Bertha Von Suttner møter en dagens kvinneaktivist

Del 1 av 3
Del 2 kommer i neste nummer av Friheten
■ Manus: Berit Rusten februar/mars, i forbindelse med avslutningen av POPUPfeministhus i Trondheim mars 2016. Se: facebook.com/popupfeministhustrondheim

Del 1: Bertha von Suttner og boka «Ned med våpnene»
Kvinneaktivisten(A): Fortell litt om deg selv. Bakgrunn og oppvekst

Bertha: Mitt fulle navn er Bertha Sophia Felicita Kinsky von Chinic und Tettau, men jeg er kjent som Bertha von Suttner. Jeg ble født 9. juni 1843 i Østerrike. Jeg er født offiserdatter og adelig. Min far døde tidlig. Min mamma var spillegal og opererte i de samme spillebuler som Karl Marx.

A: Har du noen konkrete historier fra din bakgrunn, som kan hjelpe oss å forstå hvem du var?

Bertha: Til tross for min stand, hadde familien lite penger og min mamma ivret etter å få meg godt gift. Jeg var vakker. Da jeg var 18 år gammel beilet en 52 år gammel millionær meg. Jeg sa ja til millionene, men da det kom til stykke, altså når jeg begynte å tenke på fullbyrdelse av ekteskapspakten, følte jeg avsky og ekkelhet og stakk.

A: Ekteskap og kjærlig var det som betydde noe for deg?

Bertha: Ja, jeg våknet først da jeg var ca 30 år. Før dette var jeg blitt lurt av en 18 åring, da jeg selv var 25 år. Han påsto å være sønn til Australias rikeste mann. Jeg bet på i min jakt etter…

A: Millionærer!

Bertha: Det var bare tull og heldigvis stakk han av. Og så var det Adolf Sayn Wittengenstein. Han var sanger, men prioriterte sangen fremfor meg. Han dro til Amerika, men døde på turen over Atlanteren.

A: Ja ja. Men nå var det egentlig ikke historier fra ditt kjærlighetsliv jeg er opptatt av. Jeg synes ditt engasjement mot krigen er mere interessant.

Bertha: Jeg forstår. Men, du skal vite at dette med å bli gift eller ei og med med hvem var svært viktig i min tid. Er det ikke det fortsatt da?

A: Hark. Hm

Bertha: Jeg var altså nærmere 30 år og ansett som en peppermø. Det ble sett på som en katastrofe. Jeg hadde ikke annet valg enn å arbeide for føden og begynte som guvernante hos baron von Suttner. Baronen hadde en skjønn sønn, Arthur. Han var sju år yngre enn meg. Men det var altså kjærlighet og vi ble sjelevenner. Baronen likte ikke forholdet, fordi jeg var under sønnens stand, og nektet oss å være sammen. Sånn var det jeg traff Alfred Nobel.

A: Fortell

Bertha: Jeg måtte bort fra baron Suttners gods. Jeg søkte meg en post som sekretær for Alfred Nobel, som bodde i Paris. Han hadde mye penger, som han tjente på dynamittfabrikken sin. Han var 43 år. Han syntes nok jeg var vakker. Han spurte: Er hjertet ditt fritt? Men, det var det jo ikke! Jeg ble der bare en uke.

A: Hvorfor?

Bertha: Alfred Nobel bega seg på en lang reise og jeg syntes det ble stusselig i Paris. Og så savnet jeg Arthur. Da Arthur skrev: Jeg kan ikke leve uten deg, dro tilbake til baron von Suttners residens. Året etter giftet vi oss i hemmelighet og så rømte vi til Kaukasus, til min venninne fyrstinne Ekaterina. Vi bodde i Kaukasus i 9 år.

A: Det er kanskje på denne tiden din antikrigsholdning vokser frem?

Berha: Ja. Mens vi bodde der brøt det ut krig mellom Tyrkia og Russland. Krigen kom meg nærmere. Så, da jeg vendte tilbake til Wien, måtte jeg bare få uttrykt det jeg hadde sett, lært og erkjent i Kaukasus, om krigen.

