• Hjem
  • Arkiv
  • Kultur
  • Sabotører i vest- Spennende milepæl i arbeiderbevegelsens historie:
■	Tennmekanismen foran jernbanesatobasjen i Helldal, øst for Bergen, 24/11-1943.
■ Tennmekanismen foran jernbanesatobasjen i Helldal, øst for Bergen, 24/11-1943.

BOKOMTALE
■ Turbulensen i referansegruppen førte også til medieoppslag med spesiell vri. Tabloid-pressen så seg tjent med å skandalisere krigsveteran Rathke ved å ta fram tvilsomme dokumenter fra avdøde POT-medarbeider Thuland.

 

Per Lothar Lindtner

Også medie-oppslag kan forklare hvorfor forfatterne har fått fram ukjente sider ved politiets overvåking fra 1937 til i dag. Boka går inn i sin tid på flere måter. Så når 688 sider om sabotører i vest mot en nazi-tysk krigsmaskin lanseres 15/10-15, blir Borgersrud – Eriksen- versjonen et klart høydepunkt under 70-års-jubileet for frigjøringen. Sabotører i vest med sitt hovedfokus på sabotasjen, gir oss mye nytt.
Vi spør med forfatterne: Hva var Saborg? For det er den røde tråden i en beretning fra harde tider. Boka er lettlest. Det holder oss fast i en lang fortelling om sabotørenes med -og mot-spillere. Sabotørene henter inspirasjon fra flere hold: Mot-informasjon via illegale aviser får fram det som skjer bak propaganda-tåken når krigen er verdensomspennende. Da er Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad nazi-aviser.
Slag ved Stalingrad, Atlanterhavet og Normandie, meldinger om jødeforfølgelse, Tælavåg og med -og motgang i kamp mot okkupanter og kollaboratører gir inspirasjon til nye og unge krefter i en mer og mer tverrpolitisk frigjøringskrig på Vestlandet. I illegale blad fra NKP og NKU kan folk lese om tårer til mødre i Ukraina og Serbia, om nødvendigheten av kamp mot arbeidstjeneste og organisering i frihetsråd.
Ja, hvordan er livsbetingelsene når folk i bygd og by uegennyttig støtter unge sabotører med dekning, transport, falske pass og det som trengs for å mobilisere `kvinner og menn i mørket`? For innsatsen fra alle på grasrota som stilte opp for jøder, russere, serbere i fangenskap, for mennesker på flukt fra barbariet, var og blir hjerte og sjel i all motstand. Det forklarer hvorfor tenåringer ofret livet.
Fra før vet vi lite om Saborg, for skolebøker er ennå tilpasset kald-krigs-ideologi. I massen av krigslitteratur dukker saborg-navnet opp av og til, men da kun som underordnet `milorg og hjemmefrontens ledelse`. Borgersrud og Eriksen får fram at sabotørene kom fra et miljø som forsto nødvendigheten av å bekjempe fascismen utfra erfaringer i borgerkrigens Spania.
Fra et tverrpolitisk miljø med Norges Kommunistiske Parti sentralt ble det agitert for hjelp til en demokratisk valgt spansk republikk, som i 1936 ble angrepet og terrorisert av kuppgeneral Franco med støtte fra Hitler og Mussolinis krigsapparat. Når et offisielt Norge hindret frivillige fra å delta i internasjonale brigader, varslet Nordahl Grieg om konsekvensene av denne tilpasningen til britisk-fransk-amerikansk `ikke-innblanding`. Knefallet for fascismen ga den friere spillerom. Krigen kom nærmere Norge.
Lars Borgersruds kunnskap om Wollweber preger framstillingen. Nettverket mellom nord-europeiske spaniakjempere i sabotasje mot fascistisk skipsfart viser at røttene til motstand går tilbake til lenge før 9.april og inspirasjon hentes på flere hold. NKP og NKU samarbeidet med og rekrutterte fra arbeideridretten, AUF, IOGT, borgerlig liberale og kristne i mobiliseringen for Spania. I lokale NKP-bastioner i Odda, Laksevåg og Bergen var organisasjonsevnen stor da fascismen sto i landet.
Boka gir innsikt i valg aktivistene må ta i dypeste illegalitet, avhengig av hjelpere som også deltok med livet som innsats. Vi kan aldri se bort fra spontane element. Det gjelder også om vi har fokus på allmenn forvirring i første periode etter 9. april når Stortingsflertallet er i ferd med å inngå avtale med Terboven om å avsette regjering og tvinge kong Haakon til å tre av. NKP er langt i fra det eneste partiet som preges av forvirring etter München-forlik i 1938 og ikke-angreps-pakt mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1939 når Stavanger og Bergen og landets storbyer er okkupert i en uventet lynkrig. For under Finlands-krigen ga hets mot NKP lite rom for reell dialog.
Likevel deltok mange kommunister i landets forsvar de fortvilete april- og mai-dager i 1940. Da NKP, som første parti forbys, 16/8-40, var spesialbehandling fra nazi-apparatet innstilt på global nyordning gjennom angrepskrig. Hitlers generalstabssjef, Franz Halders dagbok fra 21/7-1940 viser dette. Barbarossa-planene ble aktivert 31/7-1940, 16 dager før NKP-forbudet og 1 år før overfallet på Sovjetunionen. Det gir en annen forklaring på rådene fra Komintern til NKP i juni, som slett ikke dreide seg om at kommunistene `burde vente og se`.

