I Vesten går det et vannskille mellom ‘gode demokratier’ og ‘undertrykkende autoritære’ stater, og for Vestens demokratitilhengere er Kina ikke vanskelig å plassere, - selv om det etter hvert er kjent at Kina ledes av folk med mange talenter, utvalgt etter meritter, moral, karakter og prestasjoner som på ingen måte oppfyller forestillingene om diktatorer. 

Arnulf Kolstad

Allikevel blir Kina av mange ‘forståsegpåere’ stemplet som autoritært eller ‘diktatorisk’ fordi landet har en annen styreform enn vestlige demokratier. Professor i statsvitenskap ved UiO, Bernt Hagtvet, har  ‘lurt på hva vi skal kalle Kina nå?’ (Aftenposten, 26.3.2018) og foreslår ‘Ny-stalinistisk tyranni?’ eller ‘Pseudo-fascistisk utviklingsdiktatur?’ Hagtvet som knapt har vært i Kina, henter sin informasjon om landet og styreformen i hovedsak fra regimemotstandere og andre med interesse av å stemple Kina som en annenrangs og diktatorisk nasjon med tyranniske ledere. På denne måten får professor Hagtvet bekreftet alle sine fordommer og forutinntatte meninger.

Dikotomien som brukes i Vesten mellom ‘gode’ demokratier og ‘undertrykkende’ autoritære regimer er imidlertid misvisende når en skal plassere Kina. En mer presis og vitenskapelig betegnelse på styreformen i Kina vil være ‘meritokrati’. Det vil si at landet ledes av de mest talentfulle og dyktigste, med god moralsk karakter, utvalgt i konkurranse med mange og på bakgrunn av innsats og meritter. Meritokrati er en annen styreform enn både tradisjonelt ‘vestlig’ valg-demokrati og undertrykkende diktatur. Her skal vi se nærmere på hva som kjennetegner en meritokratisk styreform, hvilke krav som stilles til politiske toppledere og hvordan de utvelges eller utpekes. Meritokratiet er en variant av et ‘epistokrasi’, dvs. ‘et styre ved dem som vet’. Denne styreformen har i dag størst tilslutning i øst-asiatiske kulturer der demokratiet med allmenn stemmerett i form av ‘en person-en stemme’ ikke har oppnådd en tilsvarende hellig status som i vestlige samfunn. 

Begrepet ’meritokrati’ stammer fra det 6. århundre fvt. i Kina der læremesteren Konfucius hadde ideen om at makten skulle hjemles i meritter. Det keiserlige Kina bidro til et offentlig meritokrati ved å opprette et eksaminasjonssystem for å finne fram til de mest egnede offentlig ansatte. De som fikk best resultater i eksaminasjonssystemet skulle tjene keiseren og styre landet og det var på den tida ikke noe skille mellom embetsmenn og politiske ledere. 
I Kina er det lang tradisjon for å fremheve de dyktigste (‘elevating the worthy’). Etter nedgangsperioden i ‘Vår og Høst’-perioden [770-483 fvt.] ble det på nytt framhevet hvor viktig det var å utdanne gode ledere og finne fram til de særlig fremragende. Slik tanker skjøt fart i Warring States perioden [453-221 fvt.] da Kina ble forsøkt samlet. Warring States-perioden (453-221 fvt.) (perioden med de krigende stater) var en epoke med intensiv krigføring rundt om i Kina med sikte på å skape et kinesisk imperium, samt byråkratiske og militære reformer. Landet skulle konsolideres etter Vår- og Høstperioden. Warring-states epoken ble avsluttet med Qin-krigene som til slutt førte til Qin-statens seier i 221 fvt., det første forente kinesiske imperiet kjent som Qin-dynastiet.  
Selv om det var enighet om at en trengte gode ledere var det uenighet om hva det gode eller verdifulle besto i. For Konfucius var det relatert til god moral. Legalistene (eller pragmatikerne) mente på sin side at moralen ikke kunne måles på en objektiv måte og at det vil bli utnyttet av sjarlataner og svindlere til å komme i maktposisjoner. Derfor kunne ikke moralske egenskaper brukes som kriterium ved lederutvelgelse. Men lederens moralske kvaliteter har aldri blitt utelatt ved bedømmelsen av lederegenskaper i Kina, og har som oftest blitt tillagt stor vekt. Dette er en konsekvens av betydningen Konfucius har og har hatt i Kina i mer enn 2.500 år.

