Illustrasjonsfoto: 1.mai 2015 i Trondheim. Blant de parolene i årets 1.mai-toget var nei til EU, Ut av EØS. 																															Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: 1.mai 2015 i Trondheim. Blant de parolene i årets 1.mai-toget var nei til EU, Ut av EØS. Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Det er et solid flertall mot norsk deltakelse i den europeiske union - EU, samtidig kan et flertall i folket akseptere EØS-avtalen. Fra tiden før Gro Harlem Brundtland undertegnet den famøse avtalen ble den presentert som et nasjonalt kompromiss, som vi måtte leve med hvis ikke flertall i folkeavstemmingen stemte for norsk medlemskap i EU. Det ble påstått at EØS-avtalen var nødvendig for at norsk næringsliv skulle kunne selge sine varer og tjenester til EU-statene, noe som senere er tilbakevist i en solid rapport fra Menom.


Olav Boye


Det var de europeiske storselskapene gjennom sin lobbyorganisasjon, European Roundtable of Industrialist, som utarbeidet en rapport om hvordan EU kunne utvikle et indre marked, et europeisk økonomisk samarbeid (EØS) til beste for storselskapene. Det førte til Enhetsakten, den første store oppdateringen etter Romatraktaten. EØS-avtalen regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTA-landene. Avtalen innebærer at EFTA-landene som har sluttet seg til avtalen, deltar på lik linje med EU-landene i det indre marked. Dermed underordner de seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter – fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. I følge EØS-avtalens protokoll 35 skal EUs rettsakter gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid.


Etter at statsminister Gro Harlem Brundtland den 13. juni 1988 sendte ut et rundskriv til alle departementene om at fra dags dato skulle alle nye lover og forskrifter i Norge harmoniseres med EUs rettsakter. Det skjedde seks år før EØS-avtalen trådde i kraft uten at det skapte noen debatt eller protester. Når EØS-avtalen trådde i kraft 1. januar 1994, innehold avtalen 256 rettsakter, det vil si forordninger, direktiver og dommer fra EU-domstolen. I dag er det mer enn tretten tusen med stort og smått. EØS-avtalen har gjennom årene blitt kraftig utvidet og er noe helt annet i dag enn i 1994. De som mente at EØS-avtalen var et nasjonalt kompromiss i 1994, må ta opp sitt standpunkt til ny vurdering i dag. På grunn av hovedsakelig EØS-avtalen, men også sytti andre avtaler med EU, er Norge i dag mer involvert i EUs føderale utvikling, enn det som ble avvist av flertallet i folkeavstemmingen i 1994.


Om lag tjue prosent av tillitsvalgte og medlemmer i Nei til EU er for EØS-avtalen og mener tydeligvis det fortsatt er et nasjonalt kompromiss vi kan leve med, eller i bestefall at den er et nødvendig onde til det beste for vårt næringsliv. De innser kanskje at prisen vi betaler er rasering av faglige rettigheter, velferdsordninger og folkestyre, men de hevder vi ikke har noe valg. De såkalte nei-partiene SV og SP satt i regjering med Arbeiderpartiet fra 2005 til 2013 og styrte landet med basis i EØS-avtalen. Slike erfaringer skaper ikke akkurat tillit til de som samtidig hevder de vil ha sagt opp EØS-avtalen.
I EU påstår de at Norge og de andre nordiske landene har for sjenerøse velferdsordninger og for gode lønns- og arbeidsbetingelser. Det er ødeleggende for EUs konkurranseevne. I 2000 vedtok EU den såkalte Lisboastrategien, om at EU i løpet av ti år skulle utvikle den mest dynamiske økonomi og bli den mest konkurransedyktige blokken på den globale arena. EU lykkes overhode ikke med denne målsetningen og la skylden på fagbevegelsen som motsatte seg nødvendig nedbygging og harmonisering til lønns- og arbeidsvilkår i andre land og verdensdeler.


