 AP)

21 august 1942: Dynamitt attentat mot Statspolitiets hovedkvarter

Henrik Ibsensgate hvor Stapomannen Arne Tofteberg ble drept. Asbjørn Sunde og Tofteberg hadde vært i klammeri før krigen,  da Sunde deltok aktivt i den antinazistiske virksomheten i Horten. Tofteberg var da ansatt ved Horten Politikammer.

Over hele landet ble det slått opp plakater med bilde av Sunde med utlovt belønning

  1. 100.000,- på norsk og tysk for opplysninger som sørget for at han ble tatt.

 

7 oktober 1943:    Tysk troppetog sprengt av skinnegangen ved Mjøndalen.

11 mars 1944:       Sprengning av NSB sitt verksted på Sundland i Drammen.

15 mars 1944:       Bankaksjon mot Aker Sparebank, Holtet i Oslo. Resultat kr.12 000.

17 april 1944:        Bankaksjon mot Modum Sparebank, resultat kr. 157 000

17 april 1944:        Sprengning av Geithus jernbanebro, totalskade.

6 mai 1944:           Innbrudd og beslag av arkiver på Lunner Lensmannskontor.

15 mai 1944:         Likvidasjonsforsøk mot lensmann Arnold Kjærvik på Lunner, mislykket.

30 mai 1944:         Sprengning av industrianlegget Per Kure i Oslo, totalskadet.

27 november 1944: Skuddveksling med tyskere i Heggedal.

 

Dette er bare en brøkdel av de aksjoner som Osvald-gruppen utførte under krigen.

 

Asbjørn ble den store ubestridte lederen under krigen som motstandsmann og partisan for

 

Osvald –gruppen. Han ledet gruppen som bar hans kallenavn ”Osvald”  og var den første og mest aktive væpnede, sivile motstandsgruppen i Norge. 39 konkrete sabotasjeaksjoner er nevnt i Sundes bok ”Menn i mørket” Erik Gjems-Onstad mente at Osvald gruppen under Sundes ledelse gjennomførte 200 sabotasjeaksjoner, de fleste av dem på Østlandet.

For sin deltakelse i organisert kamp mot det nasjonalsosialistiske Tyskland ble Sunde tildelt den sovjetiske militære medaljen  for seier over Tyskland.

Sunde var fra 1932 aktiv i Norges Kommunistiske Parti (NKP)  Han hatet fra barndommen det borgerlige Norge, og ville omdanne landet til en sovjetisk republikk.

 

Asbjørn Sunde ble i 1954 dømt av Eidsivating Lagmannsrett til  tolv års ubetinget fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen.

I januar 1958 sendte Sunde en søknad om benådning, grunnet sykdom og sterke smerter. Søknaden var støttet av fengselslegen, fengselsdirektøren samt fengselsstyret.

Etter å ha sonet 2/3 deler av straffen ble Asbjørn Sunde løslatt i juni 1959, femti år gammel.

 

 London regjeringen ga økonomisk støtte til den kommunistiske Osvald-gruppen via ”vestkantorganisasjonen 2A”, men Sundes menn var nødt til å begå 7  bankran for å finansiere sabotasjeoppdrag.

 

Etter krigen ble Sunde og andre medlemmer av Osvald-gruppen utsatt for hard kritikk både fra kommunistpartiet og borgerlig hold.

De ble anklaget for likvideringer, mens bankdirektører og svenske ASEA Per Kure krevde erstatning for sprengningsaksjoner utført av gruppen.

Sunde hadde under krigen nær kontakt med Gunnar Sønsteby og milorglederen  Jens Christian Hauge. Osvald-gruppen utførte oppdrag for Milorg, oppgaver som Milorg fant for farlig til å utføre, samt likvideringer.

 

Fra 1944 lå også Sundes kone Astri og den mindreårige sønnen Rolf i dekning sammen med Osvaldgruppen på hovedkvarteret Sollia.  Både Asbjørn og Astri samt sønnen Rolf slapp fra krigen med livet i behold.

 

Etter krigen flyttet familien fra Horten til Oslo.  Det hendte at gamle Osvald-folk oppsøkte han i andre ærend for å få hans attest til bruk for å søke om krigspensjon. Da attesterte Sunde på at de hadde arbeidet for han under krigen. Selv fikk han ingenting, kun uføretrygd.

 

Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby arbeidet etter krigen for at Sunde skulle få krigspensjon men uten hell.  Forslaget fra de om krigspensjon for Sunde ble avvist av Regjeringen.

Regelverket utelukket personer med ”grovt uverdig forhold” som en landssvikdom ble ansett.

 

Etter krigen levde Asbjørn Sunde som uføretrygdet et anonymt tilbaketrukket liv fra offentligheten fram til din død den 23.april 1985. Han slet med dårlig fysisk og psykisk helse. Både Astrid og Asbjørn led stadig mer av sykdommene sine.  Asbjørn var både depressiv og paranoid. Tydelige trekk av forfølgelse,  alle var etter han, fra Furubotn sine folk til overvåkningspolitiet  og skattemyndighetene. I de siste årene ga ansiktet hans et beskt hat og øynene stirret harde og kalde mot en som fossiler i et berglag , som en gang hadde vært hete og levende.

 

Astri Sunde døde den 5. juli 1983. Hun ble bisatt på Østre Gravlund. Asbjørn døde den 23. april 1985,  og ble bisatt på samme sted.

