Ved veis ende Hans Ingemann Kleven (HIK)

■ Minnestunden holdes i stor familie- og vennekrets. Mange er vi med på Hans Ingemanns siste ferd som foregår `i stillhet` uten forhåndsannonse. 7/8-14. Vi tas imot av Eystein, Henning og Torild i Bryn kapell på Rykkinn. Åsmund Birkeland og Lasse Lindtner gir nydelig ramme med pre- og postludium; Bachs Suite nr 1, preludium/sarabande, E. Taubes Nocturne, Hanns Eisler og Bertolt Brecht: Fred over alle på jorden og Sang om Moldau. Ola Furuseths lune framføring av Hans Børlis `junikveld` gir mer mening med døden og livet: `..Å flytt deg litt nærmere inntil meg her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen`.

Vi minnes Hans Ingemanns innsats for fred og rettferd når barnebarna Ingeborg Margrete, Sigrid Eline og Gyda Constance, legger roser på kisten. Musikk, dikt og sang henger ennå i.

NKPs leder, 1987-1991, Kåre André Nilsens minner om spontane reaksjoner i Danmark ved Villy Sørensens død i 2001, når `den mest sentrale intellektuelle skikkelsen i 2. halvdel av 1900-tallet ikke er der mer. Kollegaer av Villy sier `Hvem skal vi nå ringe til, hvem skal nå forklare oss hvordan tingene henger sammen`? Mange av oss føler at vi har det litt på samme måte ved Hans Ingemanns bortgang og spør: `Hvem skal nå skrive for oss`?

Oppvekstforholdene til beskjedne, humørfylte og skriveføre Hans Ingemann blir tydeligere i sammenlikningen: Begge er livgivende intellektuelle sønner av arbeiderklassen og vi finner det riktig å utdype litt. Hos Villy Sørensen er skillet mellom kraft og makt sentralt: Kraften samler og forsoner. Den er av kjærlighet. Makten splitter og skaper ufred. Den er av hat. Vi kjemper om makten, ikke om kraften. Den kan vi bare ta imot, viss vi holder oss åpne som individer og finner sammen i fellesskap.

Kåre André sier om forfatteren Hans I Kleven: `Om bøkene utgis på flere verdensspråk, vil han anerkjennes som en av de største marxistiske forskerne, en som studenter kan stole på som etterrettelig. Det er langt mellom hver gang det dukker fram en slik intellektuell kraft, noe særegent som ikke kan `masseproduseres på en universitetsfabrikk.`

Forklaringen ligger i forholdet til den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge. I 1945, 19 år gammel, blir han kommunist i kontakt med 4 år eldre Egil Berg, aktivist i NKPs illegale kamp mot nazi-okkupantene. Så får han inspirasjon på Karl Marx-skolen i Berlin. Det er starten på et livslangt studium av marxismens klassikere. Kampen mot fascisme på norsk jord, gjør NKP til et masseparti, også i arbeiderstrøket rundt Skui i Vestre Bærum. Ved valget i oktober 1945 avgis 16836 stemmer i Bærum. Høyre og Ap er da jevnstore i en kommune som i dag er hel-blå, men NKPs 2221 stemmer (13,2 %) i oktober 1945 sikrer Kirsten Hansteen fast plass på Stortinget. Hun er forøvrig Norges første kvinnelige statsråd i samlingsregjeringen, juni 1945.

I 1949 får ungdommene Berg og Kleven et stormfullt forhold til NKP. Ytre press og indre uro svekker NKP. I Furubotn-oppgjøret ekskluderes 200, deriblant Berg og Kleven. I Parti i flammer I og II, 1990, gir HIK sin historie av det som skjer i NKPs historie fra 1923 til 1990-landsmøtet, som til slutt opphever alle eksklusjonene.

