FLYKTNINGSTRØMMEN - THE WHITE MAN´S BURDEN

«Den hvite manns byrde» er et dikt av Rudyard Kipling i 1899 ble skrevet i forbindelse med at USA koloniserte Filipinene etter krigen mot Spania. Den hvite, overlegne rasen måtte bære ansvaret og arbeidet med å sivilisere og «hjelpe» den underutviklete verden.

Han rettferdiggjorde kolonialiseringen av 2/3-deler av jordens befolkning i imperialismens varetekt for velsignelse og fred. Etter århundrers utbytting, kriger, sult og nød er byrdene blitt til forskrekkelse, angst, økonomisk kaos og politisk uro i de tidligere kolonimaktene i Europa. De flyktningstrømmene som flommer over hele Europa er et kulminert i et foreløpig takk for sist bl.a. for de siste to tiårenes krig og røvervirksomhet til EU-landene og USA i Midt-Østen og Afrika. Nå rammer byrden oss med en uventet tyngde fordi millioner av mennesker er på flukt fra de resultater Vestens politikk har påført dem. De flykter til sine bødler og utbyttere og krever betaling for det de er frarøvet av liv. Helse, eiendom og framtidstro. I Norge oppfører stortingspartiene seg som boksere etter en knock out. De går i svime, vet ikke hvordan de skal takle de titusener som krysser grensen, beskylder motparten - «de rødgrønne versus høyrepartiene - for udugelighet, rasisme og fremmedfrykt, men har selv bidratt til krigene og nøden flyktningene de rømmer fra. Før Libya ble knust av NATOs bombefly advarte mange fra Gaddafi, Den Afrikanske Union (AU) til Washington Post hva krigen ville kunne føre til. Siden borgerkrigen startet i Syria for snart fem år siden har vel 2 millioner rømt landet. Allerede høsten 2011 advarte World Peace Council (WPC) og uttalelser fra internasjonale kongresser for de kommunistiske og arbeiderpartiene i Verden – hvor også Kina deltar – mot denne utviklingen. For bombedøve og arrogante vestlige ører. Norge var i klassen total døvstum. Da vel 120 000 mennesker i vårt land og 10 millioner i de største byene i verden, marsjerte mot Krigen i Irak i februar 2003, var nettopp flyktningenes lidelser med i Nei-ropene og «Not in Our name». Når skal regningen betales. Med rette og renter.

FN anslår at over seks millioner syrere er på flukt. Norge ga dessverre ikke oppholdstillatelse til mer enn to syriske flyktninger i 2013. Flyktningpolitikken Norge har ført til nå vitner derimot om minimal vilje til å hjelpe mennesker i krise. Politikken som lenge har gått under slagordet ”streng men rettferdig”, viser seg som hensynsløs og urettferdig. Norge kan bidra til å hjelpe i langt større grad enn til nå. Sammenlignet med Sverige er andelen flyktninger Norge har mottatt mikroskopisk. Dette illustrer et ubehagelig faktum: problemet er ikke at Norge ikke er i stand til å hjelpe mennesker i nød, problemet er snarere at det mangler politiske vilje til å leve opp til det internasjonale ansvaret Norge har. Nå er det på tide å minne alle globalistene i vårt land at de må ta inn over seg at også Norge er del av et europeisk og globalt felleskap.

I siste liten leter man med lys og lykter etter oppholdssteder for de som kommer til oss. Vi oppfører oss som om vi er tatt på sengen av flyktningflommen til tross for advarsler og forvarsler om det som måtte komme. Selv når tusenvis druknet på greske strender og flere omkommer fortsatt, sitte man i komiteer og møter som om helse katastrofen er uløselige, kompliserte spørsmål om anstendige boliger, integrering, språkvansker, kulturmotsetninger m.m. I dag er det et hovedspørsmål: Å redde liv for flest mulige og hurtigst mulige. Få dem over grensene før kulda, sulten og håpløsheten tar dem. Vi kan klare dette sier Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp til Fagbladet. Vi har penger og vanlige mennesker har bevist at de har hjertelaget. Men hjertelaget er ikke noe varig gode. Det kan snu seg dersom vi ikke raskt finner i alle fall midlertidige løsninger som folk kan akseptere. Mennesker som ligger på gater og torg, flokker seg i suppekøer og med fillete klær, kan få hjertelag til å gå over til usunn medlidenhet som igjen rører ved vår samvittighet. I verste fall vil samvittighetsnag føre til avmakt og aggresjon. Stygge bilder vekker stygge følelser. I fredspriskandidat Merkes Tyskland som i høytflyvende, humanistiske ordelag skulle ta i mot 800 000 flyktninger er stemningen i ferd med å snu. Meningsmålinger i Tyskland viser en økende motstand mot Angela Merkels flyktningpolitikk. Der Spiegel skriver at 48 % av tyskerne mener at forbundskanslerens flyktningpolitikk er feil, mens 39 % støtter den. Samtidig opplever partiet hennes, CDU, sine dårligste tall siden valget til Forbundsdagen i 2013 med bare 38 % oppslutning. I en annen meningsmåling sier 51 % av tyskerne at de ikke ønsker flere flyktninger til landet.

Det vedvarende og massive virvaret, bostedsløsheten og manglende system også i vårt land for å gi rask bistand får folk til å reagere negativt. Slik det vanligvis er i vår psykologiske utrustninger blir offeret skadelidende ikke de som har ansvaret. Offeret har ikke kraft og evne til å gi uttrykk for hvem som har ansvaret. Ansvarshavende og skadevolder fritar seg gjennom makt i medier og pulverisering av ansvaret ved å propagandere mot hverandre. Det rettes baker for smed. Dette er vitnepsykologiens lov.

Vi er ikke for «fri» innvandring. Det er forskjell på flyktninger som søker asyl fordi de har et beskyttelsesbehov (Syria-flyktningene) og flyktninger fra Balkan og Russland eller andre steder som er økonomiske flyktninger. Flyktninger som ikke har et beskyttelsesbehov, skal sendes ut av landet snarest mulig. De returneres men etter en rask og forsvarlig behandling. Men hva med flukten fra fattigdom, sult og elendig helse som er kanskje like viktig som ordinært beskyttelsesbehov?

Denne type migrasjon er ikke noe som krever akutt beskyttelsesbehov. La oss ta en ting av gangen. Det kreves en helt annen langsiktig økonomisk politikk til de land der det er nød men ikke krig. Det kreves at de internasjonale monopolene ikke lenger kan investere fritt og uhemmet i andre staters ressursutvinning. Det kreves at de imperialistiske maktene holder hendene vekk fra stater som vil ha en statlig kontroll med ressursene, med industrialisering og fordeling av verdiskapningen. At man ikke, med «fredsnasjonen» Norge i front hensynsløst kriger og fjerner styresett som ikke følger vårt «demokrati», markedsøkonomi osv. Slutter med «humanitære» intervensjoner som etterlater ødelagte strukturer, uten styringsfunksjoner som fylles av jihadister og bandittorganisasjoner som ISIL. Det krever en felles politikk fra den internasjonale arbeiderbevegelsen i en antimonopolistisk strategi, der man står skulder ved skulder med den fattige verden. Å stå på den rette siden. Å slåss på feil side med NATO, EU og USA mot resten av verden gir Vesten og oss byrder vi ikke kan, men er tvunget til å bære.