I tretten hundre år, fram til begynnelsen av det 20. århundre, ble offentlige tjenestemenn utvalgt etter resultatene i det keiserlige eksaminasjonssystemet. Fortsatt bruker Kina et utvalgssystem for å finne gode ledere og administratorer til den kinesiske staten, men det keiserlige eksaminasjonssystemet er avskaffet.

Det politiske meritokratiet i Vestens politiske teori
Det politiske meritokratiets idealer er ikke ukjent i vestlig politisk teori. I Europa i det 4. århundre fvt. talte de greske filosofene Platon og Sokrates også for meritokratiet og ville at filosofene, som ble ansett som de klokeste, - skulle regjere.  Platon forsvarte meritokratiet i Staten, - og han hevdet at det beste politiske styret består av ledere utvalgt på basis av deres overlegne evne til å foreta moralske vurderinger. Meritokratiet hadde høy status i Hellas i en lang periode, selv om Aristoteles ikke forsvarte det. 

I det 17. århundre ble meritokratiet som begrep overført fra Kina til det britiske India og deretter på nytt til Europa og USA. John Stuart Mill (1806-1873) og Alexis de Toqueville (1805-1859) fremmet politiske ideer som kombinerte meritokrati og demokrati. Den første europeiske stormakt som implementerte meritokratiske embedseksamener var det britiske Imperiet i administrasjonen av India. Samtidig innførte australske offentlige universiteter meritokratiske prinsipper ved lederutvelgelse. I det 20. århundre markerte Danmarks statsminister Eric Scavenius starten på meritokratiets inntog i dansk politikk. I nåtida finner man regeringer med meritokratiske idealer bl.a. i Storbritannia, Singapore og Ecuador. 

‘Majoritetens tyranni’ var et uttrykk den britiske filosofen J.S. Mill brukte da han skrev om den irrasjonelle og selvsentrerte majoriteten. Hvis flertallet bestemmer kan minoriteten undertrykkes, og enkle sjeler med begrenset kunnskap, lettpåvirkelige av demagoger og politiske sjarlataner kan velge politiske ledere som er alt annet enn kunnskapsrike med høy moral.  Den risikoen var en vesentlig grunn til at Platon var motstander av majoritetsstyre og forsvarte ideen om at moralske eksperter skulle utpekes som statens ledere. På samme måte som kapteinen på et skip har kunnskap om å styre skipet så skal en politisk leder være kunnskapsrik og kompetent i kunsten å styre et land.

I andre halvdel av det 20. århundre stilnet debatten om meritokratiet i Vesten og valg-demokratitenkningen kom til å dominere fullstendig. Nå er det full konsensus, en kompakt majoritet - som argumenterer for at politiske ledere skal velges ved å følge prinsippet om allmenn stemmerett: en person - en stemme, ‘hemmelige valg’ og flere partier/personer å velge mellom. I dag er det vanskelig å reise en diskusjon om landets politiske toppledere skal utpekes fordi de er dyktigst og har høy moral og det er heller ikke akseptabelt å diskutere mekanismene for å sikre at landet får slike ledere. Valget av ledere skal skje ved å stemme på partilistene hvert 4. år. Det anses nærmest umoralsk å hevde noe annet. Mange i Vesten mener at meritokrati som styreform er diktatorisk, ja endog ‘stalinistisk’ og ‘fascistisk’, som vi har sett.

I Kina er det annerledes. Etter kaoset under Kulturrevolusjonen innså kinesiske ledere behovet for å velge og promotere ledere med solide kunnskaper, god utdannelse og høy moral for å lose landet gjennom en fredelig økonomisk utvikling. Inspirert av Kinas lange tradisjon for å velge embetsmenn på bakgrunn av det keiserlige eksamenssystem ble meritokratiet den foretrukne styreformen etter revolusjonen i 1949.

Meritokratiet har tilslutning i Kina
Alle meningsmålinger Kinas viser at meritokratiet har høy tilslutning fra den kinesiske befolkningen. En overveldende majoritet i Kina ser på den nåværende styreformen i Kina som den best egnede for landet. Kineserne har større tillit til de politiske institusjonene i deres eget land sammenliknet med tilliten til befolkningen i seks andre land i sør-øst Asia, inkludert demokratiske land som Japan, Sør Korea, Filipinene og Taiwan (Bell, 2015, s. 137). Det går også fram at det kinesiske folks tillit til Kina og den kinesiske ledelsen avhenger mer av ledernes moralske opptreden enn av landets militære slagkraft (Bell, 2015). 
Kina har mange problemer å løse, men de fleste innbyggerne oppfatter Kina som et fredelig og forutsigbart samfunn og landet er mer harmonisk og mindre motsetningsfylt enn store demokratier som USA og India. Kinas politiske modell og styreform kan forklare hvorfor det er slik.

