Krigere over rekka

■ Nå hopper SVs «krigsgenerasjon» over rekka i tur og orden: Det begynte med Erik Solheim. Fortsatte med Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen og i forrige uke fulgte så Heikki Holmås og Bård Vegard Solhjell. Felles for alle er at de har vært markerte representanter for partiets sosialdemokratiske høyre-fløy som i lang tid har dominert partiets hverdag.

Tydeligst har det kommet til uttrykk i form av nedtrapping av partiorganisasjonen og en tilsvarende prioritering av den parlamentariske virksomheten. Men alvorligst for partiets livskraft har nok vært en en dramatisk kursendring i forsvars- og utenrikspolitikken.

Det ga seg utslag i at SV som ble stiftet på NATO-motstand og fredsarbeid på forunderlig vis har bidratt aktivt til at Norge ved flere anledninger har blitt en krigsnasjon. Vi har vært blant de fremste og mest aggressive av USAs allierte, og offiserer på topplan beskriver norsk utenlandsk militær aktivitet som krigsdeltakelse.

Kursendringen har ikke gått knirkefritt. Det har tidvis murret i rekkene, og det var mange som løftet øyenbrynene da daværende statsråd Bård Vegard Solhjell avfeide kritikken ved ganske arrogant å slå fast at SV «aldri har vært noe pasifistisk parti». Sant nok, men mang en trofast sliter – som trodde de støttet det gamle fredspartiet – fikk problemer med å gå rakrygget etter slike utsagn. Slik sett var det heller ikke overraskende at samme mann i et avskjedsintervju bekjentgjorde at - jo da - han var NATO-tilhenger.

Men nå ser det altså ut til at krigsgenerasjonen er på vei ut, iallfall de på topplan. De hadde ikke noe valg. Det er mer enn tydelig at den tilnærmet demonstrative høyredreiningen de siste årene er i ferd med å ta livet av partiet.
Derfor blir det tilnærmet patetisk når borgerlige kommentatorer - nærmest på refleks – beklager det som nå skjer, og mumler noe om at et frafall av høyrefløyen vil forsterke partiets problemer. Eller som partiets biograf Frank Rossavik – nåværende politisk redaktør i Aftenposten ordla seg: «Et «nytt» blodrødt SV vil bli et kjedelig parti.»

Resonnementet er gjennomført logisk: Det disse kommentatorene ønsker er selvsagt et SV – en lojal filial av Arbeiderpartiet som hopper på kommando, og som nøyer seg med å bjeffe pliktskyldigst når storebrors høyreavvik blir som mest uspiselig. Sist så vi det da Arbeiderpartiets bidrag til skatteforlik ville gi en flokk milliardærer en skattelette på størrelsesorden med en middels årslønn for en vanlig industriarbeider. Da bjeffet SV pliktskyldigst.

Fot et sosialistisk parti er det i lengden selvsagt en dødslinje å knytte tette politiske bånd til partier som åpenbart flørter med storkapitalen, om de aldri så mye kaller seg sosialdemokrater. Det er derfor ren tåkelegging av virkeligheten når de som nå hopper over bord - midt i svevet - benekter at dette er handlinger som har med politikk å gjøre. For selvsagt er det politikk, et drama som startet allerede for år tilbake. Det var den gang kampen om ny leder i partiet tilspisset seg. Da var det ikke måte på apetitt blant høyrefløyens kjendiser, og begge de to siste avhopperne kjempet heftig for å overta etter Kristin Halvorsen.

Det gikk skitt. Grunnplanet vendte dem ryggen, og den mannen som ble presentert som venstresidens kandidat ble foretrukket. Allerede da tegnet bildet seg tydelig. Grasrota ville ikke være med på ferden lenger. Og enhver med politisk gangsyn måtte erkjenne at timeglasset var i ferd å renne tomt.

Det er den veien det måtte gå. Partiet under Kristin Halvorsen, Bård Vegard Solhjell og Heikki Holmås hadde søkt en nisje i politikken som var opptatt. Det er ganske enkelt ikke behov for mer enn ett sosial-demokratisk parti. En kort lykkerus var over. Hverdagen tilhørte noen andre.

Det er interessant å registrere at SV steg for steg nok en gang går i forgjengernes fotefar. I sin tid var det det danske SF som inspirerte unge venstreradikale nordmenn til å forsøke seg som partibyggere.
Det ble suksess i Danmark, som i Norge – en stakket stund. Men i Danmark som i Norge – ble grasrota glemt til fordel for «Borgen».
Og så gikk det som det gjorde – i Danmark – som i Norge. Men det er en vesensforskjell. Opp av branntomta etter det danske SF bygde alternativet Enhedslisten seg opp, en løselig partioppbygging av venstrekrefter som blant annet også omfatter Danmarks kommunistiske parti. I dag ett av landets sterkeste som ved siste kommunevalg samlet nesten 20 prosent av velgerne i København bak seg. De valgte den kompromissløse veien og ble honorert for det.

Nå gjenstår det å se hva som vil gro i kjølvannet av den prosessen som finner sted i SV. Det er god grunn for norsk høyreside og borgerlige kommentatorer til å være en smule urolige. Det finnes bare ett alternativ etter at høyreeksperimentet ble en fiasko. Om det skjer i regi av et SV som «finner seg sjæl» eller en variant av den danske Enhedslisten vil tiden vise.