«En ulydig vind»

OM ROMANEN ”EN ULYDIG VIND”. EN KAMUFLERT TITTEL OM OLJESTREIKEN I FEMTIÅRENE I EN HAVNEBY I IRAN?
Kort om forfatteren: Eylas Poorgholam (født i Iran i 1950) har en relativ stor litterær produksjon bak seg og har bodd her i Norge i nærmere tretti år. 
Etter krigen rundt 1950 inneholdt norske illustrerte dameblad også aktuelt politisk stoff. Disse bladene var viktig lesestoff i svært mange norske hjem. Blant annet publiserte radikale dameblad på denne tiden artikler om den iranske statsminister Mohammad Mossadegh (1882-1967). I damebladet kunne du se et flott bilde og lese om statsministeren som gjorde en iherdig innsats for å nasjonalisere de rike oljeressursene i hjemlandet. Som kjent tapte han slaget, ble avsatt og fengslet! Meget tragisk!

Norske ukeblad skrev også om det barnløse ekteparet på Påfugltronen i Iran: Shahen og den skjønne keiserinne Soraya fra Egypt. Soraya hadde ord på seg for å være like vakker som de historiske dronningene Kleopatra og Neferitit. De norske leserne ble selvfølgelig mer opptatt av den iranske kjærlighetshistorien til shahen og keiserinnen enn av kampen om oljen. Og for en empati for keiserinne Soraya! Da hun ikke kunne skaffe arvinger til ”Påfugltronen”, ble hun ”avsatt”, som statsminister Mossadegh.

Så over til boken! Hva slags roman er ”En ulydig vind”? I hovedsak om vennskap, om brobygging mellom kulturer og ikke minst KAMPEN OM OLJEN. Det er også en original og modig bok som utvider horisonter! Og svært spennende!

Stedet der begivenhetene finner sted, er en liten by ved havet hvor oljeindustrien ”Kompaniet” har etablert seg med politivakthold, soldater og fem solide oljerørledninger ut til tankbåtene. Her er det britene som har makta! 
 
Men det er en kampånd blant oljearbeiderne, og i spissen for et mulig opprør finner vi den førtiårige kommunisten Alamdar. Han bor sammen med moren som ble tidlig enke. Alamdar har foreløpig prioritert politisk arbeid foran ekteskapsplaner.

Det bryter etter hvert ut en streik blant oljearbeiderne. ”Kompaniet” svarer med harde midler for å straffe de streikende arbeiderne. Det lille samfunnet blir fort mer lik en krigssone med forsterkninger utenfra av fremmede soldater med bajonetter, mer politiet i gatene, husundersøkelser, arrestasjoner, forvisninger, o.s.v. o.s.v. Ikke ukjent fremgangsmåte fra militærdiktaturer for å skremme folk til lydighet?

Streiken brer seg etter hvert helt til hovedstaden Teheran. Men forfatteren behandler alt dette med en følsom penn, slik at skildringene griper deg på et mer dybdepsykologisk plan. Det bevirker at romanen fortsetter å arbeide i deg lenge etter du har lest den ferdig.

Ikke alle i landsbyen er oljearbeidere, men vanlige arbeidere og funksjonærer i administrative stillinger. De står derfor ”på sidelinjen” når det gjelder å ta stilling til streiken. Kanskje ønsker de også at alt skal fortsette som før? Sitat: ”… at siden engelskmennene har bygd oljeraffineriene her i landet, har de rett til å bruke dem også… vi har levd i over tusen år oppå oljen uten å vite noe om den, helt til snille folk fra den andre siden av verden fant den. Vi må være takknemlige…”. Nok om det!

Hovedpersonene i romanen ”En ulydig vind” er to tenåringsgutter; ca. femten år gamle. De er naboer i det moderne industristrøket, der det er innlagt strøm og vann. Guttene kan signalisere med hverandre, når de planlegger å stikke hjemmefra uten lov, ved å kikke inn i gårdsplassen til hverandre gjennom en luke i muren og i sprekker i plankegjerdet. 
Abbed er muslim, og Esraeil er kristen. Begge to er både hjemme og ute nokså ulydige, som den finurlige tittelen på boken. Dermed vanker det mye juling. Da boken starter, blir vi vitner til at Esraeil får hard ”behandling” av moren Madame. Mor til Abbed er ikke særlig mild hun heller og kommer med trusler til den ulydige sønnen som ”… jeg knuser beina dine” eller det som verre er.

En kan ikke utelukke helt at forfatteren her har hentet inspirasjon fra Mark Twain (1835-1910)? Han nevner en tittel av Mark Twain, men ikke ”Huckleberry Finn”, som jo er et hovedverk i verdenslitteraturen.

Kjærlighetsforholdet mellom Abbed og Esraeil har et viktig budskap til fordommene om forholdet mellom en kristen og en muslim. Pubertetsguttene er sterkt knyttet til hverandre, og når de må leve atskilt som i ferier, lengter de seg nesten syke etter hverandre.

Guttene elsker å leke som Tarzan i Bynegarhagen, der de kan overvåke og formidle dristig videre om militæraktivitet ved flyplassen i nærheten. ”Er dere ikke redd for noe?” spør en skolekamerat.

Nesten som en liten motstandsbevegelse deltar Abbed og Esrail aktivt under streiken. Kommunisten Alamdar blir en viktig veileder for guttene i forskjellige operasjoner rundt i byen. Våre to helter blir sendt ut på farlige oppdrag med spretterter. De ”lader” sprettertene og knuser gatelykter med stein. Dermed blir det en enkel sak å spre løpesedler i mørket uten å bli oppdaget av politi og soldater. Budskapet på løpesedlene er kort og godt følgende: Oljen tilhører iranerne!

Summa summarum: Hovedbudskapet i romanen er originalt: møtestedet mellom to religioner: muslim og kristen. En genial scene i starten av boken: Muslimen Abbed er på besøk hos den kristne Esrail. Her får Abbed for første gang se et bilde av Kristus på korset. Den kristne forklarer at det er Guds sønn. Da går selvfølgelig muslimen ut fra at Gud har en kone! Og hva med pinnene som likner et plusstegn som henger under bildet av sønnen til Gud? Så må den kristne forklare at det er et kors.

Romanen gir også leserne et tankevekkende innblikk i muslimsk væren og ”skikk og bruk” som feiringen av moharam, tilberedningen av offerlammet til halim etc. etc. Og for et vakkert bryllupsritual de praktiserer! Hør! To gjester i bryllupet gnir to sukkerklumper mot hverandre, slik at brudeparet skal få et godt liv sammen. Hva med å overføre det morsomme ritualet til kristne bryllup?

Når det gjelder Koranen, kan Kal mullah i den hellige boken t.d. finne svar på hvem som har begått kriminelle handlinger i havnebyen. Slik vi forstår Kal mullah, kan han også spå og stoppe vannet i himmelen. Vann har åpenbart en sentral plass i muslimens liv. Du verden så ofte de vasker seg! Ikke rart at de synes kristne er urenslige!