Misnøye med statsform og ledere finnes selvsagt også i Kina. I 2010 var det 180.000 folkelige opprør, alt fra streiker, opptøyer og demonstrasjoner, dobbelt så mange som i 2006. Men misnøyen er i hovedsak rettet mot lavere politiske nivåer og ikke mot sentralregjeringen og Kinas Kommunistpart (KKP) sentralt. I 2009 var 95,9 prosent enten tilfreds eller svært tilfreds med sentralregjeringen, mens det ble redusert til 61.5 prosent på lokale politiske nivå (Bell, 2015, s. 138). Mens 84 prosent av kineserne gikk inn for at landets ledere skulle velges, så var bare 16,3 prosent tilhengere av et flerpartisystem. Den kinesiske regjeringen og KKP har skapt en høy grad av politisk legitimitet uten å adoptere demokrati i betydningen frie og hemmelig valg av landets toppledere. 

Kinesernes oppfatning av meritokratiet – den kinesiske styreformen
Undersøkelser viser at folk i sør-øst Asia forstår med demokrati noe substansielt fremfor noe proseduralt, det vil si at de vurderer styreformen på bakgrunn av dens (positive) konsekvenser fremfor å vurdere valgtekniske prosedyrer, gjennomføring av selve valget. I Vest følges de formelle spillereglene for en demokratisk styreform, med hemmelige valg, sikrede stemmelokaler, valglister til alle i lokalet, offentlig ordskifte, rettferdig utvelgelse av kandidater, osv. I Kina er det viktigste og mest relevante spørsmålet om demokratiske valg har gode konsekvenser for samfunnet og befolkningen. 
Det er like formålsløst å diskutere meritokrati med valg-demokratiske fundamentalister i Vesten som det er å foreslå at Kina burde innføre systemet med en person – en stemme ved valg av toppledere. Ifølge mange kinesere har det vestlige valg-demokratiet ikke ført til harmoniske samfunn, noe kineserne har merket seg når de hevder: «…full demokratisering, i form av en person - en stemme og et konkurrerende flerparti system vil sannsynligvis forverre sosiale konflikter og gravlegge for alltid ideen om et harmonisk samfunn» (Bell, 2015, s. 61).

I USA øker forskjellene mellom rike og fattige. I ‘verdens rikeste land’ lever over 16 prosent i fattigdom, 20 prosent av barna. Problemet er ikke bare at de superrike blir rikere, de fattige blir også fattigere. Men mange tror fortsatt det er mulig å bli rike for alle i USA, de tror på president Reagans slagord: ‘If you are poor, you are poor by choice’. Men realiteten er en annen. Taperne legger imidlertid ikke alltid skylda på systemet, men på seg selv.
Kina er riktignok ikke bedre enn USA når det gjelder inntektsulikhet, men 700 millioner mennesker er løftet ut av fattigdom og Folkekongressen vedtok i mars 2018 et program for fattigdomsbekjempelse for å gjøre noe med de store inntektsforskjellene. 

Kommunistpartiet, Kina og den katolske kirka 
Kina og den katolske kirka har i størrelsesorden samme folketall, rundt 1,5 milliarder. Ingen i Vesten stiller spø
rsmål ved at paven velges av kardinalene, som kjenner kandidatene godt. Det er lenge mellom hver gang noen mener at paven bør velges av samtlige katolikker ved hemmelige valg. Å velge paven som øverste leder ved direkte valg der samtlige katolikker er stemmeberettigede ville de fleste oppfatte som absurd. Det viser at valg av toppledere i store organisasjoner baseres på vurdering av kvalifikasjoner og egenskaper. Det gjelder ikke bare i den katolske kirka, men også i næringslivet, på universitetene, i helseforetakene og i mange andre institusjoner og organisasjoner. Men det gjelder altså ikke for politiske ledere i valg-demokratiene. Der lar en befolkningen stemme på kandidater de knapt kjenner, mens en i meritokratiet vil lete etter dyktige ledere med god moral og ikke risikere å få en person uten ledererfaring og kompetanse og med slett moral, men med populistiske oppfatninger og velgertekke.