Avtalen, 16/5-44, (Teheran 1943 - Jalta 1945) mellom regjeringen i London og 3 allierte er sentral i beskrivelse av krigens gang. Den fokuserer på konsekvensene og får fram bakgrunn for sovjetisk frigjøring av Øst-Finnmark. Den forklarer `ordren fra Moskva` til Osvald om omlegging, men også bakgrunn for samarbeidet mellom saborg og SOE lokalt. En lynrask utvikling på østfronten tvang den tyske Lapplands-armé til retrett gjennom Norge.

Vi ser økende britisk-norsk frykt for NKP-innflytelse i motstanden da frihetsrådet vokste fram med sitt sentrum på Hjelmås i dagens Lindås kommune. Det sprang ut fra bygdene nord for Bergen og var en god blanding av agrar-kristne med agrar-kommunisten Torolv Solheim i sin midte som sekretær. Arbeidet utvikler seg relativt uavhengig av NKP-ledelse. Hvorfor denne formen for motstand ikke fikk samme rolle som frihetsrådet i Danmark, antydes i boka, men her vektlegger rådets innsats for sabotørene. Likevel må vi i dag rette søkelys mot kravene om å forsvare folkevalgte organ og sjølstyre etter krigen. Vi ser spor fram til 50-års nei til EU og dagens motstand mot super-nasjonal kapitals undergraving av folkestyret. Da ville britisk og norsk elite rundt `Kretsen` og `hjemmefontens ledelse` først og fremst redde en kapitalisme i verdenskrise ved nazismens undergang. Det er et av flere forvarsler om ny kald krig.
Norske anti-fascister og sabotører på grasrot hadde trolig mer nærliggende saker i hodet enn avtalen mellom stormaktene da. De hadde ofte mer enn nok med å overleve fra dag til dag med Gestapo i hælene. Skismaer mellom NKPs ledelse, Torolv Solheim og Asbjørn Sunde må sees i lys av det. I etterpå-klokskapens `klare lys` ser det fortsatt ut som om intern strid i NKP har dominert for mye av det vi i dag vet om den aktive motstanden i Norge.
Boka beskriver hvordan spontane grupper som Stein, -Theta -og Alvær-gruppene rives opp og hvor vanskelig det er å stå mot okkupantene den første tida, når samfunns-topper er innstilt på tilpasning. Et hovedgrep er å vise kontinuitet i sabotasjen. Men når motstanden organiseres av apparatene rundt NKP sentralt og gjennom partiets distriktsstyrer, kan bokas tema-avgrensing til sabotører overse vesentlige moment i utviklingen fram mot sabotører i vest.
Det er umulig å skille absolutt mellom væpnet / ikke-væpnet kamp. Kombinasjon er alltid del av det som må gjøres for å nedkjempe barbari: En demokratisk kulturkamp, kvinnekamp og kamp for arbeidsmiljøet er også avgjørende. Den første organisering av lokal motstand på Vestlandet var i stor grad basert på internerte norske fanger etter kampene i april 1940. Ser vi dem som `vente-grupper`, er det fare for å overse potensialet i de første `milorg-miljøene`. Wollwebers sabotasje til sjøs var en sentral forutsetning for saborg. Og det spontane elementet, før og etter integrering av Saborg under NKPs distriktsstyre i Vestlandske distrikt høsten 1943, ser vi svært tidlig. Det illegale styret i Vestlandske distrikt rives opp etter møtet i Svenneforeningen i november 1940. 20 av dem havner i nazi-fangenskap. 3 av dem overlever ikke KZ. Det samme gjelder Osvald-gruppene og NKP-organene i hele landet. Gestapos angrep krevde konstant evne til reorganisering.

