(Tor Einar Bakken - nr 23 - 2010) I april i år var det 85 år siden den afro-amerikanske poeten Bob Kaufman ble født.

Det er et jubileum som ikke har vært overeksponert i norske media, til tross for at Kaufman ofte nevnes i samme åndedrag som Allen Ginsberg, Gregory Corso, Jack Kerouac og William Burroughs; forfattere med langt større synlig ettermæle. Kaufman var med andre ord en del av beat-genersajonen, som i stor grad påvirket samtidig og seinere poesi og annen diktning. Mange av beat-generasjonens poeter ønsket at poesien skulle ta tilbake sin muntlige karakter - den skulle leses høyt og framføres - og det er i denne sammenhengen Bob Kaufman er helt sentral.

Bob Kaufman ble født i New Orleans den 18.april 1925, som sønn av en tysk-jødisk mann og hans afrikansk-karibiske kone. I følge Kaufman var mora vel bevandret i okkulte ritualer og voodoo, noe han mente hadde influert ham på flere vis, mens faren var temmelig ortodoks i sin jødedom. Denne tilsynelatende usannsynlige blandingen av svært ulike kulturelle referanser har helt sikkert preget ham, men begge har høytlesing eller framføring som sentrale elementer i religionsutøving, og nettopp disse uttrykksformene ble sentrale for Kaufman i hans litterære virksomhet.

Som mange andre poeter på 40- og 50-tallet var Kaufman interessert i jazz. Mange av tidas poeter ønsket å forene poesien og jazzen, gjennom å framføre tekster akkompagnert av jazz, eller gjennom improvisasjon. Poeter kunne improvisere dikt på stedet, ikke bare akkompagnert av jazz, men som en del av bandet, i samspill med musikerne. Dette er en klar parallell til - eller forgjenger for - dagens freestyle-rappere, som improviserer rap-tekster i konkurranse med hverandre. I våre dager er slikt enkelt å dokumentere gjennom youtube eller i studio, mens det på Kaufmans tid var stor fare for at det hele forble øyeblikkets kunst - utilgjengelig for dem som ikke hadde vært tilstede der og da. Mye av Kaufmans poesi ble til på denne måten, og mye er dermed borte og glemt. Kaufman skrev ikke alltid ned tekstene sine, og en god del av det som finnes på trykk idag har overlevd fordi hans kone, Eileen, var påpasselig nok til å dokumentere det som foregikk. Dikt ble rablet ned på servietter, avispapir, i kladdebøker, på baksida av kvitteringer; et av diktene ble til og med funnet på gulvet i en kafe der Kaufman pleide å spise frokost og lunsj. Noen av tekstene hans lå også mirakuløst nok uskadd i ruinene av et nedbrent hotell, der Kaufman hadde bodd. Kaufman selv ble heller ikke skadet i brannen.