(23 - 2017) I Friheten har vi skrevet både i lederartikler og i øvrige artikler om søppelkaoset i Oslo grunnet kommunens kontrakt med Veireno med påfølgende konkurs, og konkursen i RenoNorden, en konkurs som rammet søppelhenting fra private husstander i om lag 130 kommuner over det ganske land. Allerede i fjor påpekte vi på lederplass i Friheten at henting av søppel fra private husholdninger opplagt er en oppgave som må utføres av offentlig ansatte.
Etter konkursen i det børsnoterte selskapet RenoNorden, gikk partiene SV og Rødt ut mot konkurranseutsettingen av denne tjenesten, og argumenterte sterkt for rekommunalisering. Også innenfor Arbeiderpartiet hørte vi enkelte røster som hevdet det samme.
At SV og Rødt har satt fokus på dette har vakt forbundssekretær i Transportarbeiderforbundet, Ole Einar Adamsrød sin vrede. Ja ikke bare de to partiene er gjenstand for Adamsrød sine karakteristikker. Han lar det også gå utover Fagforbundet. I et langt innlegg som er offentliggjort av Fri Fagbevegelse skriver han; «Rødt hyler om velferdsprofitører som tar våre penger, men hvem har gitt disse selskapene muligheten? Jo, det er jo politikerne og Fagforbundet, som har vært for anbud i renovasjon og kollektivtransporten, men som nå har snudd. SV har ikke ropt så høyt om velferdsprofitører som Rødt, men henger seg på med sin svake røst i saken. For (å) si det på den måten de ville ha sagt det på Vestlandet; SV er noen «rævediltere», med også SV har i sin tid gitt åpning for at kommunale tjenester skal legges ut på anbud».
Videre skriver Adamsrød; «Ser vi på Rødt og Fagforbundets triumferende holdning vedrørende midlertidig rekommunalisering av renovasjonsbransjen i Oslo, så må det være med en dårlig smak i kjeften. For hva har skjedd etter dette? Fra Rødt, Fagbladet og Fagforbundet er (det) stille, selv om alt ikke er blitt bra. I Oslo observeres daglig ansatte i Oslo Ren AS uten vernesko, uten arbeidshansker, i forskjellig arbeidstøy, også helt uten arbeidstøy eller med arbeidstøy fra Veireno. Arbeidstiden er muligens blitt bedre, men det arbeides fortsatt lange dager med overtid, skift og lørdagsarbeid. Tror du Fagforbundet og Rødt sjekker listene slik de gjorde før konkursen i Veireno?» Han betegner Fagforbundet, SV og Rødt som hyklere og med dobbeltmoralisme i denne saken.
I disse dager er det hundre år siden oktoberrevolusjonen i Russland. 7. november markeres over hele verden, både med møter, markeringer, avisartikler og bøker, både nyskrevne og bøker som gis ut på nytt, som John Reeds legendariske bok «Ti dager som sjokkerte verden», med originaltittel «Ten days that shook the world». Den nyutgitte norske utgaven av boka ble for øvrig anmeldt av Terje Alnes i Friheten, utgave 22.
Nå er det slett ikke alle som ser med begeistring på oktoberrevolusjonen i 1917. Én av dem er ikke overraskende professor Bernt Hagtvet. I et radioprogram 6. mai i år sier Hagtvet blant annet at revolusjonen slett ikke var en revolusjon, men et kupp, foretatt av en konspiratorisk gjeng halvintellektuelle. Videre hevder han; «Den sentrale energikomponent i nazismen var antibolsjevismen. Hvis man kunne forestille seg en russisk historie der en grunnlovgivende forsamling i januar 1918 fikk gjennomføre sitt prosjekt, der du fikk en slags konstitusjonell utvikling gjennom Kerenski og den provisoriske regjering, uansett hvilken form denne ville ta, så ville nazismen blitt berøvet sitt sentrale energikomponent, nemlig hatet mot bolsjevismen». Med andre ord påstår Hagtvet at uten oktoberrevolusjonen og Lenin, ingen Hitler ved makten i Tyskland!
Det skulle ikke gå mange uker før Hagtvet skulle få selskap av Fredrik Mellem, leder i Oslo Arbeidersamfunn og styremedlem Oslo Arbeiderparti. I en kronikk i VG 25. oktober hevder Mellem at «Oktoberrevolusjonen i Russland 1917 markerte begynnelsen på det største og mest vedvarende helvete på jord verden noensinne har sett.» Men var det virkelig et helvete på jord? For hva mente mange av de som bodde i Sovjetunionen. Under har jeg sakset fra min anmeldelse av boka «Slutten for det røde mennesket, Tiden second hand» av Svetlana Aleksijevitsj.
«- Jeg er konstruktør… Før august 1991 levde vi i et land, etter august i et annet. Før august het mitt land Sovjetunionen… Hvem jeg er? Jeg er en av de idiotene som forsvarte Jeltsin. Jeg sto ved Det hvite hus og var klar til å legge meg foran en stridsvogn. Folk kom ut i gatene som en bølge, båret av entusiasme. De var rede til å dø, ikke for kapitalismen, men for friheten. Jeg ser på meg selv som en som ble lurt… Sovjetmakten? Den var ikke ideell, men bedre enn det vi har i dag. Mer verdig. I det hele tatt passet sosialismen meg. Ingen var overdrevent rike, eller fattige … ingen uteliggere eller gatebarn … De gamle kunne leve av pensjonen sin, de samlet ikke tomflasker i gatene. Eller matrester. De sto ikke med fremstrakt hånd og prøvde å fange blikket ditt… Den forferdelige sovjetiske oppdragelsen… Men den forferdelige sovjetiske oppdragelsen har lært meg å ikke bare tenke på meg selv, men også andre. På dem som er svakere, på dem som ikke har det bra.»
«Jeg behøvde ikke betale noe for studiet, slik de gjør i dag. Hvem skulle ellers gitt meg utdannelse? Jeg er takknemlig overfor sovjetmakten for dette.»
«Jeg blir indignert når noen omtaler marxismen med forakt eller hån. Det er en stor lære, den overlever all forfølgelse. Også vår sovjetiske fiasko. Sosialismen er ikke bare arbeidsleirer, angiveri og jernteppe, det er også en rettferdig, klar verden: Dele med alle, ha omsorg for de svake, ha medlidenhet, ikke bare grafse til seg. Folk sier til meg: det gikk ikke an å kjøpe seg en bil, men ingen hadde jo bil. Ingen hadde dress fra Versace eller hus i Miami… Man dyrker penger og suksess. Den sterkeste overlever, den som har bicepser av stål. Men ikke alle er i stand til å tråkke på andre for å tilrane seg noe på deres bekostning. Noen er skapt slik at de ikke kan det, for andre igjen er det motbydelig.»
Kanskje det likevel var noe positivt, Hagtvet og Mellem?