HIK er ansatt som dommerfullmektig i Vardø i 1959. Samtidig debuterer han som forfatter med Fiskerne, deres problemer og framtid. I 1961 reflekteres den første EU-striden: Er Norge til salgs. Norges nasjonale suverenitet - paragraf 93 og fellesmarkedet. I 1965 blir HIK mer kjent med Klassestrukturen i det norske samfunnet. Da er ungdom i ferd med å radikaliseres i aksjoner mot basepolitikk og Vietnam-krig. Boka gir ballast mot borgerlige teorier om at de fleste tilhører `middelklassen`. I den fornyete utgaven Klassesamfunnet, 1998, viser HIK igjen hvorfor marxistisk forståelse av klassebegrepet ikke må erstattes av `forsoningsteorier`. Norge er fortsatt et klassesamfunn, men arbeiderklassens struktur endres. Nye mellomlag er ikke en enhetlig klasse, men ny ideologisk utfordring.

I og med Kråkerøy-talen i 1948 er NKP i unntakstilstand; Åpent og i det skjulte boikottes og forfølges NKP og venstrekrefter av norsk elite. Kalde krigere skaper konsensus for NATO og tilpasning til de militær-industrielle. Nasjonal sjølråderett, fred, demokrati og sosialisme er det sentrale på 1960-tallet, men NKP hemmes av indre strid. Slik er bakteppet når det kreves økt enhet på venstresiden før folkeavstemningen om EEC i 1972. Folk i Ap og AUF danner Arbeiderbevegelsens informasjonskomité (AIK). I kjølvannet av nei-seieren skaper AIK, Uavhengige sosialister, SF og NKP en valgallianse; Sosialistisk Valgforbund. Ved valget i 1973 får valgforbundet nesten like stor oppslutning som NKP i 1945. Det bygger på et minimumsprogram for sosialistiske EU-motstandere. Men raskt vil sentrale folk i alliansen omgjøre alliansen til politisk parti. Da kreves studiemateriell. HIKs 2 bøker høsten 1974: Vår Strategi og Vår Partiteori er sentrale i diskusjonene. Innsnevring av alliansen til Sosialistisk Venstreparti svekker motstanden mot EU. NKP fortsetter som selvstendig norsk parti og del av en internasjonal bevegelse, som ennå ikke har fått sitt dramatiske tilbakeslag.
Parallelt med SV-drøftinger om parti eller bevegelse skriver HIK Den herskende klasse; 3 bind om klassemakt og kapitalismens internasjonale maktstrukturer. Dette 2. hovedverket viser de herskende klassenes historiske utvikling. Arnljot Strømme Svendsen ved NHH er så imponert at han i en bokanmeldelse oppfordrer HIK til å ta doktorgraden på verket.

Under HIK som leder i NKP utgis fra Marxistisk Opplysningsråd: Den vitenskapelig-tekniske revolusjon, Partiskolens trinn, 1-6 og Kriser og arbeidsløshet Hvorfor? Ny teknologi - for hvem og for hva? Temaene inspirerer til innsats i freds-, miljø-, kvinne- og fagbevegelse. Som leder tar han opp interne konflikter. På landsmøtet i 1987 nevner han krav om fornyelse og oppgjør med feilaktige holdninger. Han advarer mot å gå over på våre `motstanderes ideologiske premisser` ved å bruke `troverdighet` som gyldig begrep og spør: Hva slags troverdighet får et revolusjonært parti, som til stadighet er i strid, ja, i kamp med seg selv? Vi forvalter en veldig kapital, en nasjonal og internasjonal erfaring og et rikt tankemateriale som for hver dag tilføres nye elementer. Spørsmålet er hvordan vi forvalter det, i hvilken grad vi setter oss inn i det og bruker det. Det er besøkelsestid for det vi står for i Norge. La oss virkelig, samlet og i fellesskap med andre, gå på besøk`.