A: Da skrev du boka "Ned med våpnene"?

Bertha: Ja. I "Ned med våpnene" skriver jeg om hvordan krig kan ødelegge et vakkert kjærlighetsforhold og hvilke lidelser soldater blir påført.

A: Krigsskildringene dine gjør vondt å lese. Hovedpersonen i boka, Marta, drar ut til slagmarken. Hun ser krigens sanne ansikt. Blod. Skitt. Lidelse. Hun treffer et menneske med et halvt ansikt. Hun ser hauger av lik, opplever stanken osv. Du skriver:
«Hun passerer en klynge soldater. De led noe aldeles forferdelig. Et sted lå femti stykker i en klynge. De knuste lemmene var i ferd med å råtne bort, ansiktene var dekket av størknet blod og var uformelige, opphovnede». (Ned med våpnene: s 118).

Opplevde du noe av dette mens du var i Kaukasus.

Bertha: Ja. Jo. Jeg og Arthur arbeider på et militærhospital i Kaukasus. Der møtte vi krigens ansikt. Men jeg drev også mye research. Jeg leste om europeiske kriger. Jeg intervjuet soldater og offiserer som hadde deltatt og jeg pløiet meg gjennom arkiv osv. Jeg søkte vitnesbyrd fra leger som hadde skrevet sine rapporter fra slagmarken.

A: Er følgende sitat et resultat av disse vitnesbyrdene:
«På toget ut til fronten traff hun en regimentslege, som fortalte fra fronten».
«Ved et lavt steingjerde ligger en blodig dynge. Det er minst tolv soldater, noen av dem er allerede døde./.../ Det ligger hauger av lik på veien, det er lett å se at mange av de døde har hatt en forferdelig kamp-de ligger med fingrene boret i ned i jorden og i forvredne, krampaktige stillinger. Øynene er unaturlig oppspilt og tennene har bitt seg inn i leppene...»

Bertha: Ja!
A: Du skriver svært realistisk. Et sitat til fra boka di:
«En av våre kavalerister rider forbi. Plutselig splintrer en granat like ved han. Hesten løper i vilt vanvidd, mannen sitter fremdeles i sadelen, men hele underlivet hans er skutt bort. Det er bare ryggvirvelen som holder overkropp og underkropp sammen. Tarmene og innvollene renner ut og dasker om knærne på han.» (Ned med våpnene: s 29)

«Ned med våpnene» kan på en måte sammenlignes med Svetlana Aleksijevitsjs bok «Krigen har intet kvinnelig ansikt», som hun fikk Nobels litteraturpris for i 2015?

Bertha: Ja. Jeg har merket meg den boka. Hun går inn i opplevelsene. Inn i følelsene. Hun skriver blandt annet:
«Menn gjemmer seg bak historien, bak fakta, krigen fengsler dem som handling og motsetninger mellom ideer, mellom ulike interesser, mens kvinner er grepet av følelser». (Krigen har intet kvinnelig ansikt; s 20)

A: Ja og så gir hun rom for skildringer som ligner på de du skrev 100 år før.
«Det vandret en vanvittig kvinne rundt i byen…hun vasket seg aldri, gredde seg aldri. Hun hadde fem barn som var blitt drept». (Antonina Albertova Vyzjurovitsj, sykepleierske hos partisanerne, fra Krigen har intet kvinnelig ansikt: s 255)

Bertha: Men, Svetlana har også gått en lang vei før hun ble hørt!

A: Hva mener du?

Bertha: Det tok mange år før hun, Svetlana Aleksijevitsj, ble anerkjent. Kanskje hørte også hun motargumenter som de jeg fikk høre. Boka mi ble refusert mange ganger før den endelig ble utgitt i 1889. Men, da den kom, ble den revet bort. I Tyskland kom den i 31 opplag.

Fortsettes i neste utgave av Friheten