Når dette skrives, feirer samene sin nasjonaldag, 6. februar. På denne datoen blei den første landsomfattende konferansen av samer holdt, tidlig i forrige århundre. Initiativtaker til dette var svenske Elsa Laula Renberg. Internasjonalt er det ganske enestående at ei kvinne er pioner i en urbefolknings kamp for nasjonal rettferd og kontroll over egne ressurser.

En skulle tru at denne dagen var ukontroversiell; men det er den ikke. Tvert imot har det i mange år vært atskillig bråk omkring navnet på dagen; derfor har samene, som de stillferdige menneskene de er, avstått fra å snakke om sin ”nasjonaldag”, og i stedet kalt den ”Samefolkets dag”.

Det har også vært atskillig halloi om flaggheising på denne dagen. Til og med i samenes hovedstad Karasjohka var det en vaktmester som nekta å heise flagget av ”samvittighetsgrunner” for en ti års tid tilbake. Andre steder har politikere og rektorer satt seg på bakbeina: De har ikke akseptert det samiske flagget ved skoler og kommunehus. Dette er en abnormitet som spesielt utfolder seg i Finnmark, men ikke bare der.

Paradoksalt nok har haterne av samisk identitet ofte tilhørt to partier som vi normalt ser på som diametralt motsatte: FRP og SV. Men dette inntrykket er urettferdig. Også i Høyre, Arbeiderpartiet og KRF har samiske urfolksrettigheter historisk sett hatt usedvanlig dårlige kår. Og det som var en brutal kjensgjerning for førti år sia, er ikke blitt så mye bedre i dag.

Etter at Nordlys fikk en ny redaktør fra Finnmark, har også den avisa begynt å hakke på samene og deres rettigheter. Dermed er man tilbake der man var i 1980. I de siste ti åra har landsdelens største avis vært imøtekommende overfor samene, og akseptert at de skal behandles i samsvar med internasjonale traktater, f.eks. Menneskerettskonvensjonen om Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og ILO-konvensjon 169 om urfolksrettigheter.
Slik er det ikke lenger. Den nye redaktøren har makta.

Nylig avga Sametinget en innstilling om rettighetene til rikdommene på norsk sokkel i Finnmark. De peker på det uomtvistelige faktum at samene bodde i denne landsdelen nokså aleine gjennom et par tusen år, i følge de arkeologiske registreringene fra de siste tiåra. De har også i minnet Kongens ord ved åpninga av Sametinget i 1998: ”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk, det norske og det samiske.” Derfor krever Sametinget en rimelig andel av inntektene fra Snøhvit-feltet utafor Hammerfest.

Legg merke til at de ikke krever enerett til ressursene, noe som ikke ville være urimelig utfra internasjonale menneskerettskonvensjoner. En slik ”enerett” til ressursene for den norske etniske entiteten oppfattes som en selvfølgelighet i Nordsjøen og langt opp i Midt-Troms. Hvorfor skal da ikke Sametinget kunne kreve en stor andel, om ikke enerett, til ressursene på sokkelen i Finnmark?
Da kommer brått en av Arbeiderpartiets samiske våpendragere på banen: tidligere statssekretær, nåværende forsker Steinar Pedersen. Han presterer å gi Nordlys-redaktør Hans Kr. Amundsen et påskudd til å kalle Sametingets krav om andel i oljeressursene for ”historieforfalsking”.

Så viktig er Arbeiderpartiets oppslutning i Finnmark for samen og forskeren Steinar Pedersen, at han avsverger sitt eget folks førstefødselsrett i landsdelen for å tjene Partiet. Han får kraftig og vitenskapelig vanntett motbør fra ei gruppe forskere på doktorgradsnivå - noen av dem ”etniske nordmenn”. ”Forskeren” Pedersen blir avkledd både samekofte og akademiske pontifikalier. For å karakterisere Steinar Pedersens og AP-gruppa i Sametinget skal vi bruke en skikkelig heilnorsk forfatter: Per Sivle. Han opplevde liknende duknakkethet fra norske politikere overfor unions-storebror Sverige, og karakteriserte hendinga slik: ”For støtt ein nordmann lyt vera med, når Noregs merke skal hoggast ned”.

Slike svik har samene stadig fått røyne de siste åra, både fra AP og SV . H og FRP ser vi bort fra i den samanhengen. De har alltid vært styrt av fordommer i slike saker.

Så til en annen stat med et overmektig inntrengerfolk. Den 29. jan. kommer det melding fra Australia at ei gruppe eldre blant aboriginerne på ny har reist en ambassade i form av et telt i hagen til den australske nasjonalforsamlinga i Canberra. De protesterer både mot beslaglegging av sitt eget land, og mot kommersielle firmaers utnytting av tradisjonelle ”varemerker” som har tilhørt urbefolkningen. De nyter godt av ganske omfattende støtte fra grupper av kvite australiere.

Men den 30. jan. slo politiet til. Så primitivt er det kvite samfunnet i Australia, at de eldste fra landets ”andre folk” ikke har noen form for diplomatisk immunitet. Det likner politi-scenene fra samenes ”lavvo-ambassade” framfor Stortinget i 1979. Meir om dette neste gang.

TVI