Det NGO-industrielle kompleks (1)

Da Eisenhower gikk av som president, advarte han mot ”det militær-industrielle kompleks”,. som kunne drive (den vestlige) verden mot stadig meir omfattende krigsforberedelser ut fra et ønske om industriell vekst, sysselsetting og profitt. Nå advarer økonomen og journalisten Poul Smidt, som sjøl er medlem av mange NGOer, mot en stadig meir omfattende bruk - mange vil si misbruk - av NGO-begrepet, av såvel statlige myndigheter som av multinasjonale selskap og korporasjoner. (”Information” 19.07.01).

La oss først se litt på hva de tre bokstavene står for. Naturligvis er det engelsk: ”Non-Governmental Organizations” - det vil si ”ikke-regjeringsbundne organisasjoner”. Allerede navnet gir jo rom for omfattende misbruk, i og med at en NGO er forutsatt å være uavhengig av statsmakta, men underforstått godt kan være avhengig av langt sterkere og meir kyniske internasjonale aktører. I en verden der General Motors er større enn Norge, der Daimler/Chrysler er større enn Polen og Sony er større enn Pakistan, skulle en tru at det var viktigere med ”NCO” = ”Non Corporation Organizations”. Men det er bare et fåtall av NGO-ene som er garantert fri for innflytelse fra de store korporasjonene; og disse blir nesten uten unntak oppfatta som ”opprørske” og ”venstreorienterte”.

Bladet ”Information” har døpt NGO-ene for ”godhetsindustri”; og i denne forma samarbeider de gjerne med annen industri mot å få en viss innflytelse på deres ”policy” som det heiter. Det betyr at organisasjonen kan få riktig fett fôr til noen av sine kjepphester; samtidig som det multinasjonale konsernet får god PR ved å fortelle om sin ”stall” av gode forsetter og etiske kvaliteter. På denne måten blir mange NGO-er til forkledde front-organisasjoner for den multinasjonale kapitalen, samtidig som de får sugerør ned i noen av verdens største pengebinger.

Typisk nok har både WTO og G8 framstilt seg sjølve som veldig ”rause” når de lar en del NGO-er ”komme inn i varmen” som det kalles. Gjett hvilke det er! - Til og med det svært så borgerlige amerikanske tidsskriftet ”Foreign Policy” skriver at ”globaliseringa framprovoserer en uhellig allianse mellom selskaper og aktivister”.

De som ikke kommer inn i det såkalte gode selskap, slike som ATTAC, Nei til EU, Via Campesina og NKU, må demonstrere i gatene sammen med ”Black Block”; og de maskerte fungerer som politistatens alibi for å banke laus på de fredelige demonstrantene - som makthaverne er mest redde for, jfr. Gøteborg og Genova. Samtidig blir de fredelige demonstrantene stadig uthengt i media fordi de ikke sterkt nok tar avstand fra ”de voldelige”. Men det er ingen media som tar opp NGOs og ”godhetsindustriens” ideologiske forbrødring med de multinasjonale. For det er vel ingen som for alvor trur at de multinasjonale setter de fattiges tarv over sin egen profitt, eller at de gir avkall på vekst for å redde verdens økosystemer? Er ikke dette et langt alvorligere tankekors for de konforme blant NGO-lederne, enn det er for ATTAC å gå i samme opptog som anarkistene?

Mange konforme NGO-er utgår fra amerikanske universiteter, med avleggere i mange land, og en solid økonomi i ryggen. Eksempler er World Wildlife Fund (WWF) og Human Rights Watch (HRW). Den siste organisasjonen skal dekke en del av Amnesty Internationals område, etter at AI er blitt mindre “håndterlig” for USA enn de var under Den kalde krigen. Av og til oppstår også slike NGO-industrielle kompleks på nasjonal grunn, jfr. Bellona.

Disse organisasjonene lager sine egne kodekser og sertifiseringsordninger, gjerne i samarbeid med multinasjonale selskaper; og den som trur at disse kodeksene virkelig griper inn i de multinasjonale selskapenes oppførsel på avgjørende vis, må være usedvanlig naive, eller tale mot bedre vitende. Veldig ofte kommer slike ”multinasjonale kodekser” på tvers av det som lokale myndigheter og nasjonale regjeringer krever: Kontroll med arbeidsmiljø, arbeidsvilkår, arbeidstaker-rettigheter, urfolks rett til land og vatn, til å brødfø seg sjøl og fremme sitt språk og sin kultur. ”Slike hensyn er en by i Russland for det NGO-industrielle kompleks”, skriver Foreign Affairs.

Poul Smidt sier det slik: ”Det er NGO-ernes rakkertjeneste for det helt store ervervsliv, der gir anledning til en bekymret efterspørsel af en gennemlysning af de moderne NGO´ers rolle.” Og han avkler George Soros som ”altid er klar til at hjælpe et par bosniske husmødre med hækling af grydelapper; mens der skabes legitimering af investeringsinteresser.”

Til slutt ei lita slang-ordbok fra de mest kyniske NGO-folka: ”BRINGO” = ”Briefcase NGO”, etter stresskofferten der det ferdigskrevne forslaget ligger. ”GRINGO” = ”Government NGO” (men også latinamerikansk skjellsord for en amerikaner). ”MONGO” = ”My Own NGO”, ”PANGO” = ”Parties NGO” og ”MANGO” = ”Mafia NGO”.

Ettersom dette er et stort globalt saksfelt som også har nasjonale konsekvenser, kommer vår vesle spalte tilbake til det seinere.

TVI