Omskjæring og radikalisme

: Vi har nylig hatt en stor mediediskusjon om et sv?rt sart punkt nar det gjelder vare sakalte ”nye landsmenn” - i forste rekke kvinnene blant dem. Det gjelder den sakalte ”faraoniske omskj?ring”; det vil si en omfattende operasjon i unge jenters kjonnsorganer som bade er smertefull, nedverdigende og i mange tilfeller direkte livstruende. FN-systemet har trumfa gjennom at denne tradisjonen ikke kan ha status som ”kulturell s?regenhet som andre ma respektere”. Den er a betrakte som et overgrep, ogsa i de landa der det vanligvis foregar; ei anna sak er det om noen blir straffa i slike land. Det er tvert om mye som tyder pa at de kvinnene og de familiene som ikke praktiserer det brutale inngrepet, n?rmest blir utstott av miljoet, og at myndighetene ikke lofter en finger for a fa slutt pa det. Og det er nok ingen vestlige moralister som stiller opp med okonomisk boikott av elitene i slike land, av den typen som Cuba og Jugoslavia opplever.

I vestlige land, ogsa i Norge, er slik omskj?ring en forbrytelse. Det hjelper ikke om det skjer ved at jentungen blir tatt med til et anna land og omskaret der. Strafferammen er fire ar. I Sverige er den det dobbelte, og det far konsekvenser for foreldreretten. For de fleste nordmenn kjennes det betryggende med et slikt lovverk; men vi vil gjerne forvisse oss om at loven virkelig blir handhevet.

Men det finnes opponenter mot loven. De er ikke uten videre villige til a gripe inn i andre etniske gruppers tradisjoner. Ei slik holdning blir gjerne kalla ”kulturrelativisme”, og de sterkeste fortalerne er gjerne en viss type samfunnsforskere pa den sakalla ”venstresida”. Det sporsmalet disse reiser, er ”om de universelle menneskerettighetene er sa universelle som Vesten vil ha det til”.

Akkurat det er et sv?rt viktig sporsmal; for den staten som sterkest hevder a kjempe for meneskerettighetene, har verken ratifisert Konvensjonen om okonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (OSK) eller Barnekonvensjonen. De godtar en verdensorden og et okonomisk system som dreper over ti millioner barn i aret - flest jenter, men ogsa millioner av gutter. Og den norske staten - som har ratifisert disse konvensjonene - gjor minimalt for a hindre sin Store Forer i a drive globalt vern av menneskerettigheter gjennom fritt valg pa overste hylle. Dermed blir de vestlige land naturligvis lite truverdige nar de slar hardt ned pa en praksis som trass i alt rammer relativt fa barn, og knapt volder hundredelen av den smerten som den globale sult-massakren medforer.

Betyr det at vi skal la v?re a reagere pa omskj?ring sa lenge fattige barn sulter? Og fordi vi ikke har lov til a blande oss inn i andre kulturers gjoren og laden? Er menneskerettigheter og menneskelig lidelse noe relativt fra kultur til kultur?

La oss svare pa dette slik som ei gammel sjukepleierske gjorde pa en nordisk u-landskonferanse. Ho hadde arbeidd i Brasils regnskog i mange ar, og hadde redda liv i fleng som eneste representant for moderne medisinsk behandling pa tiervis av mils avstand.

Da slike kulturrelativistiske tanker blei satt fram, sa ho i sinne: ”Jag ar kommunist. Och jag sager: Skitsnack!” Og sa fortalte ho om en landsby der ho var tilkalt for a stanse en barne-epidemi. Men i denne landsbyen hadde de fanga en atte-ni ar gammel gutt fra en ”fiendlig” nabolandsby. Han var lenka n?r balet. Og de pinte han med brennende trestikker, og nekta han mat og drikke.

Da sa ho til hovdingen: ”Jag ger ingen av byns ungar vaksination forr jag far pojken utlamnad!”

Hovdingen provde a skremme henne, men for en gangs skyld satte ho sin lit til det brutale brasilianske politiet, og sa: ”Du vet vad som hander dersom du gor mig nagot. Det vil militsian fa veta, och du ar den ansvariga.”

Forst da ett av landsbyens barn var n?r ved a do, boyde hovdingen seg. Ho blei spurt: ”Hva ville du gjort dersom han ikke hadde gitt etter? Ville du latt barnet i landsbyen do?”

”Ja. Det var hans ansvar, inte mitt.”

A hore til en urbefolkning eller til en fattig-ghetto gir ingen unnskyldning for a pine og plage andre. Dersom noen prover a forsvare en urfolkskultur pa slike premisser, oser egentlig holdningen av forakt overfor ”de primitive”. ”De ma jo fa lov a v?re barbarer, stakkar!”

Omskj?ring er noe vi kan gjore noe med pa kort sikt, spesielt her i Norge. Dersom det foreligger mistanke om noe slikt, finnes det ingen unnskyldninger av sakalt ”antropologisk art” som kan forsvare unnfallenhet. Det vil v?re a gi Hagen monopol pa menneskelighet.

La oss derfor hore pa var kvinnelige svenske kamerat.

TVI
Artikkel-fortsettelse: Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!