Valget 2021

Som aktivist i Nei til EUbevegelsen er det mange viktige saker å fremme som var med Norges folkestyre og nasjonal uavhengighet å gjøre.

Men denne bevegelsen er ikke noe parti. Som bevegelse kan Nei til EU ikke peke på noe bestemt parti folk skal stemme på og heller ikke definitivt fortelle folk hva de ikke skal stemme på.

Av Ole Langeland

Like sikkert er det at hovedoppstillingen av partipolitiske krefter på den parlamentariske fronten ikke samsvarer med en fremrykkning for de virkelige demokratiske krefter. Det er en tilnærmelsesvis håpløs situasjon. Så viser det seg også at omfattende avledningsmanøvrer er en gjeldende strategi for de krefter som avvikler innholdet i folkestyret.

Vi har to politiske flaggskip. Det er Arbeiderpartiet og Høyre. Dette innebærer at begge disse partiene stiller med hver sin statsministerkanidat som i virkeligheten anerkjennes som valgets to kandidater. Det betyr pr. i dag at det blir en valgkamp om det skal være en Høyrebasert regjering med Erna Solberg i spissen eller en Arbeiderparti-basert regjering med Jonas Gahr Støre i spissen.

Det som er felles for begge disse alternativene veier mer en det som skiller. Det som skiller er at Arbeiderpartiet står nærmere de umiddelbare sosiale interesser til arbeiderklassen og vil ikke glemme dette i valgkampen fordi det da ville svekke velgergrunnlaget.

Det som er felles er veldig mye: Et felles ståsted i en kosmopolittisk forståelse av verden, forankret i liberalisme og knyttet til overnasjonale byråkrat-kapitalistiske ordninger som undergraver folkestyret og muligheten til å være herrer i eget hus. NATO ses som en hjørnestein og Norge blir enda mer en bonde på sjakkbrettet i spillet om makt og interesser. Det kan koste oss dyrt!

Det som blir Jonas Gahr Støres rolle blir å utforme en plattform for en regjering. Han må bestemme seg for hvem som skal være med og finne støtte på andre måter. Det eneste som nå synes sikkert er at Senterpartiet vil få en rolle i selve regjeringen. SV vil sannsynligvis sitte med bordet og MDG blir et dominerende parti i selve prosessen med å utforme en plattform. Rødt synes å bli en aktiv støttespiller uten å være med i regjeringen.

Jeg er redd for at ingen av Arbeiderpartiets samarbeidspartnere er i stand til å sette hard mot hardt i viktige saker som gjelder folkestyre og nasjonal frihet. Selv om Arbeiderpartiet skulle gå under 20-prosent-tallet og Sp. SV og Rødt skulle gjøre det bra er det mye som skal til for i det hele tatt å svekke høyresosialdemokratiets ledelse.

MDG er et parti som er til for miljøsak og hvor en ikke har særlig god forståelse for den tingen at folk må ha et arbeid å gå til. Det er et parti som står oss arbeidere veldig fjernt. Som en sa på landsmøtet til Fellesforbundet: «Vi kan ikke samarbeide med et parti som vil legge ned arbeidsplassene våre.» 

Problemet omkring MDG er et problem med et virkelig innhold. Det dreier seg om klima og om arbeidsplasser. Men dagens poltikk preges av mye symbolpolitikk og tåkelegging. Arbeiderpartifolkene er veldig opptatt med retoriske posisjoneringer

Høyresosialdemokratiets makt gjør det vanskelig å se for seg en politisk kurs etter valget neste år som utvikler folkestyret og sikrer den nasjonale uavhengighet. Men ved å trekke opp de store linjer kan en få frem en holdningsendring som på sikt vil føre til en kursendring. En slik kursendring må innebære en annen Europa-politikk, hvor nasjonalstatens rolle må være tydelig, oppsigelse av EØS-avtalen, en nasjonal selvstendig forsvarspolitikk

Alt som har med utforming av politisk plattform for en alternativ regjering må følges med et våkent blikk. Først og fremst er det viktig hvordan saker og ting vektlegges. Det er ikke grunn til å undervurdere høyresosialdemokratenes taktiske manøvreringsevne.

Mitt inntrykk fra en del politiske møter er at både SV, Rødt og Sp kan være henfallen til å rangere grunnleggende viktige spørsmål bak og kunne finne mer sekundære saker der de lettere kan få satt et bumerke på en plattform. I tillegg kommer altså MDG inn i bildet som en faktor som forsterker dette. En kan for den slags skyld ende opp med at skjebnen til noen gråtasser i Finnskogen betyr mer enn Norges fremtid.

Det dårlige forholdet mellom SV og Sp er også et betydelig problem hvis en ønsker en endring av politikken. Disse partiene kan spilles ut mot hverandre i den hensikt å bevare den høyresosialdemokratiske dominans.

Så bør en ikke glemme NKP, tross alt. Muligheten til valgoppslutning er dårlig. Men partiet kan med sin stemme i den offentlige debatten påvirke valgkampen. Det kan være mange som lytter til partiet uten å stemme på det fordi det blir en stemme på «andre».