NKP-konferanse, 9/4-1988, vedtar å revurdere 1949-oppgjøret. Innstilling behandles i 1990. I 1989 faller muren. Det `indre oppgjøret i Øst-Europa` er i gang. Selv om eksklusjonene i 1949 oppheves av 1990-landsmøtet, er HIKs opplevelse av NKP-strid sterk. HIKs krise-opplevelse forsterkes fordi `oppgjøret med oppgjøret` møter motstand. For Hans er i hele sitt voksne liv knyttet til NKP. Han `glir ut`, sier han selv, men vi som fortsetter i det lille partiet også etter sosialismens tilbakeslag i Øst-Europa, holder god kontakt med ham og får inspirasjon fra hans innspill om unntakslover, anti-monopolistisk strategi og marxistisk partiteori fram til i dag. Alltid er han opptatt av at NKPs prinsipp-program må anvendes konkret på norsk virkelighet.

Krisen blir likevel et konstruktivt vendepunkt for HIK, som går løs på Norrøn arverett og samfunnsstruktur. Verket publiseres 2000 - 2005. I første del, Odelsretten, forsvarer HIK den særnorske ordningen som da angripes av markedsliberalister og landbruksminister Sponheim og får takk hos Norges Bondelag og Sp. Siste 2 siste bind: Føydal-samfunnet i Vest-Europa og Føydalsamfunnet i Danmark og Norge.
Han er i midten av 80-årene når han publiserer Hva og hvorfor; Bakgrunn for sammenbruddet i den kommunistiske verdensbevegelsen og Sovjetunionen. Han vil finne ut hvorfor et helt system raser sammen i løpet av så kort tid. Han vil vite hvorfor det skjedde. Han mener vi må tenke over at arbeiderklassen, den viktigste klassen, forholder seg passiv og lar det skje. Da må noe grunnleggende vært galt, mener han.

I slutten av Hva og Hvorfor, bind 3 fra 2010 finner vi igjen en visjonær optimisme: `Analyse av årsakene til at realsosialismen med sovjetisk preg brøyt sammen, bør utelukke gjentakelse av denne modellen. Samtidig beviser analysen at sosialismen ikke er en urealiserbar utopi. Det var den verken i går eller er den i dag. Den og ikke kapitalismen, har framtida på sin side. I den forvissning tenker og handler vi og trosser motgang og vansker. Som det gamle orientalske ordspråket sier: `Hundene gjør - karavanen går videre`.

Underveis legges inn 2 ekstra bøker; 5 totalt. I Praha-våren 1968 går HIK inn på kimen til sosialismens sammenbrudd. I Veien(e) til sosialisme er strategien for 21. århundret i fokus. Vi siterer fra forordet: `Boka er et bud til alle som har tatt til med å samle de politiske krefter i Norge som vil yte noe i kampen for sosialisme. Det er kontinuitet i vår tenknings utvikling, for kapitalismen bevarer sine grunnleggende trekk, som monopolkapitalisme`. HIK viser til finanskrisen og brosjyren `Krisa i verdensøkonomien. Hvordan løse den` Så peker han på debatt om norsk motstand under 2. verdenskrig og oppbrudd fra fornektelse av NKPs sentrale rolle under utforming av strategi for nasjonal sjølstende og råderett i 1945 og hva det betyr for vår virksomhet nå: `Å avvikle vår avhengighet til nye herrefolk er viktig `forutsetning for demokratisk fornyelse og sosialisme`.

I talen ved HIKs bortgang avslutter Kåre André slik: `Jeg har aldri i mitt liv møtt et menneske med en arbeidskapasitet som HIK, og jeg tviler på om jeg vil møte hans likemann. Han er unik. Hvorfor gjorde han så alt dette? Hvorfor denne enorme produktiviteten? Hvorfor skrev han så mange og grundige bøker? Den enkle forklaringen er at han hadde lett for å skrive. Han skrev lett og kunne sine marxistiske klassikere, Marx, Engels og Lenin. Det spesielle ved Hans I. Kleven er likevel at han ikke bare kunne videreformidle klassikerne. Han anvendte teoriene og videreutviklet dem, slik at de også kunne brukes på norske forhold. Han kunne stoffet, han visste hvor han ville med stoffet, han kunne analysemetodene. Dette forteller hvor vanskelig det er for den som måtte prøve uten å kunne `stoffet`.