Forberedelser til sabotasje under Bjarne Dalland kan vi da heller ikke se bort fra. Det tas opp i boka. Men i Arnfinn Hagas Dette er vinteren og Birger Bakkens, Reidar T. Larsens, Arne Jørgensens og Åge Fjelds Død over de tyske okkupantene omtales pionerer i militær motstand og samarbeid med milorg alt i 1942. I Frode Færøys Den kommunistiske motstandsbevegelse i Bergens-området (1991) nevnes Svein Sæterdal. Da er han med i reetablert NKP-distrikts-styre etter oppriving av Dalland-apparatet i oktober 1942. Han har ansvar for et militær-apparat med ansvar for 200 milorg-folk. Da han kastet seg i døden fra Gestapo-huset i Veiten, 3/2-1943, beskyttet han folk som måtte bære kampen videre.
I februar 1943 leverte Olav Havnes på flukt `stafettpinner` til Hans Langeland. Det var en av flere forutsetninger for at sabotasjen `endelig kom i gang` høsten 1943 da Norman Iversen ble sabotasjeleder, mens Thorkild Jacobsen tok ledelsen i et reetablert distriktsstyre. Selvsagt må flere faktorer med for å forstå ny aktivisme fra da av, ikke minst har kontakten med SOE og London stor betydning. Sabotører i øst, Helldal -og Haukås-aksjon er viktig og det er umulig å se bort fra prosessene i hele NKPs nettverk.
Den vestnorske sabotasjen eskalerte i oktober - desember 1944 med alt i alt 31 aksjoner og minst 100 sabotører. De fleste er med i boka, men som Borgersrud sa under lanseringen, har arbeidet avdekket et enda større apparat og flere motstandsformer med over 1000 aktivister.
Boka kan leses som vitenskapelig undersøkelse og en oppvisning i bruk av kilder, også ut fra nylig åpnete Gestapo-arkiv. Med angiveri, infiltrasjon og systematisk tortur ble større deler av sabotasjeapparatet revet opp ved årsskiftet 1944-45. Forberedelser til offentlige nazi-prosesser med fullbyrdelse av dødsstraff for flere enn 40 i Stavanger og Bergen, så sent som i mai 1945 viser nazismens uhyggelige ansikt til det siste.
I avslutnings-kapitlet `to slags frigjøring` belyses det offisielle Norges behandling av krigs-helter av ulik politisk farge. Rett nok får Norman Iversen og Hans Langeland britisk heder for sin innsats, men når Max Manus og Shetlands-Larsen svært lenge får all norsk ære, er det del av et kald-krigs-slør som fortier Sovjetunionens innsats og effektivt hindrer krefter for fred, demokrati og sosialisme og spirer til en tverrpolitisk og antimonopolistisk folkebevegelse med basis i bygde-Norge mot statlig overstyring på premissene til multinasjonal kapital.

