En enestående varm sommer går mot slutten. Særlig har Midt-Norge hatt rekordvarme. Men temperaturene har vært slik i det ganske land at en Syden-tur ikke frista så mange. Heller ikke en flytur Oslo-London for kr. 295. De som reiser fra andre landsdeler, må rekne med det tidobbelte i tilknytningsbillett. Slik er konkurransesamfunnet. Så da er det like greitt å reise litt lenger når en først tar i veg. Vi lever i individualismens tid, og råd har vi. Vi har de pengene som skolene og utkant-kommunene ikke fikk. Så la oss bruke dem. Fjerne, eksotiske reisemål er inne akkurat nå: Karibiske småøyer, Seychellene, Ambon, Hawaii.

Eller kanskje Kiribati? Navnet lyder som ei 78-plate med Book Jensen. Palmene suser, og vakre kvinner danser med litt nødtørftige deler av vegetasjonen på strategiske steder. Stort nærmere himmerike kommer vi aldri. Hans Børli og kompisen Kal drømte forgjeves om dette, mens de knoga i dystre skoger ved svenskegrensa. Nå kan vi realisere Børlis drøm, med eller uten tigersvans, etter behag og til overkommelig pris.

Staten Kiribati dekker et havområde på størrelse med Indonesia, men landområdet er bare noen små prikker av koralløyer i det enorme Stillehavet. Kiribati ligger på begge sider av datolinja. Nyttårsdagen 2000, framfor et par milliarder seere og til toner fra den vakre maori-hymnen, var folk derfra de første som hilste det nye årtusenet velkommen.
Eller gjorde de egentlig det?

Kiribati og nabostaten Tuvalu består nesten 100% av atoller, som kviler på rester av døde koraller. De høyeste punktene på øyene er vanligvis omkring to meter. Bare noen ganske få centimeter høyere normalvannstand truer med å drukne noen av øyene. Derfor er det nettopp de to statene sammen med Maldivene som har gått hardest ut for å redusere utslippene av CO2. Og det er ikke så rart at da Norge gikk mot å rangere WTO over miljøhensyn, var Tuvalu det første landet utenom Sveits som slutta seg til Frafjord Johnsons utspill. Det har nå kommet en film om de Stillehavsøyene som står i fare for å drukne. Og filmen ”Rising Waters” av Andrea Torrice har funnet det første offeret for det stigende havnivået: Øya Bikeman i Kiribati er de siste åra erodert bort og oversvømt.

Filmens åpningsscene viser en båttur ut på det åpne havet. Plutselig hopper guiden ut av båten - og står midt ute i havet, med vann så langt øyet rekker! De som har sett filmen, sier at denne scenen setter en støkk i folk. En mann stående på et mini-Atlantis midt i det store Stillehavet - det er et bilde med profetisk kraft.

Resten av filmen beskriver drivhuseffekten som en menneskeskapt katastrofe. Den gir oss de vitenskapelige grunnlaget for denne påstanden - som fortsatt noen mennesker betviler. (Har noen hørt om ”Flat Earth Society”? Erling Fossen har visstnok søkt medlemskap der. Carl I. Hagen er allerede seniormedlem).

Det meste av filmen er en betagende skildring av de øysamfunnene som trues av samme skjebne som Bikeman, av folka som bor der, kulturen og tradisjonene. Den beskriver ikke bare den truende vannstanden, men også en annen like ødeleggende flom - av vestlige konsumvarer, som er svært billige å produsere nettopp fordi de er basert på fossilt brensel. Og hvorfor er det fossile brenselet som går med til produksjon og transport så billig? Vi trenger ikke skrive svaret, bare gjenkalle bildet av mannen fra Kiribati stående på den sunkne Bikeman-øya. Ingen multinasjonale oljeselskaper har betalt et rødt øre for den.

Også en annen mann går igjen i filmen: Den samoanske klimatologen Penehuro Lafale. Han er like eminent i sine vitenskapelige arbeider som i sitt inngående kjennskap til kulturene i Stillehavet, som han forsøker å berge. Gjennom han skapes en ganske enestående empati med øynasjonene og en unik forståelse for deres utsatte stilling under frambruddet av drivhuseffekten.

Filmen lar også en talsperson for ”Greening Earth Society” komme til orde i et parodisk forsvar for drivhuseffekten. Den vil jo gi større planteprodusjon og et behageligere klima i nordområdene, sier han. Virkningen av hans innlegg forsterker budskapet i filmen, sier anmelderen på Environment Net. – Kanskje GES er et bedre alternativ for Fossen og Hagen?

I disse Johannesburg-tider har vi nesten glømt den enorme ismassen ”Larsen Shelf” - oppkalt etter en landsmann fra Sandfjord - som løsna i Antarktis og dreiv nordover i vinter. Dette er nå smelta, og har blitt en del av de vannmassene som truer vårt tenkte ferieparadis Kiribati.

Så etter at vi har jubla fra oss over varmere somre og lågere flypriser, trenger vi å få denne viktige dokumentarfilmen importert hit til landet. Gjerne i god tid før neste valg.

TVI