Ja, historien om Hans I. Kleven forteller mye om teoretikerens, betydelige rolle i en politisk bevegelse. I internasjonal kommunistisk bevegelsens historie er det, i HIKs tid, få av samme kaliber; partiledere som både anvender vår teori og kjenner sitt eget land.

Vi slutter oss til Kåre når han poengterer at HIK er revolusjonær: `Han viser til ordets første betydning: omveltning, og med Marx: `Revolusjoner er historiens lokomotiver`. Og tilføyer: Hos oss og resten av den vestlige verden kan ikke temaet revolusjon kalles dagsaktuelt; i et kortere perspektiv er spørsmålet om demokratisering og strukturreformer det viktigste. Men for HIK er revolusjonen også et vitenskapelig begrep. Det beskriver et kvalitativt sprang der en hel samfunnsformasjon går under for å gi plass for en høyere samfunnsformasjon`.
Vi husker HIKs ord fra landsmøtet i 1987: `Å bevare freden og hindre ny storkrig må stå over alt annet, for med de våpen som finnes i verden i dag er alternativet forferdelig: faren for utslettelse av alt liv på vår lille klode. Å unngå kjernefysisk katastrofe må derfor være hoved-sak i politisk handling. Det krever bredde i innsatsen mot de monopolene som produserer våpen, toppene i statsbyråkratiet, det ideologiske apparatet og den militariserte forskningen i imperialistiske land; Fredskreftene må bli sterke nok til å isolere, svekke og stanse ekstremistene i dette militær-industrielle komplekset`.

Kapitalismens innebyggete motsetninger forsterkes fra 1991. Mer opprustning og makt til de militær-industrielle, flere langvarige og høyteknologiske kriger, utlegges konsekvent som `innsats mot terror` og ledsages av krigsmedier som skjuler realitetene. Monopoler eser ut og blir transnasjonale. Utspill om privatisering av felles velferd, fordreies til `frie valg` i global monokultur. Når sosialismens krefter svekkes etter kommando-sosialismens sammenbrudd og restaurering av kapitalisme i Øst-Europa, minnes vi igjen HIKs ord i 1987. Han påpeker ikke bare at freden er hovedspørsmålet, men og: `Freden har fått en ny rang og en ny dimensjon, når det gjelder å måle alle klassers interesser. Freden blir interesse av første rang. Den er en grunnforutsetning for at folkene, klassene og de sosiale lagene, nasjonene skal overleve. Den er en grunnforutsetning for å kunne løse alle andre sosiale problemer og konflikter, herunder klassemotsetningene mellom arbeid og kapital, mellom sosialisme og kapitalisme`.

Sagt på en ny måte: Krigstrusler og rovdrift på mennesker og natur gjør behovet akutt for å erstatte et system som kler seg i individualismens drakt mens NATO-krigere er `out of area`. Kamp for fred krever innsats for de humanistiske verdiene; demokrati, miljø og rettssikkerhet for alle. Det krever at vi står opp mot utbytting, politisk diskriminering og bruk av vold. Mer enn før må fredsaktivisme knyttes til revolusjonær kamp for å erstatte et system som ikke kan løse sine iboende konflikter. Fredelige revolusjoner er mulige, også om vi tar vare på arven etter Hans Ingemann Kleven. Hans liv er slutt, men visjonene lever.
I takknemlighet lyser vi fred over minnet om vår kjære venn, Hans Ingemann Kleven.
Per Lothar Lindtner og Unni Elisabeth Hovden, Fyllingsdalen, 21/9-2014 Ved veis ende
Hans Ingemann Kleven (HIK),nestleder 1975-1982 og leder i Norges Kommunistiske Parti fra 1982-1987 går ut av livet, 28/7-2014, 88-år gammel.