1. mai for 130 år siden: Ble hengt for krav om 8-timersdagen

■ Arbeiderklassen feirer 1. mai som den internasjonale arbeiderdagen. Festdagen minner oss om den historiske kampen som klassen har ført mot undertrykking og utbytting. Og for fred og rettferdighet. Dagen er i høyeste grad en kampdag. Ikke minst i en tid der de kapitalistiske og imperialistiske krefter angriper arbeiderklassen med full tyngde.

Dagen er anerkjent i alle land unntatt i USA. Og det til tross for at dagen oppsto i USA med kampen for 8-timersdagen. I 1884 vedtok «Føderasjonen av organiserte trade- og arbeiderunioner» en resolusjon som erklærte at fra og med 1. mai 1886 skulle normal lengde på arbeidsdagen være 8 timer.

Resolusjonen oppfordret til generalstreik for å nå målet, ettersom lovlige metoder ikke nådde fram. Med arbeidere tvunget til å arbeide ti, tolv og fjorten timer om dagen, vokste støtten til 8-timersbevegelsen raskt, selv om mange fagforeningsledere var både motvillige og direkte fiendtlig innstilte. I april 1886 var 250 000 arbeidere knyttet til «maidag»-bevegelsen.

Sentrum for bevegelsen var Chicago, organisert av den anarkistiske «International Working People’s Association». Storkapitalen og staten ble skremt over den økte revolusjonære karakter av bevegelsen og forberedte tilsvar. Politiet og landvernet utvidet og rustet opp med nye kraftige våpen finansiert av lokale kapitalister og business-ledere.

Chicagos «Commercial Club» kjøpte et maskingevær for 2000 dollar til «Illinois National Guard» til bruk mot streikende. Ikke desto mindre fikk bevegelsen 1. mai stor støtte blant Chicagos skreddere og syersker, skomakere og lagerarbeidere. Den 3. mai 1886 skjøt politiet inn i mengden av streikende ved McCormick slåmaskinfabrikk, drepte fire og såret mange flere.

Streikelederne oppfordret til et massemøte i Haymarket Square neste dag for å protestere mot brutaliteten. På slutten av møtet mens siste taler ennå sto på plattformen og forsamlingen var i ferd med å bryte opp, marsjerte 180 politifolk inn på plassen og beordret møtet oppløst og avsluttet. I det taleren gikk ned fra plattformen ble en bombe kastet mot politiet. Den drepte elleve og skadde sytti. Politiet svarte med å skyte inn i folkemengden, drepte en arbeider og skadde mange flere.

Selv om det aldri ble oppklart hvem som kastet bomben, ble hendelsen brukt som påskudd for å angripe hele venstresiden og arbeiderbevegelsen. Politiet ransaket hjemmene og kontorene til de revolusjonære og mange hundre ble arrestert uten anklage.

Åtte av Chicagos mest aktive organisatorer bak «1-mai-bevegelsen» ble anklaget for mord, og en selvbestaltet domstol fant alle åtte skyldige uten å legge fram bevis. Alle ble dømt til døden. Albert Parson, August Spies, Adolf Fischer og George Engel ble hengt 11. november 1887. Louis Lingg gjorde selvmord i fengslet. De tre siste ble frikjent i 1893.

Storkapitalen, oligarkstater, fagforeningsledere og massemedier prøver å skjule sannheten om 1. mai. Selv om radikale i USA har forsøkt å gjenopplive dagen, blir den fortiet. «Tradeunionister» ser ikke seg selv som del av en større internasjonal bevegelse, sier Jacob Remes, professor i arbeiderhistorie ved State University i New York:

«De er faglærte hvite menn, de er mer konservative, deres unionisme er reformistisk». USAs myndigheter har til og med klart å omsnu den internasjonale arbeiderdagen til en nasjonal kamp mot venstresiden og kommunisme. Under «den kalde krigen» i 1955 ba Kongressen president Eisenhower underskrive en lov som erklærte 1. mai som «Lojalitetsdag». Tre år senere underskrev presidenten «Lovdagen». Proklamasjonen har sin opprinnelse i «deljingen» mot Sovjetunionen, og militærparaden på Den røde plass. «Lojalitetsdagen» og «Lovdagen» er også en måte å bære seg over på at kommunister og kommunisme er den store trussel mot «lov og orden». Begge vedtak bygger på den tidligere feiring av «Amerikaniseringsdagen», først organisert av Krigsveteraner fra utenlandske kriger 1. mai 1921.

Feiringen fant sted like etter proklamasjonen av «den røde fare» etter 1. verdenskrig. En periode i USA markert av en voksende «fedrelandsfølelse», en landsomgripende gjenoppvekkelse av Ku Klux Klan, og angsten for den russiske revolusjon.

Immigranter utgjorde en dominerende del av det nyetablerte Kommunistpartiet, som la vekt på å organisere afro-amerikanere og fjerne Jim Crow - raseskillelovene. «Du kan ikke skille anti-radikalisme fra fedrelandsfølelse og hvit overlegenhet», sier professor Jacob Remes.

Vi ser i dag svake ekko av 1. mai i USA. I 2006 valgte flere hundretusen immigranter å protestere mot immigrasjonsreformer på 1. mai. På 1. mai for fire år siden holdt Occupy-bevegelsen en rekke demonstrasjoner. Og i 2015 gjennomførte havnearbeidere i Oukland en kortvarig streik i solidaritet med de omfattende protester mot politibrutalitet.