Skatt på arbeid

Birgit Skjæret. 
Det bør ikke være noen overraskelse hvordan regjeringen Solberg har gjort en innsats for å la arbeiderklassen betale for de rikes bord, og i Friheten nr. 17 skriver Jack Gustavsen Wang et punktvis og meget tankevekkende  innlegg, hvor de første fem punktene dreier seg om økt skattlegging av arbeidsfolks nødvendige ekstragoder. Det er likevel en spesiell skatt som ikke er nevnt, og som alle tar for gitt, både i Norge og det som ellers kalles "De frie og demokratiske land".  Skatt på arbeid. 
Hvor mange har egentlig tenkt over hvordan nødvendigheten av skatteinntekter er et kapitalistisk trekk, da den dominerende privateiendommen må gi sin skjerv til de samfunnstjenester, som også de er avhengige av. Velferd, utdannelse, helsevesen, infrastruktur med mere.  Det som er en side i dette, er at også de som i form av sitt arbeid tilfører verdiene, også må betale av det de allerede har gitt. 
La oss ta et eksempel, ved å f0restille oss samfunnet som et vanlig hjem. En familie har et fosterbarn som ikke er arveberettiget, og som får i oppdrag å male en husvegg for 1000 kroner i lommepenger. Han/hun tilfører da en større verdi til husets eier enn det som blir utbetalt. Det er den skjevheten i kapitalismen som er en klar årsak til den økende forskjell på fattig og rik. Men hva så, om husets hovedperson også forlanger 300 kroner tilbake for at familien skal få mat på bordet?  Slik er samfunnets skattetrykk i et nøtteskall. Den som tilfører verdier får mindre enn arbeidet er verdt og i tillegg må betale i ettertid for den verdien som er gitt. Hvordan kan en slik urettferdighet ha oppstått, og det uten at noen tar det opp til diskusjon. heller ikke den etablerte venstresiden. 
Skatt på arbeid er ingen naturlov, og som det meste annet kommer denne selvmotsigende utbytting av arbeiderklassen fra USA.  Det aller første forslaget om inntektskatt ble framsatt for å dekke utgiftene til borgerkrigen i 1861, men ble ikke satt i verk da, men dukket opp igjen i den amerikanske kongressen i 1913 hvor den ble vedtatt uten noen egentlig debatt i forkant. Den var dog ganske snill i forhold til det skattetrykket som tilkommer vanlige arbeidere nå idag, og man må forundres over hvordan den etablerte venstresiden også er av den oppfatning at alle, også arbeidere,  må betale sin skatt for å kunne tilby velferdsgoder. 
Det store spørsmålet blir da hvordan sosialistiske stater kunne gi folket gratis utdannelse, helsetjenester og et godt utvalg av velferd, uten å ta inn midler det arbeidende folket.  For eksemplel var det i DDR var det en skatteprosent fra 5 til 20, hvor toppskatten rimeligvis ble tatt fra selvstendig næringsdrivende, mens vanlige arbeidere betalte 5%, noe som for det meste var en avgift til fagbevegelsen, slik jeg ble fortalt. Dette er jo meget langt fra hva verdens rikeste land forlanger av sine arbeidere. Svaret ligger i systemet, så la oss de på den vanlige familie igjen. 
I en familie, bidrar hver og en med sitt. Arbeidsinntekt, stell av hjemmet og de familiemedlemmer som ikke klarer alt selv,  og derav en rettferdig fordeling av de nødvendigheter som en hver trenger for et rimelig godt liv. Det er ikke slik at far og mor bruker alt de tjener på seg selv og lar barna betale maten med å gå med aviser.   Den smarte familie  planlegger i forkant hva hver og en trenger i de nærmeste månedene. I en større kontekst, samfunnet, kalles det planøkonomi. 
Det er snart på tide å knuse myten om at sosialisme betyr økte skatter.