Meritokrati øverst, demokrati nederst
Meritokratiet i sin rene form er ikke gjennomført på alle nivåer i Kina. På lavere, lokale nivåer er det valg-demokrati eller innslag av valg-demokrati. Vi kan derfor si at det er meritokrati i toppledelsen, og mye valg-demokrati på lavere nivåer. At valg-demokrati fungerer best på lokalt nivå og i små samfunn mente også politiske tenkere som Aristoteles, Rousseau og Montesquieu. I Kina er det enighet om å praktisere valg-demokrati på lokalsamfunnsnivå (Bell, 2015), der folk har bedre kjennskap til kandidatens egenskaper og moral og kan ta hensyn til det når de stemmer. De problemene politikerne skal løse i lokalsamfunnet er også enklere og mer oversiktlig, og folk (velgerne) føler også mer tilknytning til oppgavene som skal løses lokalt. På det lokale landsbynivået stemmes det i hovedsak på personer og ikke konkurrerende partier ut fra ideen om at kandidatene i de små samfunn er godt kjent og det er ofte enighet i landsbyen om hva som skal gjøres. Det gjelder å finne fram til de riktige folkene. Det er derfor vanlig å satse på et slikt valg-demokrati i landsbyen der oppgavene ikke er så kompliserte; folk kjenner hverandre og det eksisterer en sterk fellesskapsfølelse. På nivået ovenfor, på storby og provins-nivået er dette vanskeligere å oppnå. Heller ikke på sentralt nivå er dette løsningen for et land med 1,4 milliarder innbyggere.

Den kinesiske regjeringen startet med landsbyvalg i 1988 for å fremme sosial orden og motvirke korrupsjon. I 1998 ble valg av landsbykomiteer gjort obligatorisk for hele landet og i 2008 hadde mer enn 900 millioner bønder fått retten til å stemme.

Mange vestlige statsvitere og politikere kritiserer den kinesiske regjeringen for ikke å innføre valg-demokrati også på toppen av samfunnet. Så lenge de forbinder politiske reformer med demokratireform (i form av flere partier og frie valg) så hevdes det at det ikke har skjedd politiske reformer i Kina de siste ti-årene. Men dette stemmer ikke. I løpet av de siste tre tiårene har Kina utviklet et sofistikert og omfattende system for å utvelge og promovere politiske talenter med tanke på regjeringens meritokratiske system. Ofte konkurrerer tusenvis av kinesere om politiske posisjoner i meritokratiet og de må prestere godt også på lavere nivåer for å kunne bevege seg høyere opp i hierarkiet. Bell (2015) mener det er liten tvil om at Kinas politiske system har blitt vesentlig ‘meritokratisert’ i de siste to tiårene, men i Vesten har denne utviklingen gått ‘under radaren’ og blir sjelden kommentert.

Meritokratiske utpekte ledere kan planlegge for lang tid fremover og ta hensyn til alle som berøres av beslutningene, også fremtidige generasjoner og folk i andre land. Kinesiske ledere trenger ikke å bekymre seg for ikke å bli gjenvalgt ved neste valg. Meritokratiledere vil heller ikke bruke tid på å samle penger til valgkampen, slik systemet er i USA og andre vestlige demokratier.

Meritokratiets suksess i Kina er åpenbar: De politiske lederne har løftet 700 hundre millioner ut av fattigdom etter 1949. Men mange problemer eksisterer fortsatt under meritokratiet, som for eksempel korrupsjon, store inntektsforskjeller, miljøproblemer, maktmisbruk, undertrykkelse av enkelte religiøse grupper, kvinnediskriminering. Det politiske styringssystemet trenger å bli ytterligere ‘meritokratisert’ slik at ledere kan utvelges og forfremmes på basis av evner og moral fremfor politiske forbindelser, rikdom og familiebakgrunn.