Fortellingen om sabotører i vest beskriver samarbeid og splid mellom NKPs sabotasjeleder Sunde og Furubotns sentral-apparat. Den går ikke eksplisitt inn på Furubotn-oppgjøret i 1949, som lenge preget NKPs egen evne til å behandle motstandskampen.

På 1960-tallet var det tydeligvis vanskelig for Just Lippe å fullføre bind 2 av NKPs historie. Folk fra fløyene i 1949 gikk ofte fra hverandre uten en gang å huske på at motstanden de deltok i under krigen, var basert på kameratskap.
Da forstår vi at sabotører i vest-forfatterne konsentrerer seg om `sabotørenes historie`. Det kan oppfattes som variant av AKP-forsøk på 1970-tallet på å `skrive kommunistenes historie i Norge`. Men boka havner ikke i den fellen. Denne tematiske avgrensingen får fram sider av motstanden som likevel viser at NKP var i spissen for aktiv motstand. Dagens NKP og NKP-ungdom kan lære mye av historien om sabotørene. Boka viser hvordan anti-kommunisme av `sosial-liberalt` kaliber i lang tid påførte ekstrabelastninger for svært mange av dem som var med på frigjøring av landet da mest av alt det gjaldt. Den slår sprekker i en antikommunistisk selvforståelse av at `venstre-ekstremister` ikke er å stole på når landets uavhengighet trues.
Kirsten Hansteen, Norges første kvinnelige statsråd i 1945. Representerte NKPs fra Akershus på Stortinget, 1945-49. Kirsten var gift med advokat og reell LO-leder, Viggo Hansteen, som sammen med Rolf Wickstrøm ble skutt av Gestapo under unntakstilstanden i september 1941. Fra da av eskalerte motstanden.
Tilpasning til nazismen på norsk omtales i Helge Kroghs 6. kolonne. De gikk mot all aktiv motstand og drev skyggekrig mot landets folkevalgte, på flukt og i fangenskap, så lenge det lønte seg. Boka har fokus på en passiv `vente- og se-motstand` utviklet seg i `Kretsen` med sterk innflytelse i London og Stockholm og gir ny kunnskap om trakasserier fra et norsk rettsapparat, som fortsatte i Gestapo-sporet under forfølgelsen av spania-frivillige fra 1937.
Landssvik-dom mot Arbeidets redaktør i 1940, Johanna Bugge Olsen, er ennå en skamplett i norsk rettshistorie. Det samme gjelder rettsforfølgelsen av andre NKP-redaktører og lederen av Osvald-gruppen, Asbjørn Sunde. Under den kalde krigen ble heltene glemt, men ikke av overvåkingspolitiet. I 1995 startet Lund-kommisjonen oppgjør med dette uverdige systemet i en rapport som ble lagt fram i 1996. Boka gir kunnskaper som kan legges til grunn for krav om å fjerne slike mørke sider av vår rettshistorie. Vår omtale av Øystein Ø. Bentsens Samhold og Svik, 2010, i Friheten 2/2011 avsluttes slik: Bentsens bok føyer seg inn i rekken av bedre krigslitteratur som åpner for en mer sanndru historie, ikke bare om krigen, men også om kald krig. Borgersrud og Eriksen gir et vesentlig bidrag i så måte. Skal du gi en god bok i presang til en god venn? Kjøp Sabotører i Vest!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Film: Sabotøren og Kureren

Asbjørn Sunde spela av Ove Chr. Olsen

(21 - 2017) Filmen om Harry Sønsterød på same tid Milorgmann og med i Osvaldgruppa, hadde première på Sagene Festivitetshus i Oslo, den 1. oktober...














Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering