(25 - 2016) «Det går et spøkelse over Europa» skrev Karl Marx og Friedrich Engels i 1848. Den gang var det et kommunistisk spøkelse som skremte vettet av «pene» mennesker over hele kontinentet. Arbeider-hæren marsjerte, og gamle samfunnsstrukturer vaklet.

I dag svever et nytt spøkelse over den kapitalistiske verden. Ikke like lett å definere som klassikeren, men like farlig i sin uregjerlighet. Populisme kalles den oppdaterte varianten, eller nydøpt; «trumpisme». Oppkalt etter en amerikansk rovdyrkapitalist som stjal arbeiderklassens språk, og som uventet ble båret til Det hvite hus av en uensartet velgerskare med ett til felles; de var ikke rekruttert i Wall Street.
For noen mannsaldre siden var det frykt, nød, bitterhet og klassehat som drev fram revolusjoner som rokket ved gamle maktstrukturer. Og fortsatt er det arbeidsledighet, sosial nød og frykt for morgendagen som genererer dagens opprør.
I en rekke kapitalistiske vestlige demokratier finner vi gjærkulturer for en høyst uønsket politisk energi i folkedypet. Det dreier seg om krefter utenfor kontroll, og kapitalismens voktere frykter at den vil true selve skaperverket slik det er formet til overklassens fordel.

«Her kan de neste valgsjokkene komme,» skrev VG etter det amerikanske presidentvalget i november. Og dette HER gjelder i første rekke land som Bulgaria, Nederland, Østerrike, Italia, Frankrike og Tyskland. Land som har det til felles at de er medlem i EU, og alle er rammet av høy arbeidsledighet og sosial uro.
Sist helg fikk vi allerede forsmaken på hva vi har i vente, og fra før har vi sett at grunnleggende samfunnsstrukturer i EU-landene Spania og Hellas er rasert med folkelige opprør som en naturlig følge. Med dette som bakteppe sier det seg selv at Frankrike og Tysklands møte med frustrerte velgere neste år kan bli dommedag for EU-arkitektenes stormaktsdrømmer.
Noen har i et forsøk på å tåkelegge dybden og alvoret i det som nå skjer hevdet at opprøret drives fram av primitiv fremmedfrykt, rasisme og kunnskapsløshet på grasrotnivå. I sum definert som et ultra høyre-angrep på vestens demokratiske samfunnsorden.

Andre påstår at det primært er et «midten-opprør» vi er vitne til. Et nødrop fra en tidligere trygg og selvbevisst middelklasse som plutselig ser brutal arbeidsledighet og sosialt havari i kvitøyet.
Begge påstander er sikkert riktige. Det finnes tidligere middelklasseborgere som opplever massearbeidsløshet, et fenomen som de tidligere bare kjente av omtale. Men fortsatt er det arbeiderklassen som rammes hardest. Millioner ledige arbeidsnever uten håp for morgendagen. I sum en uensartet hær, sterk nok til å true det bestående.
Og i bunnen ligger frykt og raseri næret av regelmessige diagram om stadig voksende ledighet og en stadig økende avstand mellom fattig og rik. I sum et bilde som illustrerer kapitalismens fallitt som før eller siden lovmessig vil føre til en eksplosjon.

I en rekke kapitalistiske land er de offisielle ledighetstallene uhyggelig lesning. Verre er det når vi vet at det er solsiden som presenteres. Den reelle arbeidsledigheten er langt høyere. Vi er vitne til massivt talljuks fra regimer som vet at den virkelige arbeidsledigheten er for farlig til å vises.
Da Spania for en tid tilbake opererte med en offisiell arbeidsledighet på 25 prosent var de reelle tallene ifølge The Economist hele 30. Blant ungdom var over halvparten uten jobb. EUs offisielle ledighetstall er notorisk lavere enn den reelle ledigheten. Det samme ser vi i USA. Millioner av arbeidsledige trylles bort fra statistikken. Slikt gjør man i visshet om at uvirksomme hender er som tikkende bomber i et hvert samfunn.
Da Karl Marx og Friedrich Engels beskrev det kommunistiske spøkelset på det europeiske kontinentet for over 150 år siden tegnet de et veikart for arbeiderklassen . I dag er stordelen av den organiserte arbeiderbevegelsen engstelige tilskuere til et drama minst like alvorlig som det man opplevde i bevegelsens barndom.
Ja verre enn det. Høyre-sosialdemokratiet har gjennom generasjoner aktivt båret ved til de bålene som nå flammer. De er blitt en del av det politiske maktapparatet som har skapt grunnlaget for det som skjer. I tillegg lammet sammenbruddet av Sovjetunionen store deler av den radikale delen av europeisk arbeiderbevegelse. Visjoner ble skrudd av over natta.
En gang knyttet fattigfolk nevene og sang «Snart dages det brødre, det lysner i øst». Det var den gang de hadde et håp i elendigheten. I dag har sangen stilnet, og med få unntak er det sjarlatanene som har entret podiet.
Dette er den ubehagelige statusen før velgerne i en rekke eksplosive europeiske land skal gi uttrykk for sin frustrasjon ved valgurnene de kommende månedene.