Fafo fikk i 2021 forsknings og utviklingsmidler av LO til et prosjekt om sårbare grupper i arbeidsmarkedet. Midlene har resultert i rapporten «De varig lavlønte – omfang og kjennetegn». Med de «varig lavlønte» menes personer som ikke i særlig grad klatrer oppover i lønnshierarkiet. Innledningsvis skriver Fafo i rapporten at «formålet har vært å kartlegge omfanget av, og kjennetegn ved, varig lavlønte». 

Skrevet av Terje Bjørlo.

I rapporten benyttes det to definisjoner på lavlønn. Den ene er lønn som er lavere enn 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Ifølge denne definisjonen var en person lavlønt om timelønna i 2020 var 220, 80 kroner eller lavere. Den andre definisjonen tar utgangspunkt i median timelønn for alle lønnstakere vedkommende år. Her defineres en person som lavlønt om timelønna er lavere enn 2/3 av medianlønna. Dette er en definisjon som er vanlig i OECD. Hvilken definisjon som legges til grunn har stor betydning på hvilken timelønn som anses som lavlønn. Om 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn legges til grunn, var en person lavlønt om timelønna i 2019 var på 216 kroner eller lavere. Tar man utgangspunkt i medianlønna var en person lavlønt om timelønna var 175 kroner eller lavere.

Av de 23 prosentene i alderen 24−66 år som var lavlønte i 2019, var 1/3 varig lavlønte. Det tilsvarte i underkant av 179 000 personer, eller 7,9 prosent av alle lønnstakere, ifølge rapporten. Om definisjonen som er vanlig i OECD benyttes tilsvarte det
31 300 personer, eller 1,4 prosent. Definisjonen som Fafo legger til grunn for å kalle noen varig lavlønt er at personen må ha en timelønn på eller under lavlønnsgrensen i minst tre av de siste fem åra, eventuelt i kombinasjon med å ikke ha vært lønnstaker.

Fafo har kommet fram til at det er noen kjennetegn som er typiske for de varig lavlønte. I rapporten trekkes det fram at arbeidsinnvandringen til Norge de siste tiårene har medført lavlønnskonkurranse i mange bransjer. Nesten 40 prosent av de varig lavlønte er født utenfor Norge. Nå nevnes ikke EØS- avtalen i rapporten fra Fafo. Men det er en kjensgjerning at mange av de kommer til Norge gjør det som følge av EØS-avtalen. Spesielt etter østutvidelsen av EU i 2004 har arbeidsinnvandringen fra EU/EØS området vært stor. Fafo finner at det er en overrepresentasjon av personer med kun grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Dessuten er kvinner noe overrepresentert. Det er også yrker som skiller seg ut som typiske lavlønnsyrker. Ifølge Fafo er «det er en klar opphopning i salgs-, service-, og omsorgsyrker, samt yrker uten krav til formell utdanning. I overkant av 40 prosent arbeider deltid, mot 26 prosent blant alle lønnstakere. 85 prosent av varig lavlønte er å finne i privat sektor, og et tydelig trekk her er at varig lavlønte i mindre grad er å finne i tariffbundne virksomheter enn øvrige lønnstakere i privat sektor.»

Vi finner flere yrker hvor tarifflønna er lavere enn 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Timelønna for en renholder med minst 10 års ansiennitet var fra 1.9.2020 kroner 205,34 i timen. En fagarbeider fikk i tillegg 13 kroner i timen. Fast ansatte avløsere i jordbruket med minst 8 års ansiennitet hadde etter tariffoppgjøret i 2020 en timelønn på 174,95 kroner. Også her fikk en fagarbeider et tillegg på 13 kroner i timen. Innenfor hotell og restaurant var minstelønnstariffen for fagarbeidere under 200 kroner i timen. Eksemplene er ikke uttømmende. Det er ingen tvil om at fagbevegelsen har en jobb å gjøre framover med å prioritere generelle lavlønnstillegg.

Det må betegnes som bekymringsfullt at vi i Norge, og i mange vestlige land, har en utvikling mot stadig større lønnsforskjeller. Fafo-forskerne viser til undersøkelser som dokumenterer at det i Norge i 2008 var 21,2 prosent som hadde en lønn som var 85 prosent av eller under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Denne andelen var økt til 27 prosent i 2018 og i privat sektor var andelen lavlønte på hele 31,6 prosent. I rapporten «Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor?» utarbeida av Senter for lønnsdannelse i 2016, ble det slått fast at de lavest lønte i privat sektor har hatt betydelig svakere lønnsvekst for årene 2008-2015 enn resten av privat sektor. Det ble også slått fast at i de seks laveste desilene så fikk de offentlig ansatte betydelig høyere lønnstillegg enn de som var ansatt i privat sektor. I desil 7 var lønnstilleggene omtrent lik for offentlig og privat sektor. For desil 8, 9 og 10 fikk de som var ansatt i privat sektor høyere lønnstillegg enn de som var ansatt i offentlig sektor. Særlig var det de høyest lønte (i desil 10) som hadde kraftig lønnsvekst. Sammenligner vi lønnsutviklinga for perioden 2008-2015 i privat sektor økte personene i desil 1 årslønna med gjennomsnittlig

31 200 kroner, mens personene i desil 10 opplevde en lønnsøkning på gjennomsnittlig 244 800 kroner. Innenfor offentlig sektor var tallene henholdsvis 64 800 kroner og 224 400 kroner.

Senter for lønnsdannelse skriver i sin rapport at vi i de første tiårene etter 2. verdenskrig hadde en utvikling i vestlige land med mindre lønnsforskjeller. Resultatet av dette var selvsagt mindre økonomisk ulikhet. Denne utviklinga snudde på 1970-tallet. Det skjedde først i USA og deretter opplevde vi det i mange land. I Tyskland økte antall lavlønte arbeidstakere fra 5,9 millioner i 1995 til 8,4 millioner i 2012. Ifølge notatet «Lovfestet minstelønn: Norden og Europa» fra 2014, skrevet av Fafo-forskerne Line Eldring og Kristin Alsos, så sank reallønna i Tyskland i perioden 2000-2009 med 4,5 prosent. Det hadde, Ifølge de to forskerne, ført til at Tyskland var blitt blant de europeiske landene med høyest andel lavlønte. «Det samlede bildet er at lønnsforskjellene innad i de europeiske landene har blitt større, og at dette har vart lenge», skriver Senter for lønnsdannelse.

Fafo kommer fram til er fagorganisering og tariffavtaler viktig for å hindre utviklinga som har gått i retning av flere lavlønte. Det samme er Senter for lønnsdannelse inne på når det vises til Lindley, J. og S. Machin (2013), «Wage Inequality in the Labour Years». Senteret skriver at «Resultatene i Lindley og Machin (2013) bekrefter at reduksjonen i organisasjonsgrad, og av dekningsgraden av kollektive avtaler, gikk hånd i hånd med økende ulikhet.»