Mens nettet snører seg sammen om Osama bin Laden, kan vi stille oss dette spørsmålet: Hvordan vil det gå med Bushladen-systemet når han er borte?

Vi skal komme med våre kvalifiserte gjetninger i det spørsmålet seinere. Men først skal vi gi noen pirrende informasjoner om hvem som visste, hvem som trudde de visste, hvem som vant og hvem som tapte på terroraksjonen mot World Trade Center 11. sept. 2001. De som desidert tjener på enhver krig, er våpenprodusentene. Og bak dem igjen står finansbaronene. Baroniet som feudal institusjon bygde på statlige/kongelige privilegier.

Så også med kjernen i Bushladen-systemet, Carlyle Group. Det er et finanskonsern som blei danna av David Rubinstein i 1987. Han var da medlem av Carters stab, som hadde sterke innslag av rike, såkalt ”liberale” jøder. Men dette hindrer ikke bin Ladens svært så muslimske familie fra å investere penger der. Pengene lever sitt eget liv, uavhengig av Jehova og Allah. De har sin egen guddom. Og familien bin Laden kan tydeligvis forene to former for fundamentalisme: Den muslimske og den liberalistiske.

Carlyle Group tjener penger i bøtter og spann så lenge bombene faller i Afghanistan. For hvert henretta medlem av Osama bin Ladens mujaheddin i Kunduz, tjener hans bror og nevøer atskillige dollar pr hode, til sitt livs meget luksuriøse opphold. Og kanskje man i all hemmelighet stikker noen slanter til al Qaedas treningsleirer i Bosnia, Kosovo og Makedonia. Det vil jo ikke Bush-fløyen i kompaniet sette seg imot. I den delen av verden er muslimene USAs beste allierte.

Men det fins meir utspekulerte måter å tjene penger på. La oss f.eks studere denne meldinga som har stått i fleire amerikanske og europeiske aviser:

”Den tyske sentralbank-presidenten Ernst Welteke sa 22.09.01 at en studie i hans bank pekte sterkt mot innsidehandel, begått både av terrorister og andre. Det gjaldt ikke bare aksjer i sterkt kriseramte industrier som luftfart og assuranse, men også i gull og olje.”

Oppsøkende journalister fant snart ut at CIAs administrerende direktør Buzz Krongard, og gjennom han CIAs øverste sjef George Tenet, har gode forbindelser til banken. Disse to er nå blant de personene som etterforskes for å ha tjent på de mange hastige opsjons-transaksjonene i United Airlines like før 11. sept, formidla gjennom Deutsche Bank. De har brukt en europeisk bank, for at det skulle vekke mindre oppsikt. De to har naturligvis ikke visst hva som skulle skje hvor; men i forhold til rykteflommen har de to ”befunnet seg i orkanens øye”, og reagert deretter. Og tjent penger på det. Men å ta dem for det, er vanskelig, dersom de ikke tilstår sin brøde frivillig. I 38 amerikanske selskaper etterforskes nå en omfattende aktivitet med kjøp av såkalte ”put-options” like før 11. sept. Disse opsjonene fungerer slik vi har beskrevet i Bushladen (2).

Et eksempel: I det Miami-baserte cruise-selskapet CNL sto aksjene den 10. sept.i $28.52, og ingen ting tydet på at de skulle falle. Likevel blei det kjøpt en masse put options i selskapet.

Den 17. sept. var aksjene falt til omkring $10. Det førte til en eventyrlig gevinst for opsjonsholderne.

I alt finner undersøkelseskommisjonen SEC ut at opsjonskjøperne har tjent $ 5 mrd på transaksjoner i de 38 selskapene. Noen av disse manipuleringene har blitt gjort av amerikanske firmaer med kjennskap til rykteflommen; fleire av disse var paradoksalt nok leietakere i WTC. Det er også klart at en del av transaksjonene er gjort av stråmenn for saudiske selskaper, noen av dem sannsynligvis med forbindelser til bin Laden. Det er mistanke om at disse har vært særdeles velinformerte om det som skulle skje.

Så til spørsmålet: Nå jages Osama i sine siste skjulesteder; mye tyder på at hans dager er talte. Hvordan vil det i så fall gå med Bushladen-systemet?

Svaret på det spørsmålet avhenger av hva som ligger bak ”forhandlingsbruddet” i august. Og sannsynligvis er det forholda i Palestina som har ført til at det skar seg. Dette kan forplante seg, slik at det oppstår et alvorlig skisma mellom muslimske og vestlige kapitalister. Hopehav mellom kapitalister kan tåle mange slags moralske påkjenninger. Men nå har forholda i Midtøsten nådd ei grense hinsides det som er mennmenneskelig akseptabelt, også for de mest kyniske kapitalister. Den behandlinga som Israel nå utsetter palestinerne for, nærmer seg mot nazistenes behandling av jødene under og etter Krystallnatta i 1938. Den førte til ei utfasing av samarbeidet mellom tyske og vestlige kapitalister. Etter det var det bare politiske naivister som kunne tru på Chamberlains slagord: ”Fred i vår tid”.

TVI