Et imperium som forsvant

Martin Tranmæls gamle avis, Dagsavisen, gråter krokodilletårer på lederplass. Utgangspunktet er at Aftenposten har fått en ny sjefredaktør som åpenbart har bestemt seg for å reetablere “Tanta i Akersgata” som fyrlykt for den konservative pressen. 

Christian Larssen

Det er avisas politiske redaktør Trine Eilertsen som har fått jobben, og hun har allerede satt spor etter seg for tilsvarende innsats på andre arenaer hun har hatt ansvar for. Den gamle Venstre-avisa Bergens Tidende, skled merkbart mot høyre i hennes fartstid som toppleder, og allerede som politisk redaktør i Aftenposten har hun markert seg som lojal støttespiller for et mørkeblått politisk byråd i hovedstaden.

Noe av det første hun gjorde som sjefredaktør var å hente politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim, som sin nestkommanderende. Dermed har hun skaffet seg en solid støttespiller i en mann som lenge har markert seg som en ytterst spiss penn i  “landets mest kapital- og næringsvennlige avis”, som Dagsavisen formulererer seg. Alstadheim er forøvrig en interessant plante i norsk presse med sitt politiske hopp fra Klassekampen til kjernen i norsk mediakapitalisme. 

Fra før har vi  sett den samme politiske utviklingen i andre dominerende mediehus. Et felles  trekk for denne gruppen er at den domineres av massiv storkapital. Det kommer fram i en grundig analyse av eierskapet i norske medier som Pål Steigan har presentert i nettavisa Steigan.no. - en analyse som kan påføre enhver som har hatt tro på en uavhengig norsk presse en solid blåveis.

--------

Kunnskap om denne utviklingen har tydeligvis også funnet veien til Dagsavisens lederskribent som kan slå fast at “de mediale motstemmene fra den andre siden av det politiske spekter er forstemmende få.”

Det skurrer hørbart når slike toner kommer fra en redaktør i en avis som selv valgte å nøytralisere sine politiske holdninger ved å erstatte avisnavnet “Arbeiderbladet”  med noe så anonymt og betydningsløst som “Dagsavisen”! Det er likevel en presis beskrivelse av norsk presse når lederskribenten hevder det er “verdt å minne om at norske medier i all hovedsak er borgerlige”.

Riktignok peker lederen på at det fra konservativt hold blir gjort et nummer av at norske journalister anser seg som “”venstreorienterte”, men slår deretter fast at  “journalistenes venstreorientering og definisjonsmakt mer enn balanseres av en sterk og høyreorientert eiermakt som utnevner sjefredaktører. Denne velger igjen sine redaktører og kommentatorer.”

Så langt, alt greit, men bruker vi denne lederen som kortversjon av årsaken til tingenes begredelige tilstand, tegner det seg et bilde som illustrerer en tragedie, skapt og båret fram av det moderne sosialdemokratiet.

---------

Mine første ti år som journalist var jeg ansatt i en sosialdemokratisk arbeideravis. Vi var en del av en stor familie som på folkemunne het arbeiderpressen. Det var ikke nødvendigvis noen radikal avis, men den sto definitivt på arbeidsfolks side i konfliktsituasjoner og hadde en solid base i de lokale fagforeningene. Vi unge i redaksjonen var stolte av det produktet vi laget, og desto bitrere ble vi da den første EF-kampen slo beina under oss.

På slutten av 1900-tallet ble arbeiderpressen rammet av den samme liberalistiske ånden som slo ned i Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Som følge av denne bølgen dukket det intetsigende business-navnet “Amedia” dukket opp. Titter vi i konsernets egen versjon av historien kan vi lese følgende:

Amedia er navnet på det sammenslåtte selskapet etter at A-pressen kjøpte Edda Media fra britiske Mecom i 2012. Daglig når Amedias over 60 abonnementsaviser, nettaviser og andre publikasjoner mer enn 2,5 millioner nordmenn.

Slikt kan man selvsagt la seg imponere av; den lille A-pressen som begynte sitt liv med etablering av avisa “Vort Arbeide” i hovedstaden i 1884 skulle bli den første spiren til et sosialdemokratisk mediekonsern som når ut til 2.5 millioner nordmenn.

Men, arbeider-avisene var stort sett forsvunnet underveis og erstattet av en pengemaskin. Konserndannelsen i 1990 innbar en forpliktelse om at gamle borgerlige aviser som var opptatt i konsernet, fortsatt skulle være borgerlige. På samme tid ble sosialdemokratiske aviser frisert og dresset opp til å passe i det nye selskapet. Ingen husket lenger “Vort Arbeide”.

--------

Der skulle man kanskje tro at historien sluttet. Men det skulle bli verre. I 2015 skriver Medietilsynet: “Dei største bakanforliggjande eigarane av norske aviser; Blommenholm Industrier, Telenor og LO, var dei same i 2015 som tidlegare år. Blommenholm Industrier  kontrollerer Schibsted, mens Telenor og LO eigde Amedia ved utgangen av 2015.”

For mange innen  arbeiderbevegelsen var det fortsatt beroligende at LO var en av landets største media-eiere. Men det skulle ikke vare lenge.  Rovdyrkapitalismen innhentet dem. Året etter ble Amedia kjøpt opp av Sparebankstiftelsen DNB!! Nå var ikke arbeiderpressen bare politisk nøytralisert, den var slukt av storkapitalen med LOs aktive bistand.

Med dette som bakteppe har Dagsavisens lederskribent rett: “De mediale motstemmene er forstemmende små”

Men hvem har sørget for det?