friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

TT News Agency/Jonas Ekstromer
TT News Agency/Jonas Ekstromer

Den svenske litteraturhistorikeren og medlem av Svenska Akademien, Sara Danius (bildet), utga i 2013 boka «Den blå tvålen» der hun argumenterte for at europeisk litterær realisme handler om den synlige verden.


Arnulf Kolstad, Prof. em.
Realismen vil vise hvordan verden i virkeligheten ser ut og ikke hvordan den burde være eller burde se ut. Denne oppfatningen av et viktig kjennetegn ved realistiske romaner deles av mange, blant andre den amerikanske litteraturviteren Peter Brooks som mener realismen gir innblikk i en realitet som supplement til vår egen dagligdagse erfaring. Den realistiske romanen løfter av takene på husene så vi kan se hva som foregår innenfor veggene, bak fasaden. Denne metaforen illustrerer samtidig hvor tett realismen er forbundet med det visuelle – å se (på) ting. Mer enn noen annen litterær retning gjør realismen bruk av synssansen ved beskrivelse og forståelse av verden. Realismen er nærmest per definisjon visuell – opptatt av å registrere hvordan verden ser ut.
Europeisk filosofi og vitenskap har hevdet at synet er den mest objektive og upartiske av alle sanser og en korrekt gjengivelse av virkeligheten må basere seg på synsinntrykket, på visuell inspeksjon. Det at realismen i Europa først ble knyttet til malerkunsten, til Gustave Courbet, og så senere brukt om en litterære retning illustrerer dens tilknytning til det visuelle, til kunstverk og tekster som registrerer det sette.
Realismens påstand om at synsinntrykket er den mest pålitelige guide til den verden som umiddelbart påvirker oss får støtte i vestlig filosofi og vitenskap, og det er vanlig å hevde at den realistisk romanen bygger på en empirisk filosofisk tradisjon som strekker seg fra John Locke (1632-1704) til Bertrand Russel (1872-1970). Vitenskapen i Europa på 1800-tallet etablerte ny forståelse av synssansen og optikken. At folk så samme ting forskjellig bidro til individualismen samtidig som det ble en oppgave å finne fram til en korrekt gjengivelse av hvordan verden ser ut.
Hørsel, lukt, smak og berøring er også viktige sanseinntrykk som kan fortelle oss noe om virkelighetens beskaffenhet, men synsinntrykket fikk i Europa status som det som setter i gang den kognitive bearbeidingen av inntrykksmangfoldet og som derfor har en prioritet for den menneskelige psyken. Bevisstheten samler og prosesserer det sansene registrerer – umiddelbart og direkte, mens språk og tenkning skaper mening og avstand til tingene som sanses. Realismen baserer seg både på sanseinntrykket, hvordan en ting ser ut, men tar også sikte på å forklare betydningen av det sette.
Å anskue eller gjennomskue virkeligheten
At virkeligheten er synlig betyr ikke at den er gjennomskuelig. En ting er å se verden, noe annet er å forstå den. En fortelling som gjør verden synlig er altså ikke nødvendigvis det samme som en fortelling som gjør verden forståelig. Ikke bare å se, men å se gjennom er ifølge Sara Danius en av realismens utfordringer. Naturalismens overflateregistreringer gjenga nøyaktig og objektivt det øyet så, mens realismen tok sikte på å fremstille også det som var bak eller under overflaten; riktignok med utgangspunkt i det en allvitende forteller kunne se. Skillet mellom fenomenologisk naturalisme og en mer analytisk realisme ble også påpekt av Georg Lukács i Studies in European Realism, og forholdet mellom overflatebeskrivelsen og dybdeanalysen har gjentatte ganger, for eksempel av Theodor W. Adorno blitt diskutert i forbindelse med realismen, ofte med henvisning til marxismens skille mellom vesen og fremtredelse.
Realisme: å synliggjøre verden og tingene
