■ Donald Trump er et ganske forutsigbart resultat av staten USA og hva den har stått for ideologisk, politisk, økonomisk, kulturelt, konstitusjonelt, mellomstatlig og i allianseforhold i alle etterkrigsår.

Og derfra med tråder tilbake til alt vi forbinder med opprettelsen av stater etablert på kolonitidens erobringer i nye og nyutforskede verdensdeler, på samme tid med nybyggerens entusiastiske drømmer om en framtid etter flukt fra den gamle verdens fattigdom og religiøse og politiske forfølgelser, men også med okkupantens hensynsløse landrøverier fra en urbefolkning helt blottet for nasjonale rettigheter og knapt tilegnet menneskelige trekk – stort sett utryddet, og med ynkelige rester innesperret i reservater og storbyenes slum.

For apartheidstatens bantustans ble ikke oppfunnet i Sør-Afrika, men har røtter langt tilbake i den delen av menneskets historie som handler om erobringer og landrov, og hvor alle det amerikanske kontinentets moderne stater har risset inn i sine nedlagte grunnstener disse erobringenes blodige historie.

■ Fra Trump til Bernie
Med et objektivt blikk utenfra på dagens politiske situasjon i USA, er det små prinsipielle forskjeller på Donald Trump og alle de andre kandidatene til embetet i Det hvite huset. Selv den selverklærte sosialisten Bernie Sanders står ikke særlig langt bak i køen av det militær-industrielle kompleksets hofftjenere – det spesielle ved denne kandidaten er for det første at han tilsynelatende har tatt den store arbeidsløse, fattige og lavtrygdede delen av USAs befolkning på alvor i deres nærmest katastrofale liv under den nyliberalistiske kapitalismen, og for det andre at denne befolkningen faktisk har reagert på hans kamprop.

Her er det knapt noen forhåpninger skapt for det forestående presidentvalget, men det kan peke på en tendens som er interessant, og at denne tendensen kanskje har kraftpotensial nok i seg til å mildne USAs brutale utenrikspolitikk og overføre noen av de enorme dollarmilliardene derfra til å bygge den amerikanske drømmen innenriks om en velferdsstat. Og dette er tendenser som igjen løfter fram i lyset de brustne forhåpningen etter Kennedy, Clinton og Obama – tradisjonen med det sosiale glimtet i øyet som kunne innevarsle lettelser i folks dagligliv under en hensynsløs kapitalisme.

■ ’Kolonialen’ som symbol på europeisk makt og rikdom
For i all vår uvilje mot denne militær- og politistaten som bare et nazi-Tyskland har overgått i moderne tid, er det viktig å huske at all den elendigheten som folk i USAs geopolitiske interesseområder og krigsarenaer lider under, er det USAs befolkning som betaler med en tilsvarende fattigdom og elendighet. Dette paradokset kjenner vi ikke fra vår imperialistiske kolonifortid der også kolonilandenes befolkning i hvert fall i fornøden grad nøt godt av plyndringene på fremmede kontinenter – tenk bare på våre kolonialforretninger som symbolet på europeisk makt og rikdom i moderne tid! Butikkene som spredde varer fra koloniene som et mildt regn over by og bygd gjennom hundre år.

Kanskje er det til Trump-paradiset vi alle må, før vi for alvor forstår hvor nær vi er på å ødelegge vår klode for godt.

Les resten i Friheten