På bildet ser du to av mine viktigste våpen i klassekampen denne uken; Kaffekoppen og radiokontakt med tolkene; To andre er telefonen jeg tok bildet med og datamaskinen som jeg skriver dette på.

Her er det fagforeningskongress på høyt nivå (Verdensklasse, faktisk). Første del av dagen går fra 09:00 til 14: 00 og andre del fra 16:00 til 19:30; Det er ingen pauser, så en to timers lunch var egentlig litt greit. Dro fra hotellet ca. 08:00 og kom tilbake 20:30. Det er lang informative dager.

Imponerende stemning

(Toto, I´ve got a feeling we´re not in Kansas anymore)

Det kan bære preg av vekkelsesmøte. Det flommer med sang fra start til slutt. Fra før kongressen blir satt, mellom innlegg og i etterkant. En blir fristet til å tenke på at en kanskje ble født inn i feil kultur; Selv om jeg sjelden går ut på dansegulvet, så kan jeg jo likevel svare spørsmålet «Har du lyst til å danse» med et Ja.

Der amerikansk gospelkultur er noe helt annerledes enn norsk pietistisk kirke sang, så gjelder dette også for forholdet mellom de fleste av de tradisjonelle norske arbeidersangene og de arbeidersangene som synges i fra de sør-afrikanske deltagerne; Litt mere «schwong», som vi sier i Trønderlag.

Talene inneholder mye informasjon; Noen engasjerer bedre enn andre, noen benytter egen tolk fra scenekanten, noen har en litt mer forståelig engelsk enn andre (i mine ører) og litt over 70 % av talerene går utover den tilmålte tiden på 7 minutter; Jeg er litt usikker, men jeg tror det var en italiener som avsluttet talen sin akkurat i det nedtellingen traff 00:00.

En skjerpet kamp

Det som går igjen er den globale krisen, nesten ti år gammel nå. Alle fokuserer i en eller annen form på eierklassens intensiverte offensiv. Det er forskjellige verktøy fra land til land, men det er uten tvil en del av det samme presset som vi opplever i Norge; Kanskje slår det bredere, kanskje rammer tiltakene i fattigere land bredere lag av befolkningen enn i Norge; Effekten blir større. Når for eksempel eierklassen med NHO i spissen prøver å fjerne havnearbeiderne som yrkesgruppe i Norge, da prøver de egentlig «bare» å ramme i underkant av 500 arbeidere. Men i andre land som Spania, Ghana, Sri Lanka, Brasil, etc. der går de til angrep på flere millioner av mennesker om gangen.

Det er klart at kampånden er skjerpet rundt om i verden, for de har vært under angrep i lang tid. Og da vil eierklassen også etterhvert søke etter andre våpen enn de som enda blir valgt i Norge; Skjønt, spør du norske havnearbeidere, så er de nok ikke helt enig i en definisjon hvor arbeidsgiversiden blir omtalt som om de har silkehanskene sine på.