Kinesisk nasjonalisme
KKP har understreket tre måter regjeringen og Kommunistpartiet kan bygge ikke-demokratiske legitimitet på: nasjonalisme, ledelsens prestasjoner og politisk meritokrati. Den ideologiske legitimiteten til Kinas kommunistparti (KKP) hentes i dag både fra Kinas historiske tradisjoner og fra marxistisk teori. KKP vender blikket like gjerne bakover til den tradisjonelle kinesiske kulturen som til det moderne og fremtidige Kina, påvirket av Vestens nyliberalisme og kapitalisme. Når Xi Jinping snakker om «sosialisme med kinesiske særtrekk for en ny æra» er han opptatt av hvordan marxismen skal knyttes sammen med Kinas historiske særtrekk. Han avviser en dogmatisk marxisme og en kommunisme som er den samme overalt Det tradisjonelle, lukkede Kina – også kalt Midtens rike og oppfattet som verdens sentrum - hadde utvilsomt en global visjon. Men dette ble grunnleggende endret fra 1800 tallet med ‘ydmykelsens århundre’. Den kinesiske nasjonalismen (kjærligheten til moder Kina) som oppsto i kjølvannet på ydmykelsen på 1800- og 1900-tallet da Kina ble angrepet av England, Japan, USA, Russland, Frankrike, Tyskland; som forsøkte å dele Kina mellom seg. ‘Nasjonalismen’ oppsto for å kunne motstå okkupasjonen og de fremmede inntrengerne i et forsøk på å bevare nasjonen 

Kinas forhold til kommunisme og marxisme
I dag er det få kinesere som refererer til klassisk kommunistisk eller marxistisk litteratur når styreformen eller den kinesiske samfunnsformasjonen skal beskrives. Den overordnede målsettingen for kommunistpartiet og regjeringen er å sikre materiell velferd, trygghet, fred og forutsigelighet for alle. Denne målsettingen overensstemmer med kommunismens/marxismens idealer, og KKP har fortsatt en kommunistisk orientering, en tro og et ønske på å realisere disse idealer. Lederne forventes å være motivert av marxistisk ideologi, eller som president Xi Jinping uttrykte det: «Partiets ledere skal være faste etterfølgere (‘firm followers’) av de kommunistiske idealer, erkjenne seg til marxismen og hengivne i sin kamp for sosialisme med kinesiske særtrekk… De må tjene folkets hjerter og sjel, utøve makten med forsiktighet og motstå korrupsjon.. En KKP leders integritet vokser ikke med de årene han tjener partiet eller av forfremmelse, men av vedvarende forsøk på å disiplinere seg selv og studere marxismens klassikere og teorier om sosialisme med kinesiske særtrekk» (Bell, 2015, s, 123-124).
Dogmatisk eller ‘klassisk’ marxisme slik vi kjenner det i vestlig litteratur er død som motiverende ideologi i samfunnet og blant folk flest i dagens Kina. Dessuten gir de marxistiske klassikerne lite innsikt i den moralske holdning som er så viktig i Kinas tradisjonelle konfucianske kultur. Karl Marx har skrevet lite om atferden til offentlige ansatte og hvordan de skal oppføre seg. I den grad den kinesiske marxist-tradisjonen (sosialisme med kinesiske særtrekk) gir innsikt i etiske eller moralske spørsmål lener den seg mer på konfucianismen enn på marxismen. De olympiske lekers åpningsseremoni i Beijing i 2008 var basert på mange av Konfucius’ tanker, men ingen referanser til Kinas eksperimenter med kommunismen. Riktignok er den ‘kommunistiske’ regjeringen og KKP tilbakeholdne med eksplisitt å promovere konfucianismen ettersom partiet fortsatt bekjenner seg til marxismen. Men det skaper ikke store problemer å hente inspirasjon fra konfucianismen ettersom det er mange ideologiske og praktiske likhetstrekk mellom ‘ismene’. F.eks. mente Konfucius at regjeringen (og keiseren) har plikt til å sørge for befolkningens grunnleggende levekår, for mat og andre livsnødvendigheter, avskaffe fattigdom, samt sørge for befolkningens moralske og intellektuelle utvikling. Om regjeringen og Kommunistpartiet når disse målsettingene avhenger av hva regjeringen gjør, ikke av hvordan regjeringen velges eller om folket har allmenn stemmerett, hvordan valget gjennomføres eller andre prosedyrespørsmål. Viktigere er det, som Konfucius sier, at Regjeringen vinner folkets hjerter og hjerner og sikrer velferd og velvære.