Med utgangspunkt i det man er ble tingene eller gjenstandene en sentral ingrediens i realismen i Frankrike/Europa. Tingene representerer den ‘harde realiteten’, selve virkeligheten, materialiteten, og ikke ideene. Du kan ikke, hevdet realistene, fortelle hvem folk er – eller hvem de ønsker å være - uten å gjøre rede for tingene de omgir seg med, sakene de kjøper og bruker for å definere seg selv: møblene, pyntegjenstandene, verktøyet, arbeidsredskapene. Faktisk var det sånn at en nitid og nøyaktig beskrivelse av ting nærmest ble en definisjon på en realistisk roman. For å fremstille det eksisterende gjengis mange detaljer og gjenstander som skal gi inntrykk av at vi har å gjøre med den virkelig verden og levende mennesker. Fra tidlig på 1700-tallet begynner romanen å befolkes med hverdagslige ting som finnes i mange hjem, og på midten av 1700-tallet gjennomfører det konkrete en stille revolusjon og detaljene frigjøres. 1800-talls romanen åpner for alle former for prosaiske ting, inklusiv bruksgjenstander og krimskrams, og den anstrenger seg til det ytterste for å synliggjøre virkeligheten ved hjelp av ting. Påstanden om at den realistiske romanen speiler verden byttes med forestillingen om at den synliggjør verden ettersom den ikke avbilder verden, men snarere er et vindu mot verden, ifølge Danius.
I romantikken var vinduene lukket, med persienner og man så ikke mye av verden. Oppmerksomheten var rettet mot menneskets usynlige indre liv. Når realismen får sitt gjennombrudd på 1830-tallet slår romanen opp vinduslemmene og trekker persiennene til side for å gjøre mennesker og ting synlige. Det er en radikal ny interesse for den synlige dimensjonen av virkeligheten. Flaubert skrev ifølge Danius romaner mettet med visuelle detaljer. Det fikk Roland Barthes (1968/2003) til å reflektere over den egentlige funksjonen til det som synes som tilfeldig og meningsløs informasjon, men som han mener overbeviser om ektheten i fiksjonen og bidrar til en dypere forståelse av samfunnet og menneskene. Beskrivelsen av tingene i realistiske romaner brøt med tidligere litterære tradisjoner som mente at det konkrete, det partikulære og nyttige var noe vulgært, lavklasse. Nyklassisismen og romantikken fant skjønnheten i det generaliserte høye og noble, i overensstemmelse med Aristoteles krav til diktekunsten.
Adorno om Balzac
Theodor W. Adorno har som Roland Barthes grepet fatt i forholdet mellom tingene og virkelighetsbeskrivelsen og formulert en original teori om 1800-talls realismen: overfloden av synlige gjenstander fører ikke leseren nærmere verden, men øker avstanden mellom litteraturens verden og den virkelige verden. Avstanden har aldri vært større enn med realismen mener Adorno. Han snur opp ned på den utbredte forestillingen om at realistiske forfattere holder opp et speil og mener realismens vekt på det konkrete, på tinglig presisjon og sanseinntrykk ikke skaper nærhet til verden, men fører til et virkelighetstap. Verden fremstilles med overdreven nøyaktighet uten at den avsløres. Sanselig eksakthet garanterer ikke forståelse, det er en avgjørende forskjell mellom å se på verden (anschauen) og å se gjennom den (durchschauen). At en verden som er gjort synlig ikke nødvendigvis er gjennomsiktig, men kan føre til større ugjennomtrengelighet, er Danius enig i.
Men er det mulig å gjennomskue samfunnet og dets historiske omstendigheter v.h.a. realistisk litteratur? Adorno svarer nei. Ikke engang Balzac klarer å skildre hvordan de dypere historiske kreftene arbeider, og den litterære realismens ambisjon om å fremstille virkeligheten mislykkes. Å gjengi konkrete fakta er en ting, å gjøre rede for prosesser og vesenskrefter er en annen. Adorno går så langt som til å si at Balzac er en mislykket realistisk forfatter. Men – og her er paradokset – Balsács realisme er aldri så vellykket som når den mislykkes.


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør