For den som har levd en stund må dagens ordkrig mot Russlands påståtte “krigslyst” fortone seg som etterkrigstidens formidable reprise. Alt er sagt før, alle skremsler er oppussede versjoner av gammel antikommunisme. Samme tema, med variasjoner.
Skrekk-visjonene har sin pris, og som nasjon følger vi opp med å pumpe nye milliarder inn i militærvesenet. På den måten gjør fredsnasjonen sin innsats for å øke profitten i verdens krigsindustri. Når Donald Trump sier hopp, hopper vi, og grensene åpnes for amerikanske militærbaser - i strid med etterkrigstidens basepolitikk.
Krigspsykosen preger ufortrødent hverdagen: Putin griner mot oss alle vegne med diabolsk blikk. Det er bare hoggtennene som mangler. Han vokter oss som et rovdyr. Er vi ikke snille nok og applauderer det meste av hva amerikanerne finner på, kan han glefse til og demokratiet vårt går sporenstreks over i historien. Får vi høre.
Undertrykt er det faktum at samme Putins våpenarsenal bare er en liten prosentdel av det NATO sitter på - en brøk som blir stadig mindre etter hvert som NATO og Norge ruster opp og Russland ned.
Det er imidlertid noen av oss som fortsatt står imot galskapen. Stein Ørnhøi er en av dem, og i Klassekampen for en tid tilbake minner han oss om at at sannheten er et bilde i fargenyanser, og ikke bare svart-hvitt. Han trekker fram noen av USAs politiske og militære bravader - og pirker i vår kollektive hukommelse. Han er til og med så impertinent at han minner oss om at selv vårt lille land er blitt avslørt som CIA-medspiller i en skjult “krig” mot vår nabo i øst.
Tøv? Slett ikke. Den alle steders nærværende spionorganisasjonen - som alltid har sett på landegrenser som en uting, gikk så detaljert til verks at AUF - en fluelort på det politiske verdenskartet - ble løftet opp som jevnbyrdig medspiller i et skittent spill for å ødelegge en ungdomsfestival i Helsinki. Visst ble det spetakkel av slikt. Ikke så mye på grunn av det plumpe CIA-forsøket på å rasere festivalen med norske ungdommers hjelp, men mer på grunn av at forsøket ble avslørt.
Eksemplet er ikke enestående: Svein Blindheim, kjent samfunnsdebattant forrige gang russere var ensbetydende med Belsebub, åpnet døren til sin fortid som  etterretningsoffiser og berettet om norsk misbruk av naboers territorium da norske agenter tok seg til rette.
Og sveiper vi først innom våre bidrag som aktør i NATOs spiontjeneste kan jeg ikke dy meg for å minne om at når dette skrives sitter en norsk statsborger i arrest i Russland  mistenkt for spionasje. Regjeringen later som intet og NATO-mediene er tilnærmet tause.
--------------------
I stedet er fokus - som vanlig - flyttet østover. Med betydelig intensitet følger  mainstream-media all verdens ubekreftede rykter om russisk innblanding i en rekke land. Eller rettere sagt: Det er PUTIN det dreier seg om - det er PUTIN  som blander seg inn i amerikansk innenrikspolitikk, det er PUTIN som fikk valgt Donald Trump. Det er PUTIN som forgifter britiske statsborgere. Det er PUTIN som truer demokratiet vårt, som invaderer naboland og som opptrer så uhyggelig på den internasjonale arenaen at NATO ikke har annet valg en enn vanvittig opprustning. Dette er moderne markedsføring. Slik skapes et bilde av djevelen personlig.
Motsatt tilgies USA raust for de groveste overtramp. I dag som i går. Selv blanke løgner i FNs hovedforsamling for å legitimere invasjonen i Irak, skyves likegyldig inn i skyggelandet, for ikke å nevne krigføringen i Afghanistan og Syria. Hva USA tillater seg i Sør-Amerika vil jeg knapt tenke på - heller ikke det faktum at det skjer, nesten uten et pip av protest i norsk offentlig debatt. Tvert i mot: I Afghanistan var vi USAs militariserte spydspiss, bedre enn noen.
Men forunderlig nok viser store deler av opinionen en forbløffende motstandskraft mot flommen av propaganda, mot felttoget til fordel for ny massiv opprustning.
Nylig kom det bekymret tale fra forsvarssjefen. Det skjedde etter at forsvarets egen meningsmåling avslørte en betydelig motstand mot krigs-hysteriet: Færre enn syv av ti her til lands mener at dagens forsvar er “meget nødvendig”, og gruppen under 30 år deler seg nærmest på midten med sine svar.
Og dessuten: Det er IKKE Putin som topper lista når det norske folk blir bedt om å peke på den toppolitikeren de misliker mest. Den konkurransen er det Donald Trump som “vinner” med 66  prosent av “stemmene”. Putin må avfinne seg med en andreplass. Det er 51 prosent av oss som peker på Kreml.
Kanskje kan tallene indikere at store deler at det norske folk begynner å bli vaksinert mot de groveste utslag av krigspropaganda og ensretting?  I alle fall synes opinionen å være langt mer nyansert enn hva man kan lese ut fra det daglige ensrettede nyhetsbildet. Det bør være et tankekors for media-Norge.