Det er ingen tvil om at Lisboatraktaten i virkeligheten er det avviste føderale grunnlovsforslaget. Fra 1. desember 2009 er ikke EU lengere en medlemsorganisasjon, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Norge er særdeles godt tilpasset Lisboa-traktatens krav om markedsliberalisme som det eneste politiske retningen for EU. Margaret Thatcher påsto at «there is no alternative» - det er ingen alternativ, det er nå grunnlovsfestet i Lisboa-traktaten.
Norge er klar for deltakelse i en framtidig føderal stat – Europas Forente Stater. De fleste byggesteinene er på plass, men det gjenstår noen solide kampsaker, som hvem skal styre inntektene fra skatter og avgifter. Det er i forhold til EUs føderale prosjekt vi må se EØS-avtalen. Det er ikke noe nasjonalt kompromiss, men de mange politiske sakene som er lagt inn i EØS-avtalen, er vesentlig del av politikken for å få en føderal stat på plass en gang i framtiden.
EU har i alle år fulgt en strategi med små skritt for ikke å skape debatt og protester mot den politiske utviklingen. Derfor har vi fått nummererte pakker og direktiver, for at en helst ikke skal se helheten i prosessen. Det er tragisk at EU-motstanderne her hjemme lojalt har valgt å følge EUs strategi ved å ha fokus på en og en sak av gangen. Jernbanepakke 4 høres ikke så galt ut, men det gir et sterkere bilde når en snakker om en samlet jernbaneprivatisering. EU-motstanderne i Nei til EU og de politiske partiene må skifte strategi og sette alle rettsaktene inn i en sammenheng og dokumentere at de fører fram til en føderal statsdannelse.


Sjølsagt skal vi kreve oppsigelse av EØS-avtalen, men ikke som et nasjonalt kompromiss i vårt forhold til EU, men som et vesentlig element på veien mot Europas Forente Stater. Det vil skape stor motstand mot EU og ikke minst EØS-avtalen og alle politiske partier må ta opp sine standpunkter til EU og EØS-avtalen til en kraftig revurdering. Det er stor motstand mot EUs føderale utvikling i alle EU-statene og det er liten tvil om at det også er situasjonen i vårt land. La oss få en meningsmåling som stiller spørsmål om ja eller nei til at Norge skal opphøre som sjølstendig nasjonalstat og bli delt inn i regioner i det planlagte Europas Forente Stater. Resultatet av en slik meningsmåling vil gi kampen mot EU en helt ny dimensjon.


Noen vil hevde at Norge ikke er medlem i EU og derfor ikke er aktuell kandidat til å bli en del av det føderale Europa. For det første glem medlemskap, det gikk ut på data 1. desember 2009 når Lisboa-traktaten trådde i kraft. På grunn av EØS-avtalen og omfattende EU-tilpasning for øvrig er vårt land godt tilpasset den føderale utviklingen. Vi er faktisk mer tilpasset enn flere av dagens EU-stater, ikke minst på grunn av vår markedsliberalistiske politiske elite, med Høyre og Arbeiderpartiet i spissen. En metode som kan benyttes for å få Norge på plass i framtidens føderale EU, kan vi lese oss til i Naomi Klein glimrende bok: Sjokkdoktrinen.


Det er grunn til å tro at flertallet av folk i vårt land vil forstå alvoret når de rammes av krisekapitalismen og en brutal sjokkbehandling av landets økonomi, som rammer velferdssamfunnet og våre demokratiske rettigheter enda hardere Vi kan ikke sitte stille og vente på en slik dramatisk utvikling. Vi må forstå den alvorlige politiske utfordringen og ta debatten og deretter valg av en ny strategi nå mens vi ennå har valgmuligheter. Den utfordringen må først og fremst tas av de politiske partiene. La oss knuse myten om at EØS-avtalen er et nasjonalt kompromiss. Vårt alternativ må være et Europa av små og store sjølstendige stater, som solidarisk samarbeider i respekt for folkestyre og de politisk valg som tas i de enkelte europeiske landene, som i resten av verden. Vi må stoppe utviklingen av EU som en føderal supermakt. Vi trenger ikke enda en imperialistisk stormakt som terroriserer folk og land de ikke kan kontrollere ut fra interessene til egne storselskaper og finansinstitusjoner.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media