(1 - 17)  Sommern 1986 var jeg sammen med lyriker Eldrid Lunden på hytta hennes på Filtvet i Hurum i Buskerud. Jeg jobba som landbruksavløser i Fræna utafor Molde, så det ble et stykke å kjøre.

Først femti mil til Oslo der jeg ringte og spurte om det var noe hun trengte. Noe spesielt til spiskammeret for eksempel. - Ta med noe å drikke på! svarte hun. Og det var jo polstreik den sommern, det var gjerne det, på 70- og 80-tallet. Så det ble en omvei på femogtjue mil tur/retur Sverige før de siste fem-seks mila sørover langs vestsida av Oslofjorden. Men hva gjør man ikke når man er litt sånn betatt og forelska. - I drove all night, sang Cindy Lauper, tre år seinere. 

2. august kom jeg plutselig på at det var Asbjørn Eldens søttiårsdag. Det var en lørdag, og mobiltelefoner og laptoper fantes ikke ennå; men jeg fikk sendt blomster og telegram ved hjelp av fasttelefonen. Jeg kan huske jeg skreiv at etter min oppfatning var dagens fremste norske forfattere han sjøl, og Arnljot Eggen. Han ble glad for den meldinga.
For meg var det trivelig og konstruktivt å vite at han visste hvem jeg var.
Vi hadde allerede kampert sammen et par ganger. Tre år tidligere, sommern 1983, var det kulturell sommerleirsatsing i AKPs regi på Solbakken folkehøgskole på Skarnes i Sør-Odal. Med Morten Falck i spissen skulle det meisles ut et revolusjonært kulturmanifest, intet mindre. Jeg har sjelden sett enn så glad mann som Asbjørn Elden da han dansa sammen med barna på den sommergrønne plenen mellom skolebygningene der. Eksistensiell sommerlykke kobla med seriøs framtidsoptimisme.
Første møte var året før det igjen. Arbeiderns årsfest i Fredrikstad. For dem som ikke veit: Rolf Opås. Rolf Opås drev så å si på egen hånd både et tidsskrift og et forlag ved navn Arbeidern. Kulturarbeider på høyt nivå. Det fins en del forfattere i Norge i dag som har Rolf Opås å takke for det de nå måtte ha av karriere. Og en gang i året var det party på hotell i Østfold. Det var utdeling av Arbeiderns kulturpris. Det var middag. Det var dans til levende musikk og øl og vin og avec i baren. Der var jeg våren 1982, jeg kom sammen med ei venninne fra landbruksskolen, det var bare to år siden jeg var ferdig utdanna agronom. Og der var Asbjørn også. Det var tre år etter at han hadde gitt ut boka "Oppgjør". Moralen i den boka er at noen ganger varer ærlighet virkelig lengst.
Jeg var seksogtjue år den våren og ennå temmelig tørst. Og blakk. Så var det noe som sto på gikk jeg på polet. I stedet for å bruke masse penger på kafe. Det er vel det som kalles å ha en på lomma.
Søndag morgen og frokost på hotellet. Det er da man skal vise verden at man ikke er noe fyllevrak men en oppegående person. Problemet var bare at jeg hadde en seriøs hangover. Så jeg reparte på rommet med mer av polspriten før jeg gikk ned i spisesalen. Sjøl romvenninna merket det ikke.
Der, to bord bortafor oss, der sitter allerede Asbjørn Elden. Med egg og bacon og brødskive. Og en flaske øl. Fullt synlig midt på den hvite duken.
Jeg tror jeg lærte noe den dagen i Fredrikstad.
Det skulle heller ikke forundre meg om Asbjørn bortsett fra å skrive sin egen bok "Oppgjør" også var vel kjent med Kristofer Uppdal (1878 - 1961), rallaren som skrev den tibinds romanserien "Dansen gjennom skuggeheimen" - om Norges overgang fra bondesamfunn til industrisamfunn. Uppdal skrev dikt også, akkurat som Elden sjøl, og i 1925 skrev han dette (fra dikt- og aforismesamlinga "Jotunbrunnen"):

Ein diktar er ein naken gud, og synleg med
alt sitt for alle.
Skjemmest guden av å vera naken, og løyner seg,
er han ingen gud.
For reddhug er ikkje av Gud.

Kjære Asbjørn Elden, jubileumsåret ditt, 2016, har vist meg at du kanskje er gjemt. Men glemt er du ikke. Takk for gode minner, gode bøker, godt liv!