Den 07.10. hørte vi så vidt nevnt i NRK at ”Israel har gått inn i Gaza og drept ni palestinere”. En rask runde på Oslo-avisenes nettsider noen timer etterpå viste at ingen hadde valgt å sette opp denne nyheten. Den blir altfor vanlig - på linje med ”hund biter mann”. Som kjent er det bare det motsatte som er en nyhet.

Og det motsatte blei vist på Aftonbladets nettsider samme dag: ”Den lilla israeliska flickan var förutbestämd att rädda livet til sin dödssjuke bror.” Et israelsk par har en fireåring med en sjelden blodsjukdom. Bare transplantasjon av beinmarg kunne berge gutten. Å finne en donator var håpløst. Derfor måtte et kunstig befrukta egg fra mora velges ut blant mange, settes inn i livmora og utvikles til et barn med ”riktige” gener. Ved fødselen blei navlestrengen klipt, og de riktige celletypene tappa ut av babyen. Deretter kunne disse tilføres broren. Som blei frisk. Solskinn over Tel Aviv, dere!

Vi går noen dager tilbake. Da meldte den konservative britiske avisa Telegraph: ”Israelere skøyt 13-åring med fullt overlegg.” Fire briter på solidaritetsreise til Ramallah for å støtte Arafat mot okkupasjonen, fikk en trettenåring, Bahaa Albanish, som guide i byen. Ei kvinne forteller: ”Vi sto på fortauet, og så en israelsk tank runde hjørnet. Situasjonen var rolig. Plutselig kom ett skudd som vi følte gikk nær oss. Jeg så meg rundt, og oppdaga at Bahaa blødde fra brystet. Snart velta blodet ut av munnen. Han sank sammen og døde straks.”

Denne gutten var flink i engelsk, og hadde i månedsvis vist solidaritetsdelegasjoner rundt i byen. Han var velkjent av de israelske soldatene. Ingen av delegasjonsmedlemmene var i tvil om at gutten blei drept med fullt overlegg. Etter påtrykk fra pressefolk sa den israelske arméen at ”vi skal undersøke saka”. Men det har blitt utført fleire titall slike drap tidligere, uten at noen blir tiltalt. I noen tilfeller har europeiske vitner fortalt at israelerne ropte hånsord på arabisk, og når ungene svarte med stein mot tanksen, blei de skutt av skarpskyttere.

Denne gangen myrda de en trettenåring uten stein i nevene, men med en klar hjerne og gode kunnskaper. Vi har Sharons ord fra 1956 for at det er om å gjøre å ta de arabiske barna, for de blir farlige som voksne. Særlig de med en klar hjerne og gode kunnskaper.

Vi har sett folk bli henretta av israelske helikopter og tanks. Vi har sett kvinner føde og barn dø i de uendelige israelske vegsperringene. Vi har sett at de knuser ambulanser med sårede i. Ei stund var folk rasende på Israel, også i Vesten. Men nå er det blitt så altfor mange palestinske døde. Vi utmattes. At Palestina i dag er et stort fengsel med et titall henrettelser pr. dag, går hus forbi hos en sliten opinion, som også skal ta standpunkt til Jordas framtid, Irak, 11.09. og al Qaeda. ”Vi tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv”, for å omskrive Øverland fra trettiåra. Og for å få noen gladnyheter fra regionen, koser vi oss med veslejenta som redda brorens liv, til en kostnad av et par millioner. Hun er parallellen til Hitlers glade barn i ”Kindergarten” i 1935, slik de blei framstilt i Aftenposten.

Også den gangen var det et semittisk folk som fikk unngjelde. De fikk like liten respons som palestinerne i dag. Det var forbausende mange vestlige ikke-nazister som tenkte slik: ”Det er jo noe med disse jødene. Det er mistenkelig mange av dem både i vestlige banker og i verdenskommunismens ledelse.” I dag lyder det slik: ”Det er synd på disse palestinerne; men de driver jo med sjølmordsaksjoner. Og de har sikkert forbindelser både til Saddam og al Qaeda.”

Noen vil forferdes over sammenlikninger mellom dagens Israel, Tyskland i1936 og Apartheid i etterkrigstida. Andre opptrer som moralske voktere og kaller oss straks ”antisemitter” når visse nyheter blir ubehagelige, ikke bare for personen Sharon, men også for det fleirtallet av jøder som enten har valgt han eller som støtter han økonomisk og politisk på avstand. Dette skjer enda alle veit at fram til 1938 hadde jødene i Tyskland en langt bedre situasjon enn palestinerne har i dag. Det sier også et lite mindretall av israelske jøder, blant dem Uri Avneri og Israel Shamir. Av en eller annen grunn havner ikke de to på de samme svartelistene som vi andre Israel-kritikere. Man tør liksom ikke for alvor innlemme etniske jøder blant antisemittene. Enda det faktisk er slik at de mest rabiate antisemitter som forefinnes i dagens verden, hører til i Sharons rasistiske regjering, valgt av et stort fleirtall av israelerne. For det er en kjennsgjerning at palestinerne er semitter.

Seinere på dagen dukka nyheten om terroren mot Khan Yunis opp i Aftenposten i denne forma: Hamas lover å hevne ”massakre”. Avisa brukte altså anførselstegn for terror-drapene, som nå hadde krevd 14 liv på en dag. Vi minnes uvilkårlig Aftenpostens flørt med Hitler i førkrigstida. Også da brukte Aftenpostens anførselstegn - om jødenes og nobelprisvinneren Ossietzkys lidelser. Hvor mange kan Israel myrde og torturere før Aftenposten fjerner gåsøynene denne gangen?

TVI