KKP har også vært tilbakeholden med eksplisitt å promovere politisk meritokrati med de best utdannede i ledelsen ettersom det ikke passer så godt sammen med kommunismens og maoismens ideologi: Mao fremhevet bidraget fra bøndene og arbeiderne og mente det var viktigere enn bidraget fra de intellektuelle og utdannede. Dessuten kom ideen fra Konfucius om at staten skulle styres av en politisk elite i konflikt med marxisme/leninismens forestilling om at Staten vil visne bort i et utviklet kommunistisk samfunn. Konfucianismen hevder til forskjell fra dette at selv i et ideelt samfunn er det nødvendig med statsledere og statlige embetsmenn som har en moral over gjennomsnittet og med politisk talent: Idealet til ‘Den store måten’ (da dao) i Opptegnelser av ritene (Liji), en konfuciansk tekst forfattet under Han dynastiet med utgangspunkt i enda eldre materiale, er beskrevet som en tid da verden ville gjøre alt for folket (tian xia wei gong), og denne berømte setningen følges umiddelbart av et meritokratisk ideal om at de ‘beste og mest egnede skulle bli ledere’ (xuan xian yu pring). Men navnet på partiet som sitter med makta er tross alt Kinas kommunistparti og ikke Kinas konfucianske parti (Bell, 2015: 147).

Ikke desto mindre er KKP klar over at det politiske meritokratiet rettferdiggjør partiets maktposisjon. Meningsmålinger fra seinere år viser en utbredt oppslutning om det politiske meritokratiet i sør-øst asiatiske samfunn der Konfucius tanker påvirker måten folk forstår styreformen på. Som Doh Chull Shin forklarer: ‘Tilslutning til paternalistisk meritokrati bidrar i stor grad til at demokrati forstås i substansielle termer og ikke i prosedurale termer’ (Bell, 2015: 147). Majoriteten av den kinesiske befolkning går inn for politikere ‘som bryr seg om folkets behov, tar befolkningens interesser i betraktning når de foretar beslutninger og fremmer gode løsninger på vegne av befolkningen og samfunnet’, fremfor det liberale demokratiets diskurs som prioriterer prosedyrer og medbestemmelsesformaliteter.

Kravene til politiske toppledere i Kina
Hvilke krav stiller så det kinesiske kommunistpartiet og meritokratiet mer generelt til landets politiske toppledere? Og hvordan foregår utvelgelsen av politiske ledere, - hva blir gjort for å undersøke om topplederne oppfyller kravene som stilles til personlig egnethet, erfaring, problemløsningsevne, kunnskaper og moral?
Kravene avhenger av hva en forventer den politiske ledelsen skal gjøre for folket og landet. Forventningene kan oppsummeres i noen stikkord: Gi trygghet/sikkerhet, bekjempe fattigdom, beskytte individuelle frihet, øke lykken, redusere ulikhet, fremme sosial harmoni, beskytte den historiske og kulturelle arv, balansere ulike interesser, finne kompromisser, gi ros. Alt dette er viktige oppgaver for en politisk ledelse i et stort land, og oppgavene er langt flere og mer mangfoldige enn de kravene som stilles til næringslivsledere, som i hovedsak har som oppgave å maksimere profitten i foretaket, eller religiøse ledere som skal formidle den rette tro.

Kravene til den politiske ledelsen endrer seg dessuten med tida og de historiske forhold. I gamle dager med mye krig var fysisk styrke viktig og lederne ble utvalgt etter hvor mange fiendtlige hoder de hadde kappet av. I våre dager betyr intellektuelle ferdigheter og god moral mer, fysisk styrke mindre. I dag skal toppolitikerne fremme befolkningens velferd. En politisk leder må dessuten forstå komplekse argumenter og veie dem mot hverandre. Det gjelder å kunne se en sak fra ulike perspektiv, også fra folkets perspektiv. Dessuten gjelder det å være orientert om vitenskapelige nyvinninger innenfor både innenfor naturvitenskap, humaniora, samfunnsvitenskap og økonomi. Kunnskap om Kinas historie, den 7000 årige sivilisasjonen og tradisjonelle kultur er også viktig for kinesiske ledere.

Kinesiske toppledere som skal fungere i et meritokrati skal ikke bare ha formelle ferdigheter, god utdannelse og intellektuelle evner, de må også være sosialt dyktighet – kunne omgås andre, vinne tillit og ha høy ‘emosjonell intelligens’, være hederlige, pålitelige, ikke-korrupte, ha ansvarsfølelse og rettferdighetssans. Dessuten må de ha det som Max Weber kalte karisma og overbevisningskraft. En karismatisk leder var ifølge Max Weber en som adlydes og følges fordi folk tror på det lederen personlig utstråler og ikke hvilken status eller roller han eller hun har. 

