Studenter i Beijing under 4. mai-bevegelsen. Bildet er fra 1919,
Studenter i Beijing under 4. mai-bevegelsen. Bildet er fra 1919,

I 1912 falt Qing-dynastiet, Kinas siste keiserdømme, og den kinesiske Republikk ble opprettet. I åra etter opplevde Kina en nasjonalistisk, politisk og kulturell vekkelse.


Arnulf Kolstad
Fjerde mai-bevegelsen oppsto i 1919 etter Fredskonferansen i Versailles. Kina var alliert med Vestmaktene under første verdenskrig og etter Tysklands kapitulasjon ønsket Kina å tilbakekalle privilegiene til de utenlandske, imperialistiske maktene, inkludert Tyskland. Kina ville ha tilbake kontrollen over Shandong-halvøya som Tyskland hadde annektert. Men Storbritannia, Frankrike og USA gjorde et kompromiss med Japan, overså Kinas legitime krav og bestemte at Tysklands privilegier i Shandong skulle overføres til Japan. Dette førte til sterke reaksjoner bl.a. i Beijing. Flere tusen samlet seg på Den himmelske freds plass, og bevegelsen som sprang ut av denne protesten er kjent i kinesisk historie som 4. mai-bevegelsen. Den startet som en kamp mot imperialisme og føydalisme og utviklet seg til et oppgjør med en stivnet tradisjonell kultur basert på konfucianisme, og angrep også det klassiske kinesiske skriftspråket. Kinesiske intellektuelle innså at Kinas svakhet og tilbakeliggenhet ikke (bare) skyldtes underutviklet industri, militærvesen og et foreldet politisk system, men en tilbakeliggende kultur. Konfucianske tenkning og kultur ble oppfattet som en bremsekloss for et moderne samfunn. Samfunnet trengte nye tanker og disse måtte importeres fra utlandet. Anført av forfatterne begynte de intellektuelle å kritisere tradisjonell kinesisk kultur. De ville la seg påvirke og lære av vestlig kultur. Med 4. mai bevegelsen nådde vestliggjøringen et foreløpig toppunkt og den regnes som begynnelsen på Kinas kulturelle modernitet og åpning mot Vest, ikke minst på litteraturens område. En toneangivende forfatter og litteraturteoretiker i 4. mai-bevegelsen var Lu Xun.


Lu Xun (1881-1936) framstilles gjerne som grunnleggeren av moderne kinesisk litteratur. Han ville innføre vestlige verdier, var samfunnsengasjert og med klare meninger om hva Kina trengte. Hans politiske synspunkter kom også fram i hans skjønnlitterære fortellinger. I 1907 skrev han at hans hensikt var å kritisere gamle tradisjoner og sosial urettferdighet i Kina for å fremme sosial utvikling og modernisering. Han skrev noveller og oversatte vestlig, russisk og østeuropeisk realistisk litteratur som fremstilte livet til vanlige folk, i motsetning til den klassiske kinesiske tradisjonen med vekt på livet til keisere og maktens menn. Lu Xuns novelle Kuangren riji (En gal manns dagbok) fra 1918 regnes som opptakten til moderne litteratur i Kina. I A Q zhengzhuan (Ah Q's sanne historie) fra 1921 tegner Lu Xun et allegorisk og ironisk portrett av Kinas "mentale" status som en blanding av elendighet og selvovervurdering. Begge novellene inneholder ironisk samfunnskritikk.


En annen ledende skikkelse var Mao Dun (1886-1981), romanforfatter og kritiker, senere kulturminister i Folkerepublikken. Han skrev selv sosialrealistiske tekster og skildret særlig det nye borgerskap i byene. Andre forfattere var Lao She (1899–1966) med Luotuo xiangzi, en skildring av en rickshaw-sjåførs tragiske liv, og fra slutten av 1920-åra Ding Lings (1904–86) frigjorte kvinneskildringer, Ba Jin (f. 1904) med en delvis selvbiografisk trilogi Jiliu (Strømhvivler, 1931-40) og Shen Congwen (1902-88), en av de få som holdt seg politisk uavhengig, og som i romaner, noveller og selvbiografiske skisser ga lyriske, ekspresjonistiske skildringer av sørvest-Kina og dets befolkning.


