Kolbergs oppgjør med egen elendighet
-
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix -
(25 - 2017) «Arbeiderpartiet er i en dyp krise og situasjonen er verre enn etter katastrofevalget i 2001,» sa tidligere partisekretær Martin Kolberg til Klassekampen den 2.12.
Han frykter at Ap er i ferd med å glemme det ideologiske grunn laget og peker på tre grunner for valgnederlaget: Ap var uklar i konflikten mellom arbeid og kapital, uklarhet om ønsket om en rødgrønn regjering og likheten mellom Ap og høyrepartiene med forlik om kommunesammenslåing, politireform og innvandring. Kolberg har vært partisekretær og sittet sentralt i Ap i en menneskealder. Han har selv deltatt i og utformet de politiske retningslinjene for sosialdemokratiets programmer her i landet siden 2001. Allerede under Stoltenbergs første regjering i 2001 ble privatiseringspolitikken til Ap gjennomført De solgte ut Kredittkassen, Norsas, Norsk Medisinaldepot. De solgte seg ned i Telenor, Statoil. Kommunalbanken, Arcus, DnB m.fl. I den andre regjeringen fra 2005 fulgte utsalg bl.a. av Bane Tele og nedsalg av Cermaq og Hydro m.fl. I alt 17 bedrifter ble solgt ut eller delprivatisert med Kolbergs deltakelse. Ap.-regjeringene klusset med sykelønnsordningen, gikk i forlik med de borgerlige partiene for å rasere pensjonsordningen, de «reformerte» helsevesenet med byråkratiske styringsmodeller og innførte «New Public management»-ideologien til Thatcher med kontroll og økonomistyring som om sykehus var bedrifter som skulle gå med overskudd. Ap la alle forhold til retter for at den blåbrune regjeringen Solberg i 2013 kunne gå løs på alle bedrifter og institusjoner i offentlig eie slik at de kunne parteres på privatiseringens slaktebenk. Fiskeripolitikken under Aps regime raserte fjordfiskernes muligheter å kjøpe fiskekvoter og ga storkapitalen på Mørekysten muligheter til å bli trålerbaroner foran nesa på ungdommer i nord som ville livnære seg på næringa og opprettholde bosetninga. Bonde- og småbrukerorganisasjonene måtte sloss like hardt mot Aps forhandlere som mot de borgerlige for å få drive noenlunde lønnsomt og bærekraftig. Nye oljekonsesjoner ble lagt ut til internasjonale monopolselskaper som skattefritt har melket våre olje- og gassressurser. Når Kolberg sier at konflikten og avgrensinga mot høyresiden ikke har vært klar nok er det oppsiktsvekkende da han har vært en av hovedarkitektene for å dempe og å utviske dem.
Vi forventer ikke at Kolberg ikke nevner Aps servile NATO-politikk og EØS-medlemskapet som også er en avgjørende faktor til partiets identitetskrise. Han er som Høyre like stor tilhenger av begge. Bare det at Ap ukritisk legger seg tett inn til tidligere utenriksminister Brendes totale avvisning av kampen mot atomvåpen viser mer slektskap med høyrepolitikken enn avstand. Ap, sammen med den den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen, har med stø kurs lagt brakk de elementer som en gang var til stede med sosialistisk innhold. I Tyskland, Hellas, Spania, Danmark, Sverige og Frankrike har arbeiderpartiene systematisk konstruert «reformer» som har fratatt arbeiderklassen rettferdige lønnsbetingelse, sosiale goder og faglige rettigheter. I siste nummer av Der Spiegel kan man lese analyser hvorfor det høyreekstreme partiet AfD fosset fram i valget. I det tidligere Øst-Tyskland har arbeidsledigheten økt sterkt, sosialpolitikken ligger med brukket rygg og forakten til elitepolitikerne i Berlin er til å ta og føle på. Denne utviklingen ble grunnlagt under det tyske sosialdemokratiske partiets (SPD) regime lenge før Merkel regjeringens eksistens. I 2002 ble siste av 4 trinn i den drastiske nedskjæringspolitikken fullført (Harz IV) av SPDs kansler Schröder. Det førte til kraftige nedskjæringer av sykepenger, pensjoner, arbeidsledighetspenger og annen sosial understøttelse. Inntil siste valgt i år var de i felles regjering med den sterkt konservative Merkel (CDU). Tyske analytikere mener innvandrerspørsmålet var underordnet i forhold til disse sakene. Som i Brexit.
Sosialdemokratiet har aldri vært «uklar» i forholdet arbeid og kapital. Tvert om svært klar og utspekulert. Deres ideologi er, i motsetning til den revolusjonære, «blandingsøkonomi» og klassesamarbeid. Ap har et janusansikt. De samarbeider med kapitalkreftene men i tale snakker de om arbeiderbevegelsens behov. Ap stemmer oftere med Høyre i Stortinget enn med andre partier. Derfor er utviklingen i de land med mange års sosialdemokratisk styre beskrevet som ovenfor. Kapitalen har økt sine profitter og sin makt enormt under deres regimer. De fattige er blitt fattigere.
Derfor blir Kolbergs pompøse ord om arbeid og kapital som en årsak for Aps valgnederlag floskler og posering i noe som skulle minne om marxisme. Så lenge samarbeidet mellom sosialdemokratiet og kapitalen er overordnet arbeiderklassens interesser med EU og NATO som økonomisk og militær back-up vil utviklingen gå i feil retning. Det eneste som vil endre på forholdet er klassekamp og kamp mot alle former for kapitalkreftenes maktposisjoner. -
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå! -
UFØRETRYGDEN OG ARBEIDERPARTIET
-
(Harald Øystein Reppesgaard - nr. 11 - 2010) I løpet av de rødgrønnes regjeringsperiode har det vært et heseblesende tempo på reformene i...
Arbeiderpartiets landsmøte med venstrevri?
-
I forrige uke gjennomførte Arbeiderpartiet sitt landsmøte. Dette ble ført an av partiets nye leder, Gahr Støre. En leder med borgerskapets
Arbeiderpartiets nye 9. april
-
Da 9. april 1940 banket på den norske døra, satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakta.
H. Boye Svendsen
Det foregående året hadde varslene og...
Arbeiderpartiets nye 9. april
-
(24 - 2017) Norge må klart ta sine reservasjoner i forhold til NATO mot militære eventyr; mot utplassering av USA-offiserer og soldater i Norge fordi...
-
Kommentarer
blog comments powered by Disqus