(22 - 2016) Minsk er en flott hovedstad, men det er ikke så vanlig å dra dit på alminnelig høstferie. Mange tror at det er så å si umulig å komme til Belarus (Hviterusland), men det krever bare litt forberedelse.

Tekst og foto Dag Norum

Man kan reise til Belarus med fly via Stockholm og Riga, visum kan man få på grensen på flyplassen, og hotell kan bestilles på nettet, for eksempel ved booking.com. Vanskelighetene består i at man må ha en invitasjon fra et reisebyrå i Minsk for å få visum, at man må ha en spesiell bekreftelse på reiseforsikringen, og at visumet koster 90€.
Hele Minsk er i dag gjenoppbygget etter at byen ble nærmest totalt ødelagt av den tyske nazi-hæren under den 2. verdenskrig. Hviterussland var den første delen av Sovjetunionen som ble overfalt og nazistene gjorde grundig arbeid der. 90 % av husene ble ødelagte, den største delen av boligbebyggelsen var trehus som ble brent ned som i Finnmark, og halve befolkningen forsvant under krigen. Av de 100 000 jødene som bodde i Minsk, overlevde bare 14 krigen!
Derfor er det ikke forbausende at det nyeste og mest moderne museet i byen er viet nettopp Den Store Fedrelandskrigen og frigjøringen som Sovjetarméen fullførte allerede i 1944, etter 1000 dagers okkupasjon. Museet er en flott, svært moderne bygning i utkanten av en park, ved siden av nye boligkomplekser. Det hele ligger ca ½ times spasertur fra byens sentrum.

Arkitekturen og byplanen er det første vi legger merke til i Minsk. Den snorrette avenyen; Nezavisimosti Prospekt, går tvers gjennom byen og fortsetter ut til flyplassen, 40 km unna. Her ligger mange av de fineste bygningene i den kjente Stalin-stilen. Det flotteste er hovedpostkontoret med stjerne, hammer og sigd i riksvåpenet over hovedinngangen og varehuset Gum som også er utsmykket på samme måte. Nezavisimosti (uavhengighet) – plassen er omkranset av Nasjonalforsamlingen, med Lenin utenfor, Det pedagogiske universitetet, Metroadministrasjonen og Bysovjetet, samt Hotel Minsk. Hotellet og Bysovjetet er i nokså nøktern stil, men plassen, som tidligere het Lenin-plassen, er flott med sine bygninger og med underjordisk varehus i tre etasjer. Metro-stasjonen heter fremdeles Lenin-plassen.
Parallellgata til Nezavisimosti Prospekt heter Ulitza Karla Marxa og her er det både hyggelig kveldsstemning i de mange restaurantene, både utendørs og innendørs i det varme oktoberværet, og kulturell stemning med Historisk museum og Natur- og økologisk museum i samme bygning. Samlingene er flotte og utstillingene moderne. Lenger borte i gata, på hjørnet av Ulitza Lenina finner vi Nasjonalgalleriet. Det ble fullstendig plyndret under krigen, men har nå bygget opp en meget representativ samling av eldre og nyere kunst fra Belarus.
I mangel av noen ”gamleby” har flere, små, byområder blitt gjenoppbygget i gammel stil. Det gjelder det gamle rådhuset, flere kirker og moderne restauranter i gammel stil. Det hyggelig i disse små bydelene.
Utsmykningene er som i Sovjetunionen, og man fornekter ikke historien, men er stolte av den. Politi og militære har de karakteristiske, tallerkenstore uniformsluene; monumentene er ikke fjernet og gatene har så å si ikke forandret navn.
Man fornekter ikke de mindre vellykkede sidene ved Sovjetunionen; vi finner at et av de mest kjente minnesmerkene er Tåre -øya i elva i byen som er minnesmerke over de falne i Afghanistan og i andre kriger der Sovjetarméen deltok etter den 2. verdenskrig. Et stort og gripende monument over de myrdete jødene mangler heller ikke.
Man kan leve godt i Minsk i dag. Butikkene er fulle av varer; folk kjøper alle mulige ting og matvarene er veldig billige. Det er også billig på restaurantene, i alle fall sammenliknet med her hjemme; en skikkelig hovedrett koster ca 80 kr, en halvliter lokalt øl koster 12 kr og ”shot” vodka koster 10 kr. Maten er god og vi så ingen berusete gjester på restaurantene. Betjeningen har nok ikke hørt om ”smilekursene”, men de som ekspederer i butikkene er vennlige nok når man henvender seg til dem. De er lite pågående som selgere, noe som forbauser oss.
Reis til Minsk nå, det er en by som ser ut slik som Sovjetunionens mest vellykkede deler ville ha sett ut om ikke sammenbruddet var kommet. Det ”siste diktaturet” viser seg fredelig og vellykket i dag og gaidene er meget frittalende, også om politikk.