(Zafer Gözet - nr 46 - 2004) Tirsdag 8. desember gikk arbeidere i jernbaneverket i tretimers politisk streik. Streiken var varsla på forhånd, slik at de færreste ble rammet av den. Media viet som forventet oppmerksomheten mot helt andre områder enn selve streikeårsaken. Typisk nok, ble H-politikernes tale konsentrert om hvor hellig det var å privatisere jernbanen, fordi det var det beste for forbrukerne. Dette ble bekreftet av en ”fin” passasjer som så seg berettiget til å klage, fordi de streikende arbeidere hadde skylden for all forsinkelse både under streiken, men også ellers. De streikende arbeidere, da?… Jo, da… De fikk også sin del av oppmerksomheten av media. Et kort glimt foran Stortinget og et intervju med noen sultne arbeidere, der fokus var pølsa!

Dersom media skal bortforklare – rettere sagt manipulere – noe, tys det ofte til det
intetsigende begrepet ”en sak har alltid flere sider”. Som passive mottakere av medias
manipulasjoner, blir man som regel imponert av denne rollen, slik at man på denne måten
roer seg ned og slapper av og fortsetter å ta imot enda mer manipulasjoner. I andre
sammenhenger kalles dette også for ”objektiv fremstilling”.

Uten tvil var media ”objektive” også i denne saken, da alle berørte parter ble intervjuet.
Noen vil kanskje hevde at man ikke kan kreve mer av media, og det er helt riktig. Media
har gjort en glimrende jobb også i denne sammenhengen. Spørsmålet er imidlertid for hvem.
Det er selvfølgelig styresmaktene. Så tilbake til jernbanearbeidere…

Det virker som om privatiseringsprosessen har overrasket noen, særlig fagorganisasjonene.
Man kan skrive side opp og side ned om hva slags forestillinger fagorganisasjonene
har hatt før man har kommet så langt med denne prosessen. Den enkleste konklusjonen ut
fra resultatet som foreligger, blir at fagorganisasjonene har vært naive. I motsatt fall er
saken langt alvorligere. Det er denne siden av saken som er interessant å se nærmere på.

Monopolkapitalistene i undertrykkerland innhenter det mesteav sin profittandel fra undertrykte land på følgende måter:

a) Varer og tjenester produsert i undertrykkerland selges langt over den reelle verdien til
undertrykte land.

b) Naturressursene i undertrykte land plyndres eller kjøpes for langt under den reelle
verdien.

c) Stjele en stor andel av merverdien som skapes av arbeiderklassen i undertrykte land.

d) Inntekter av valutaspekulasjoner og renter av valutaspekulasjoner i undertrykte land.

Merverdien som de stjeler fra sin egen arbeiderklasse utgjør derfor en relativ liten andel.
På denne måten har arbeiderklassen i undertrykkerland hatt forholdsvis bedre levekår.
Fagbevegelsens primæroppgave er derfor definert som å ivareta de enkelte arbeideres
faglige, økonomiske og sosiale interesser. Klasseperspektivet er derfor skjøvet til side og
samarbeid med arbeidsgivere har fått en stadig mer sentral rolle. Som naturlig konsekvens
av dette, har arbeidere i stadig økende grad begynt å se på den faglige kampen som
avgrenset kun til lønnsøkninger og bedre arbeidsvilkår. Å bekjempe imperialismen som del
av den faglige kampen, har man nesten glemt bort. I en tid da nyliberalismen herjer
hensynsløst, får dette konsekvenser for arbeiderklassen i undertrykkerland. Når
monopolkapitalistene flagger ut og produksjon flyttes fra undertrykkerland til undertrykte
land, medfører dette nødvendigvis økt arbeidsledighet. Systemet har forsøkt å begrense
omfanget av skadevirkningene av denne prosessen ved å øke sysselsettingen i offentlig
sektor. Dette har fungert som en demper til en viss grad. Men monopolkapitalen nøyer
seg ikke med dette. Den vil også sluke den offentlige sektor som har grunnlag for å gå
med overskudd. Under flere dekknavn ble det igangsatt et privatiseringshykleri som
fagbevegelsen har velsignet og som den har vært med på å organisere. Nå, når man har
kommet så langt i prosessen, blir det igangsatt noen symbolske aksjoner her og der som
klassefienden ikke bryr seg om.

Det hjelper lite å sutre! Det må handling til for å snu denne trenden. Den eneste riktige
måten å få bukt med nyliberalismen på er å forene arbeiderklassen med et klart anti-
imperialistisk perspektiv. For å oppnå det, må det et politisk parti til.

zg