BOKANMELDELSE: DEN EVIGE FERD, AV ARILD REIN, SAMLAGET 2010 (SPRÅKLIG SKARP SATIRE)

ANMELDT AV LASSE BERHEIM,
MASTER I KUNST- OG KULTURVITENSKAP

Fram I tid
I Arild Reins siste roman ”Den evige fred” er handlingen lagt til et Oslo ti år fram i tid, til 2021. Den kan sjangermessig klassifiseres som en dystopi, en negativ framtidsvisjon. Allerede eksisterende motsetninger mellom ulike klasser og religiøse minoriteter, er blitt tilspisset og dermed tydeligere.

En politisk farse
Romanen har undertittelen En politisk farse. Farsen er sjangermessig i slekt med komedien og satiren, og er et blandingsprodukt med lavere status enn det reine og opphøyde. Satiren er historisk sett en sjanger som påpeker og latterliggjør skeivheter i samfunnet og menneskelig dårskap. Kontrastene og konfliktene blir stilt opp mot hverandre og aksentuerte. Slik kan romanen også leses som en dyster og svart satire over den norske oljenasjonen og politikerne som er valgt til å administrere den.

Levende døde
Den ytre rammen for romanen er et utbrudd av et virus som gjør de smitta til levende døde, med appetitt på ferskt menneskekjøtt. Politikerne har forskanset seg på Stortinget med store ressurser av mat, rus og porno. Utenfor raser en epidemi blant befolkningen som får klare seg som best den kan. Nærmer noen seg Stortinget får de smake hett bly fra Uzier og Kalashnikover. Politikernes eksesser i rus & sex døyver frustrasjoner på det kroppslige nivået, som i språket kommer til uttrykk som hardkokt kynisme. Men det er en vulgær og egoistisk kynisme, uten moral og ideologi. Og avstanden er dobbel: Ikke bare er politikerne fjerne fra de velgerne som har gitt dem makt, de er også fjerne fra den ideologi og det partiprogrammet de skal representere. Ideologien er ikke internalisert som tenkemåte og levemåte. Den er kun et kostyme som dårlig skjuler et primitivt maktbegjær.

”Det hadde breidd seg ei stemning av livsforakt på Stortinget. Sløret kalla politikarrøyndom hadde rivna, og den rå og brutale makta hadde gjenerobra førarsetet og viste sitt grufulle ansikt. Ozonlaget rundt den sosialdemokratiske orden var i ferd med å smuldra heilt opp. Det kunne ingen vera i tvil om”. (s. 140)

Fascistoid kapitalisme
Et dekadent sosialdemokrati kan ikke holde stand mot en fascistoid kapitalisme, og kan ikke forvalte og kommunisere reelle verdier. I et slikt samfunn har anstendighet og dannelse dårlige kår. Vi ender opp i en alles kamp mot alle, og alle er rasende på den som står foran i en hvilken som helst kø. Dette er den omvendte sosiale utopien, dystopien.

Fortellerstemmen tilhører likhunden Harry, som fra sitt lave perspektiv observerer tobeiningene, menneskedyret, i sitt moralske forfall. Likhunden Harry er misantropisk, men hans eksistens er prisgitt menneskene, og under de rådende forholdene må han være slu og pragmatisk hvis han vil berge det eneste han kan se verdi og mening i, sitt eget liv.

Leve hemmelig
I dette ligger også å leve så hemmelig som mulig, å holde seg under radaren. Noe som ikke alltid lykkes, og likhunden Harry får også sine tilmålte, men uventede støvelspark fra maktas arrogante sadisme. (Slik blir også Harry den som står nærmest det fornuftige mennesket i denne teksten.)

Orgier og rusbruk på Stortinget
Han observerer dekadente orgier og rusbruk i et storting der rommene stinker av uutlufta tarmgass og kjønnssekreter, og der det aldri er langt til nærmeste barskap. Her finner vi mange referanser og allusjoner til andre rikers sammenbrudd, fra keiserlige hoff i Roma, til en viss bunker i Berlin i maidagene i 1945. Referansene til det sistnevnte er tydelige gjennom at statsministeren (Bossen) overlever et bombeattentat fra sine nærmeste medarbeidere, han gifter seg i et av de innerste rommene, han har ei høyt elsket schæfertispe, Dolly, og han lar blåsyrekapslene komme i sirkulasjon mo slutten av soga.

Språklig skarp satire
Dette hardkokte, usensurerte språket er rikt på allegorier og spenstige metaforer som gir leseren språklige kilevinker. Teksten er omvendt språkvasket, med mange skitne ord som minner oss om farene ved Renheten. Dette går direkte i mot en borgerlig forståelse av litteratur, og romaner som underholdning for en halvrik middelklasse med halvhøy utdannelse. Boka kan leses som et velformulert angrep på maktarroganse og politisk selvforherligelse, og føyer seg språklig og tematisk inn i rekka av de fire andre bøkene som til nå utgjør AR`s forfatterskap: Stavangertrilogien (2005) Vintercamping (2007) og manus til filmen Rottenetter (2009)

Alene om skrivemåten
Han er nokså aleine i landet med denne skrivemåten, men historisk er han i slekt med Archilokos (600 f.kr.), som skal ha fornærmet en hel familie i et dikt slik at de begikk selvmord, Aristofanes (445-385), som i komedien Skyene driver gjøn med sofistenes luftige lære og forvrengning av sannhet, Swift (1667-1745), som under hungersnøden i Irland fra den engelske blokaden og samtidige befolkningseksplosjon, foreslo å spise spedbarn, og Brecht og noen få amerikanere, for eksempel James Ellroy og Hunter S. Thompson. Thompson, Gonzojournalistikkens far, hevdet at USA var blitt en nasjon av bruktbilselgere, men med nok våpen til å drepe alle motstandere av den Amerikanske Levemåten.

Det er også et anliggende for AR å kritisere den kristne epokens fornekting av det dennesidige, det Nietzsche kalte den reaktive nihilismen, som også fører til en splittelse mellom ideal og realitet. Det er med utopien som ordningsprinsipp at renhetsidealer blir forsøkt realisert, etnisk, språklig, kulturelt, religiøst, osv. Det er denne splittelsen som gjør at SS-offiserer kunne være snille familiefedre og kose med bikkja etter endt arbeidsdag som industrielle mordere.

Den reaktive nihilismen pulveriserer det moralske ansvaret.

Utopien om et raserent Germania gjorde at nazibødlene opplevde at de tjente denne utopien, og ikke hadde et personlig, moralsk ansvar.
I bokas univers graviterer en rekke moralsk frynsete personer rundt Bossen; bikkjehatere, værhaner, gunslingere, bimboer av begge kjønn og alminnelige rævslikkere. I dette menneskelige menasjeriet finner vi også Finn.no, apekatten Julius og Dennis Nilsen, Bossens frisør & taleskriver, som neppe tilfeldig deler navn med den kjente engelske seriemorderen, som gjerne kokte sine ofres kroppsdeler. Vel. Han møter også sin skjebne.

Kulturspråk
Det koster noe for mennesket å tre inn i kulturen, å bli dannet som menneske gjennom språket. Det koster enda mye mer å gå ut av det naturaliserte språket; foreldrespråket, skolespråket, samfunnets opphøyde mellomstil, til et bevisst, kaldt og klart kunstspråk.


”Det tillatte språket lærer vi. Det forbudte språket må vi lære oss selv. Negativt språk tvinger og skaper avstand. Positivt språk tilslører og skaper nærhet.” (Johannesen, 1981:23)

Det å være språklig bevisst er den viktigste oppgaven for de viktigste forfatterne.