Det er hundre år siden ILO – International Labour Organization – ble skapt som en del av Versailles-traktaten, som avslutning på den store krigen, eller den første verdenskrigen som den senere bli kalt. Begrunnelsen var at det ikke var mulig å skape universal og varig fred uten basis i sosial rettferdighet. I de industrialiserte landene vokste det fram en arbeiderklasse som organiserte seg i faglige organisasjoner, ofte med radikale målsetninger mot kapitalisme og imperialisme, for sosialisme og kommunisme.

Olav Boye

Det var en bevist handling å skape et trepartssamarbeid, mellom regjeringer, arbeidsgivere og fagbevegelse, som kunne ta brodden fra en radikal arbeiderbevegelse.

I disse jubileumsdager opplever vi at historien om ILOs tilblivelse er basert på humanisme og vilje til å skape sosial framgang for arbeiderklassen. Den russiske revolusjonen og den revolusjonære Spartakusbevegelsen i Tyskland, med Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht skapte panikk i kapitalistenes rekker. I de dager hvor ILO ble etablert, kommanderte den tyske sosialdemokratiske statsministeren Friedrich Ebert, det paramilitære Freikorps for å drepe Rosa Luxembourg og knuse den voksende revolusjonære arbeiderbevegelsen. Det var en begrunnet redsel for at den vedtatte kommunistiske verdensrevolusjon skulle spre seg til andre land. Det er i lys av disse politiske forholdene en må se etableringen av ILO. 

ILO ble underlagt Folkeforbundet, men da FN ble etablert i 1947, var det naturlig at ILO ble en del av FN-systemet. Gjennom årene er det er forhandlet fram et nettverk av rekommandasjoner som stiller krav til faglige og sosiale rettigheter. De grunnleggende kravene med rett til faglig organisering, rett til forhandlinger og kollektive avtaler og krav til arbeidsmiljø, er viktige redskap i det faglige arbeidet på internasjonalt plan.

Etter Sovjetunionens avslutning og redselen for en kommunistisk og radikal sosialistisk politisk utvikling var redusert, krevde den europeiske arbeidergiverorganisasjonen UNICE, i dag BusinessEurope, at nå kunne ILO bli nedlagt, - det var ikke lengre behov for en slik organisasjon. Den norske arbeidsgiverforeningen. NHO, som er medlem av UNICE, fulgte opp med samme krav til den norske regjering. I EU tok man ikke hensyn til ILOs regelverk, når en utarbeidet sine rettsakter for arbeidslivet. Det var opplest og vedtatt at gode faglige rettigheter og «sjenerøse» velferdsordninger skapte problemer for konkurranse og solid profitt for de flernasjonaleselskapene og de globale finansinstitusjonene. Det var disse kreftene som skaper rettsaktene i EU, med solid finansiering av korrupte politikere og eurokrater, gjennom de mange lobbyistene i Brussel.
På tross av at EU i henhold til Lisboa-traktaten, er en føderal statsdannelse under oppbygging og regnes som en juridisk person i henhold til folkeretten, er de ikke akseptert som en stat i følge FNs regelverk. Det er grunn til at EU ikke er forpliktet juridisk av ILOs regelverk, sjøl om alle EU-statene er medlem i FN. Både for Norge med EØS-avtalen og de 28 EU-statene er det EUs lover som har forrang foran nasjonale lovverk, inkludert ILOs regelverk. Forsøk på å legge ILOs regler inn i norsk lovverk endret ikke noe på dette. Fagbevegelsen må derfor ikke la seg lure av slike politisk triks.

Les mer i Friheten.