Konfucius mente at handlinger og motivene for handlinger også måtte vurderes nøye og en må oppfylle Xi Jinpings krav: ‘Hvis du blir politiker må det ikke være for pengenes skyld. En må oppgi alle tanker om personlige fordeler’ (Lønna til Xi Jinping er ca. $19.000, sammenliknet med Obamas $400.000). Lederkandidaten må følges over tid og fra alle sider. Anbefalinger fra eldre og offentlige personer er en god måte å gjøre det på. Det er viktig å ha respekterte folk som kan vurdere kandidatene før de politiske topplederne utpekes.

Utvelgelsesprosedyrer i meritokratiet
Som nevnt foran har Kina gjennom flere århundre utviklet et sofistikert og omfattende system for å velge ut og foredle politisk talent. I prinsippet har alle innbyggere like muligheter til å bli politisk leder, hvem som blir det avgjøres av prestasjoner og meritter. 

Rekrutteringen av gode politiske ledere starter allerede i barneskolen. Da testes elevenes kunnskaper, læreevne, integritet, lojalitet, lederevne og emosjonell intelligens. De største talentene oppfordres til å studere ved de beste universitetene for å utvikle seg videre. Å bruke eksamensresultater for å utplukke politiske ledere synes mange i Vesten er merkelig. Men dagens verden krever ledere med stor intellektuell kapasitet, analytiske evner og faktakunnskap fra flere fagfelt. Et eksamenssystem kan teste slike ferdigheter og ledere oppe i systemet forventes å ha god utdannelse. Selv om intellektuelle evner er viktig for politiske ledere, er det ikke den viktigste egenskapen. En høy moral er absolutt nødvendig. Uten ønske om å tjene folket kan en intelligent leder gjør mye skade. 

Ungdom som er påtenkt som fremtidige ledere i Kina er også sendt til fattige områder på landsbygda som et ledd i deres politiske trening for å se med egne øyne, og kjenne på fattigdommen. De oppholder seg der kanskje et års tid og får på den måten førstehånds kjennskap til ‘folkets’ problemer. I demokratier der de politiske partiene nominerer ledere og overlater til ‘folket’ å velge, har fremtidig ledere sjelden erfaring blant de fattige, og det er heller ikke mulig å pålegge ledere slik erfaring. 

Forbedringspotensiale
Det meritokratiske ideal, ideen om at regjeringsmedlemmer og politiske toppledere er utvalgt på basis av evner, kunnskaper og moral fremfor politiske forbindelser, penger og familiebakgrunn er fortsatt ikke realisert fullt ut i Kina. Men i hovedsak fungerer utvalgssystemet godt på toppnivå i Kina, f.eks. til medlemmer av KKPs Politbyrå. Rundt 370 medlemmer av KKPs sentralkomite nominerer deltagere til partiets Politbyrå – en komite med 25 medlemmer og de nominerer også til Politbyråets stående komite, det øverste maktorgan med 7 medlemmer. Men ‘meritokratiseringen’ fortsetter for å unngå dårlig politisk ledelse slik tilfelle er i mange valg-demokratiske land. I kommunistpartiets ledelse skal ulike (politiske) synspunkter få komme til uttrykk og bli vurdert før en beslutning fattes. Alle fora diskuterer og fatter beslutninger om hva som skal gjøres for å løse aktuelle samfunnsoppgaver. Målsettingen er å komme fram til enighet etter diskusjon.

Valg-demokratiet i Vesten
I valg-demokratiene forsøker de politiske partiene å tilfredsstille velgernes ønsker og interesser, også for å vinne stemmer ved valget. Men folkets holdninger og ønsker kjennetegnes ikke alltid av rasjonalitet og høy moral, men være preget av egeninteresse og kortsiktige målsettinger. Da bør ikke folkets ønsker alltid tilfredsstilles, men det er mange eksempler på populistiske partier og politikere som snakker velgerne etter munnen uansett hva de sier. Politikerne forsøker i hovedsak å tilfredsstille velgernes kortsiktige interesser og de langsiktige interessene blir skadelidende. Når en politiker skal forsøke å bli valgt er det ikke enkelt å appellere til fremtidige generasjoner eller menneskeheten som sådan. De har ikke stemmerett.