 

Eidsiva Lagmannsrett dømte både Asbjørn Sunde og Finn Knutinge Kaas.  Hvordan kunne en norsk rett dømme så fullstendig feil ?  Kaas skulle vært død for sitt arbeide for Gestapo i Norge.  Asbjørn Sunde den store helten i mine øyne ble behandlet ytterst dårlig av vår Regjering, når en i ettertid ser hva han ofret for vårt land. Dette er etter mitt syn er en stor skam for Norges omdømme  på linje med behandlingen av Nortrashipfondet og våre krigsseilere etter krigen.

 

Epilog:

 

Finn Knutinge Kaas var født på Nesodden i 1917.   I oktober 1939 ble han utkalt til nøytralitetsvakt på Karljohansvern i Horten. Han ble tatt til fange av tyskerne 9. april 1940, avvæpnet og dimittert. Siden gikk han inn i tjeneste for Gestapo og ble en av deres viktigste angivere med flere av sine landsmenn på samvittigheten.

 

I Vestfold  hadde  tyskerne først og fremst holdt et våkent øye på Horten i jakten på Asbjørn Sunde hvor familien bodde. Dette kan ha vært bakgrunnen til at gestaposjef  Siegfrid Wolfgang Fehmer i august 1941 sendte en av sine mest beryktede angivere til Horten.

Finn Knutinge Kaas hadde mange kjente i Horten. Kaas hadde nettopp vært med på å rulle opp en av organisasjonene i 1941 bak englandsfarten i Ålesund. Ved siden av Henry Rinnan var Finn Kaas den dyktigste infiltrasjonsagenten i Norge. Fra oktober 1941 til februar 1944  gjorde Finn Kaas tysk front tjeneste.

 

I Horten oppsøkte Kaas sentrale NS-folk bl.a. Thorleif Fjeldstad, politibetjent Fritz Jonassen og en tidligere kommunist som arbeidet for sikkerhetspolitiet i Larik. På denne måten fikk Kaas innblikk i det kommunistiske miljøet i Horten og rapporterte det han fikk vite direkte til Fehmer.

Den 25. september 1941 ved 23- tiden om kvelden slo Kaas til sammen med NS folk.

De banket på døren hos Mostad i Torggaten 8. Her banket de opp Mostad da de fant bevis for illegal virksomhet. Samme kveld arresterte Kaas to andre som tilhørte det kommunistiske miljø i Horten.

Hos frisørmester Julius Albert Andersen fant de radio. Både Mostad og Andersen ble transportert om morgenen til Oslo av politiet. Her satt Andersen arrestert til 8. februar 1942, mens Mostad ble sendt til Sachsenhausen i februar 1943, hvor han døde 8. mai samme år.

 

Den 8. august 1942 ble brødrene Julius og Frithjof Andersen arrestert og sendt til Tyskland samme år.  Frithjof satt i Sachsenhausen til freden mens Julius døde i Dautmergen 10.1.1945.

Her møtte Julius en annen Hortens gutt, Gunnar Kaardal som husker Julius som et skjelett.

Han ba Kaardal å ta med hilsen hjem til Horten hvis han overlevde i konsentrasjonsleiren.

 

Arestasjonene viser den rettsløsheten som hersket i det nye Norge.er døde han  Tyske agenter og NS-folk kunne arrestere etter eget forgodtbefinnende, og kommandere politiet til å utføre ordre, ”etter ordre fra ”Finn Kaas” heter det i fengslingen i vaktjournalen til Horten politikammer.

I dette tilfellet, som i mange andre, fungerte politiet som lydig redskap for den terroren og rettsløsheten som tyskerne og NS praktiserte i Norge. Ikke minst i arrestasjonen av jødene.

 

Hjemmefronten gjorde to forsøk på å likvidere Finn Kaas, men han unnslapp begge gangene.  I 1946 ble han dømt til døden av Eidsiva Lagmannsrett. Året etter ble straffen omgjort til livs varig fengsel og tap av  rettigheter for alltid. Etter frigjøringen ble Finn Kaas tatt med til tyske leirer, hvor han identifiserte personer fra Sipo-SD som hadde gjemt seg blant vanlige fanger.

Kaas hadde skaffet seg tysk statsborgerskap og ble landsforvist til Tyskland etter løslatelsen i november 1957.

Her kunne Finn Kaas livnære seg som forretningsmann etter å ha blitt løslatt med en dom om dødsstraff i Norge. I Tyskland fikk han femti gode år inntil sin død 13.3.2007.

 

Flere tyske gestapister kunne på samme måte forsvinne til Tyskland.

 

Asbjørn Sunde avsluttet med følgende ord i sin  bok ”Menn i mørket”

 

”Jeg kunne skimte slottsbalkongen . Et stort norsk flagg ble hengt ut, og jubelen ville ingen ende ta. Fem års lidelse, fem års savn, fem års håp og fem års lengsel sprengte seg fram i et brøl fra tusener sv struper. Stunden var kommet. Den ene stunden som alle hadde ventet på.

 

Jeg presset meg fram mellom to brølende kvinner.

 

Jeg så ham rulle langsomt forbi . I det magre ansiktet lyste et smil, fullt av takknemlighet og stille glede.

 

En ny tid rullet inn i landet. Vi kjente den ikke, vi sto her nå. Vi tenkte ikke på den. Ikke nå.

Ham var det vi hadde kjempet for. Ham og friheten.

Det var verd å kjempe for friheten også - friheten for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn.

Soldater i battledress og struttende av våpen dro i hans følge. Noen av hans soldater sto skjult i folkemengden. De hadde ikke våpen lenger. Men mange av hans soldater var ikke til stede.

Jeg bautet meg fram mellom jublende mennesker ned til Vestbanen og tok toget hjem til Horten, slik slutter Asbjørn Sunde sine ord i sin fantastiske historie.am og frihetenHamog friheten   

 

 

 

Jan H. Steen

Borre














RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media