Den unge intellektuelle Chen Duxiu som var involvert i 4. mai bevegelsen oppfordret til en nasjonal litteratur (guomin wenxue), en realistisk litteratur (xieshi wenxue) og en sosial litteratur (shehui wenxue). Han brukte ord som hadde mening for unge revolusjonære på den tida, ord som var byggesteiner i en ny nasjonal identitet. Guomin henspeilet på justeringen i den kinesiske verdensorden der det en gang så suverene Midtens rike ble omdefinert til en nasjonalstat blant andre; Xieshi markerte et brudd med overtro og forstenet klassisisme i tradisjonelt intellektuelt liv; shehui betydde avskaffelse av de konfucianske byråkratiske og familiære relasjoner som, - ble det håpet, ville muliggjøre starten på et moderne samfunn.


Chen var ikke den første kinesiske intellektuelle som brukte begrepet Xieshi (eller synonymet Xianshi) som resept for ny litteratur. Den nevnte reformatoren Liang Qichao var den første kineser som brukte begrepet Xieshi i et essay med kraftfullt forsvar av en litterær reform. Liang Qichao hadde respekt for vestlig fiksjon; for vestlige land hadde "gang på gang dratt nytte av fiksjonslitteraturen" litteratur som «opplyste og siviliserte". Mens fiksjon i Kina tradisjonelt var blitt sett på som en umoralsk, eller i beste fall et fjollete tidsfordriv, så viste eksempler fra vestlige land i det 19. århundre at skjønnlitteraturen var et potent verktøy for sosial forandring. Liang Qichaos ideer ble raskt tatt opp av andre reforminnstilte intellektuelle som mente at bare fiksjon kan innpode patriotiske, solidariske og omsorgsfulle følelser i folk som helt mangler en slik ånd. Det ble kalt en "røntgenstråle for samfunnet" med en ekstraordinær makt til å veilede menneskeheten. Chen Duxiu mente det var uunngåelig at fremtidas kinesiske litteratur "ville bevege seg i retning av realismen." Realisme var for Chen Duxiu den litterære levendegjøring av den vitenskapelige og demokratiske ånd som han mente preget det moderne Vesten.


Hu Shi, en like innflytelsesrik, men noe mer moderat talsmann for reformer, sluttet seg til Chen Duxius forsøk på å overbevise forfattere om å vie mer oppmerksomhet til "mening og virkelighet" i sine arbeider, enn til form og stil. I likhet med andre progressive intellektuelle i perioden ble Hu Shi imponert bl.a. over den innflytelse som litterære verk som Ibsens skuespill så ut til å øve i vestlige samfunn. Mao Dun, den kritiker og forfatter som var mest ansvarlig for utbredelsen av vestlig realisme i Kina, satte likhetstegn mellom realisme, vitenskap og demokrati. I en artikkel han publiserte i januar 1920 med tittelen "Hva er oppgaven til moderne forfattere?" oppfordret han forfatterne til å gjøre litteraturen sosial, rive ned masken av aristokratiske litteratur og gi frie tøyler til populærlitteraturen. Realismen appellerte til Mao Dun fordi den la vekt på det han kalte objektiv observasjon, og på grunn av sin ubarmhjertige undersøkelse av alle samfunnsmessige forhold, de mørke dybder og de solrike øvre lag, det stygge som det vakre. Han utarbeidet en plan for innføring av realisme, og oppga navn på forfattere som burde oversettes. Listene var dominert av skandinaviske og russiske navn (Strindberg, Ibsen, Gogol, Chekhov, Turgenev, Dostojevskij, Gorkij), men inkluderte også Zola, Maupassant, Shaw og Wells. 'Vestliggjøringen’ nådde et foreløpig toppunkt i 1920-åra og mange 4. mai forfattere ville heller innrømme at de var påvirket av vestlig litteratur enn av tradisjonell kinesisk litteratur.

Maos Yenan-forelesninger

Mao Zedong taler på Yenan litteraturforum

I mai 1942, under krigen mot Japan, holdt Mao Zedong et foredrag om litteratur og kunst i Yenan: Talks at the Yenan Forum of Literature and Art....















RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media