Det vestlige valg-demokratiet der de politiske partiene kjemper om velgernes gunst kan forsterke sosiale og politiske motsetninger fremfor å lindre sosiale konflikter. Valg-demokratiet bidrar derfor i liten grad til harmoni. I samfunn der folk synes konkurranse er viktigere enn samarbeid må en forvente at harmonien svekkes. Negative valgkampstrategier som tar sikte på å avsløre og snakke nedsettende om politiske motstandere og andre partier, latterliggjøre dem med løgn og falske anklager fremfor å finne fram til enighet er blitt vanlige og nærmest valgkampens formål i vestlige demokratier. Det gjelder å kaste skitt, grave fram mest mulig av det som kan sette politiske motstandere i et dårlig lys ettersom det har vist seg å være effektivt med tanke på å vinne valget som er det overordnete målet i valg-demokratiene der innholdet i politikken ofte forsvinner og der kompromisser nærmest er et skjellsord. Politiske ‘diskusjoner’ og valgmøter blir så giftige og skitne at det politiske budskapet drukner, noe som er særlig tydelig i de amerikanske presidentvalgkampene mellom kandidater fra Demokratene og Republikanerne. Partiene kjemper dessuten for partsinteresser, grupper eller klasser i samfunnet, ikke for et helhetssyn. Selv om dyktige ledere selvsagt også kan vinne valg i vestlige demokratier mangler de ofte motivasjon og mulighet til langsiktig planlegging og tenker mest på å posisjonere seg for å bli gjenvalgt om 4 år.

Hva betyr selve stemmegivningen – det å kunne avgi stemme og delta i valg?
Enkelte politiske filosofer hevder at det er selve stemmeretten og det å kunne stille til valg folk flest opplever som et gode, uansett om det har positive konsekvenser for samfunnet. Stemmeretten fremhever nemlig verdier som rettferdighet, selvstendighet, autonomi, deltagelse, innflytelse, alt sammen viktig i vestlige samfunn. 

Det å stemme gir unektelig mange en følelse av å ha politisk makt. Selv om en enkelt stemme ikke betyr noe som helst, er det psykologisk tilfredsstillende å ha en forestilling om at det å stemme ved et valg innebærer makt og muligheter til å påvirke. Forsøk på frata folk stemmeretten møter sterk motstand. De som fratas stemmeretten opplever seg som tapere og at de offisielt stemples som uegnet til å foreta politiske bedømmelser. Mange føler dessuten et fellesskap og tilhørighet til landet sitt når de deltar i valg og avgir stemme. 

Velgerne de vestlige valg-demokratiene har ofte ikke kunnskaper om hverken samfunnet, økonomi eller politiske spørsmål. Mange velgere (f.eks. i USA) er ignoranter når det gjelder politiske spørsmål, også om fakta. 79 prosent av amerikanerne kjenner f. eks.  ikke navnet på senatoren fra deres egen stat (Bell, 2015). 

Påstanden om at folk flest stemmer på de partiene de tror vil fylle deres egen lommebok stemmer bare delvis. Mange av velgere stemmer på partier og kandidater de tror er best for landet. Problemet er at de vet for lite om hva som gagner landet mest i lengden. De aller fleste mangler kunnskapen som er nødvendig for å kunne gjøre et informert valg av politiske ledere.

Avslutning
I våre dager er det akseptabelt å stille spørsmål ved Guds eksistens. Men den samme toleransen gjelder ikke for dem som stiller spørsmål ved det vestlige valg-demokratiet. De som gjør det beskyldes for å være tilhengere av autoritære og undertrykkende regimer. Valg-demokratiet, en person-en stemme har fått en nærmest hellig status i nyliberale vestlige samfunn. Folk som lever i valg-demokratiene vil ikke engang stille spørsmål ved deres rett til å velge sine politiske ledere uansett hvor intellektuelt inkompetente og moralsk ufølsomme politikerne er. 

Dersom vi avviser at demokratiet er noe hellig og hevet over kritikk kan vi diskutere meritokratiets fordeler og ulemper. Boka til Daniel Bell fra 2015 argumenterer for at det finnes gode alternativer til de vestlige valg-demokratier og forfatteren tviler på om en person - en stemme er den beste løsningen i våre dager for folkestyret og for et harmonisk, framgangsrikt samfunn.

Litteratur Daniel A. Bell (2015) The China Model. Political Meritocracy and the Limits of Democracy. Princeton, NJ:Princeton University Press.